Iterativitet
og aspektuelle nivåer
Ingebjørg
Tonne
(MONS 7
1997)
1.
Introduksjon
I
denne artikkelen beskriver jeg en type norske iterative konstruksjoner i en
teoretisk ramme hvor aspekt analyseres komposisjonelt. Jeg bygger min analyse på
tre teorier: Lingvistisk innsikt og
typologisk bredde hentes fra Dimitrova-Vulchanova (1996), som jeg modifiserer,
mens semantiske og formelle analyser trekkes inn fra Krifka (1992) og Verkuyl
(1996).
2. Iterativitet og
atelisitet
En
bar flertallsform (eng. bare
plural), dvs. en flertallsform uten artikkel, kan gi hva jeg kaller en
delvis iterativ lesning.
Setning (1) nedenfor har en bar flertallsform som subjekt, og det gir en
delvis iterasjon, fordi det bare flertallssubjektet åpner for at agenten
ikke er den samme i hver gjentakelse:
(1) (Ulike)
studenter fant løsningen hele uka.
(atelisk)
En
distributiv lesning av subjektet studenter, der hver student fant samme
løsning, gir en velformet kombinasjonsmulighet med adverbialet hele uka. Slike adverbialer kan bare brukes når
setningen beskriver en atelisk handling, dvs. en handling som kan strekkes ut
uavgrenset i tid.[1] Da verbet i setning (1) er punktuelt kan
handlingen kun forlenges ved gjentakelse. En kollektiv lesning av subjektet
studenter, der gruppen av
studenter finner samme løsning, vil derimot gjøre det umulig å gjenta handlingen, og dermed også gjøre det
umulig å kombinere setningen med adverbialet hele uka:
(2) (*En
gruppe) studenter fant løsningen hele uka.
Jeg viser i det følgende hvordan ulike deler av en norsk setning av type
(1) spiller sammen og gir atelisk som aspektuell verdi til setningen som helhet.
Jeg tar utgangspunkt i Dimitrova-Vulcanovas (1996) (heretter D-V) analyse av
imperfektivt aspekt i bulgarsk. Deretter modifiserer og utdyper jeg hennes
analyse, dels basert på ideer fra Krifka (1992) og Verkuyl (1993,
1996).
3.
Dimitrova-Vulchanova (1996)
Dimitrova-Vulchanova
(1996:2):
Thus,
basically two types of processes are distinguished: those geared towards [telicity] and
which are primarily operative at the VP level, as opposed to the processes operating at clausal level
which 'undo' [telicity]. The former type of process will be referred to as aspectual composition, whereas the
latter will be dubbed 'aspectual
modelling'. Of the two, only
aspectual modelling can be seen as a kind of 'view operator' (cf Verkuyl's
[1993] 'perspective', and Smith's 1991 'viewpoint', for comparison).
D-V har en
prosess hvor ulike deler av setningen, og ulike deler av ordene, legges til
trinnvis. Gjennom en slik trinnvis
ekspansjon av kjernen i setningen kommer sammenhengen mellom delene til
setningen og hele setningen frem.
Dette skal jeg skissere i det følgende.
Det bulgarske verbets morfologi når det gjelder perfektivt og
imperfektivt aspekt kan skisseres som i (3), der formen ytterst til høyre
beskriver en iterativ skriveprosess:
(3)
skrive:
piša -->
napiša -->
napisvase
imperfektiv
perfektiv
imperfektiv (iterativ)
D-Vs analyse skal reflektere at den aspektuelle iterative imperfektive
morfologien legges til annen informasjon som verbstammen og argumentene gir,
slik vi ser i (3).
Imperfektivmorfologien regnes derfor til et eget nivå, til aspektuell
modellering, og kan endre en telisk aspektuell verdi til atelisk.
Vi kan her utvide verbet i (3) til en setning som vi kan bruke som
illustrasjon (setningen er fra D-V(1996:30)):
(3') Ivan
napisvase po edno pismo vseki
den
Ivan skrev-IMPERFEKTIV PARTIKKEL
ett brev
hver
dag
Vi følger ekspansjonen med utgangspunkt i -pis- (skriv-). Før ekspansjonen har vi semantisk
informasjon knyttet til formen (her oppslaget -pis-) i leksikon. Dette er informasjon som er knyttet til
stammen, før det er lagt til former som identifiserer enheten som for eksempel
verb eller substantiv. Av
aspektuell informasjon har vi spesifisert om formen viser til en durativ
(strukket ut i tid) og dynamisk (i motsetning til statisk) hendelse[2]:
(4) Ekspansjonstrinn
0:
-pis-
info:
durativt, dynamisk
Ved trinn 1 i
ekspansjonen legges former (her na-)
til som gjør at hele formen gjenkjennes som verb, og ordklasseinformasjon kan
derved legges til (her V):
(5) Ekspansjonstrinn
2
napis-
info:
durativt, dynamisk
ordklasse: V
Gitt
ordklasseinformasjonen har vi videre, i trinn 3, at den minimale projeksjonen
for kjernen V settes opp:
(6) Ekspansjonstrinn
3:
Denne
ekspansjonen er lik for alle transitive verb.
Trinn 4 innebærer å materialisere argumentkonstituentene fra
den minimale projeksjonen (6). Her
vil det si subjektet og det direkte objektet:
(7) Ekspansjonstrinn
4:
Dette trinnet
er særlig relevant for den aspektuelle tolkningen, fordi den aspektuelle verdien
til en setning (telisk eller atelisk) er avhengig av både verbets og
argumentenes form og semantikk.
Etter dette fjerde trinnet har vi dermed samlet verbets semantikk sammen
med informasjon om rammen rundt verbet, dvs. hvilke argumenter verbet tar, og
hvilken form og delvis hvilket innhold argumentene har. Telisk eller atelisk som aspektuell
verdi kan kalkuleres på basis av denne informasjonen.
Dersom det finnes et punkt eller en entitet som kan fungere som en
utmåler av situasjonen, det vil si gi endepunktet for situasjonen, regnes
konstruksjonen på dette nivået som telisk. Dette punktet kan finnes i verbet
selv, dersom det er punktuelt, eller det direkte objektet kan bidra med det
dersom det har riktig kombinasjon av egenskaper under info-feltet. Hvis det ikke finnes et slikt
punkt eller en entitet som måler ut situasjonen, er konstruksjonen på dette
nivået atelisk. I dette eksemplet
er det en kombinasjon av egenskaper knyttet til det direkte objektet som gir et
slikt punkt og setningen verdien telisk, siden det direkte objektet er tellelig,
bestemt og entall. [3]
Subjektet spiller ikke samme rolle som det direkte objektet i D-V, selv
om både subjektet og det direkte objektet er plassert under VP. Informasjon om det direkte objektet ble
trukket inn på forrige nivå (trinn 4), mens formen til subjektet spiller en
rolle først på neste nivå (trinn 5). Mine forslag til endringer som jeg
behandler i seksjon 4 er blant annet motivert av dette.
Samspillet mellom verbets og argumentenes semantikk er ikke utdypet i
Dimitrova-Vulchanova (1996), annet enn den nevnte sjekkingen av egenskaper gitt
av morfologien til argumentene.
Egenskapen tellelig (vs. ikke-tellelig) er ikke definert. Dette gir en
grunn vurdering av de referensielle egenskapene til substantivfrasene i
D-V. Krifka (1992) kan fungere som
en semantisk utfylling til D-V på dette området. Dette vil jeg komme tilbake til i
seksjon 5 og 6.
Hittil har vi kun sett aspektuell komposisjon i D-V. Det neste ekspansjonstrinnet hos D-V
innebærer muligheter for aspektuell modellering. Aspektuell modellering er, som vi har
nevnt, prosesser som kan endre den aspektuelle verdien telisk fra et lavere
trinn, til atelisk på et høyere trinn. På dette ekspansjonstrinnet kommer
strukturen fra trinn 4 inn under en node som kalles Asp. Imp'. (Aspekt
Imperfektiv). Kjernen i Asp.
Imp. P. (frasen) er Asp. Imp. som er en imperfektivmarkør; her -va-morfemet i
bulgarsk:
(8) Ekspansjonstrinn
5:
Subjektet
flytter til spesifikatorplassen til Asp. Imp. P., slik vi ser i (8). Verbet
flytter opp til Asp. Imp. og får sin imperfektive morfologi[4]. Dette vil gi atelisk som endelig
aspektuell verdi for setningen. For setninger med bart flertallssubjekt, for
eksempel studenter i setningen Studenter leste bibliotekseksemplaret
(og for tilsvarende bulgarsk setning, med imperfektivmorfologi på verbet) vil
analysen i D-V også gi atelisk som endelig aspektuell verdi. I et slikt tilfelle er flytting av
subjektet opp til spesifikatorplassen til Asp. Imp. P motivert slik hos
D-V: Det er inkompatibilitet (før
iterativ-imperfektivmorfologien kommer på) mellom et bart flertallssubjekt og en
perfektivform på verbet. Flyttingen
av subjektet gir en påfølgende flytting av verbet for å lisensiere subjektet, og
verbet får sin (iterative) imperfektivmorfologi. Den er kompatibel med det bare
flertallssubjektet (skissert hos D-V (1996: 31)). Men for en slik setning som vi har
behandlet her, uten bart flertallssubjekt, men med imperfektivmorfologi, er det
uklart hva som skulle motivere flyttingen i D-V. Eksempler uten bart flertallsubjekt og
med imperfektivmorfologi, regner D-V (1996: 98) som funksjonelle ekvivalenter
til setninger med bare flertallsformer som subjekt. Problemet D-V får med
manglende motivasjon for flytting i slike tilfeller søker jeg å løse ved å
introdusere analysen i Verkuyl (1996) som et alternativ til D-Vs trinn 5. Verkuyls bidrag behandler jeg under
seksjon 6.
4. Modifisering av Dimitrova-Vulchanova
(1996)
I
D-Vs (1996) analyse av bulgarsk betraktes den verbale morfologien som avgjørende
for iterasjonstolkningen. Flertallsmorfologien på subjektet spesifiseres, sammen
med det direkte objektets morfologi, på et ekspansjonstrinn (4) som regnes til
aspektuell komposisjon. Uten morfologisk imperfektivmarkering på norske
verb er det kun flertallsformen som signaliserer iterasjon. En aspektuell
analyse som skal dekke norsk bør derfor ta hensyn til flertallsmorfologien. Det gjør altså ikke D-V (1996).
Jeg foreslår at bøyningsmorfologien til subjektet og det direkte
objektet, på samme måte som den verbale bøyningsmorfologien,
først tas i betraktning ved aspektuell modellering (trinn 5). Kun leksikalsk semantisk
informasjon knyttet til stammen i hvert ord tas med på trinn 4 (i tillegg til
nødvendig morfologi for å gjenkjenne verbet som kjernen i
konstruksjonen).
Aspektuell verdi på trinn 4 kalkuleres dermed uten å ta hensyn til
eventuelt flertallsmorfologi på argumentene. Fravær av flertall gir entall for noen
substantiv (f.eks. bok, hus), og har
ingen effekt på andre (f.eks. mat,
vann).
Jeg foreslår at denne kalkuleringen baseres på Krifka (1992), som nettopp
analyserer forholdet mellom verbet og de referensielle egenskapene til det
direkte objektet. I neste seksjon
viser jeg at informasjonen fra D-V, modifisert slik jeg har beskrevet ovenfor,
kan betraktes som inngangsdata til Krifkas (1992) analyse. Disse inngangsdata er som vist i
(9):
(9)
5. Krifka
(1992)
Krifka (1992)
drøfter virkningen som referansetypen til substantiver har på den aspektuelle
tolkningen av en setning. Hans
analyse lager et skille mellom de referensielle egenskapene knyttet til
massetermer og bare flertallsformer på den ene siden og egenskapene knyttet til
bestemte tellelige termer på den andre. Forskjellen reflekteres i
(a)telisitets-distinksjonen på hele setningen. Dette er vist i
(10):
(10) a.
Jon spiste et eple. (telisk)
b.
Jon spiste epler. (atelisk)
c.
Jon spiste eplemos. (atelisk)
I
(10a) er det direkte objektet avgrenset (hos Krifka kalt 'quantized', se
nedenfor) og setningen er telisk. I
(10b) og (10c) er det direkte objektet uavgrenset ('cumulative') og setningene
er ateliske. Krifka (1992)
analyserer det slik at argumentene er avgjørende for telisiteten til setningen
dersom verbet er i inkremental tema-relasjon til det direkte
objektet. Det vil si at verbet
beskriver en slags skritt for skritt-gjennomgang av et objekt. Ikke alle verb har en slik
relasjon til det direkte objektet:
spise har det og lese har det, mens trille (i for eksempel Ola trillet vogna) ikke har
det.
Egenskapene 'uniqueness of objects', 'mapping to objects'
og 'mapping to events' er de som trengs for å definere den inkrementale
tematiske relasjonen. Disse
egenskapene er beskrevet slik i Krifka(1992: 39):
(P27) "R[UNI-O (R) « " e, x, x'[R(e,x)
Ù R(e, x') ®
x=x']]
(P27),
'uniqueness of objects', sier at den tematiske relasjonen R mellom en hendelse e
og et objekt x tilfredsstiller egenskapen 'uniqueness of objects' hvis hendelsen
er relatert til et spesifikt objekt og ingenting annet i den samme tematiske
relasjonen. Er hendelsen å spise et
eple, er det ett spesifikt eple som blir berørt i nettopp denne beskrevne
hendelsen. Eventuelle andre epler
som blir spist må tilhøre andre hendelser.
(P29) "R[MAP-O (R) « " e, e', x[R(e,x)
Ù e' ÍE e
® $x'[x' ÍOx Ù R(e', x')]]
(P29), 'mapping to objects', sier at hver
del av en hendelse, for eksempel hendelsen å spise et eple, korresponderer til
en del av eplet (når spisingen har foregått en gitt tid, vil en mengde eple være
spist opp).
(P30) "R[MAP-E (R) « " e, x, x'[R(e,x)
Ù x' ÍOx
®$e'[e' ÍE e Ù R(e', x')]]
(P30), 'mapping to events', sier at hver
del av et objekt, i vårt eksempel et eple, korresponderer til en del av
hendelsen å spise et eple (hver bit av eplet vil tilsvare en "bit" av
hendelsen).
For at den aspektuelle verdien på den semantiske strukturen som
korresponderer til VP-nivået skal være telisk må den tematiske relasjonen være
inkremental. Men, som vi så i (10),
er det ikke tilstrekkelig. I
tillegg må man ta i betraktning de referensielle egenskapene til det
inkrementale tema-argumentet.
Egenskaper som 'cumulative' og 'quantized' defineres i Krifka (1992:32)
for substantiver. En uformell
definisjon av disse begrepene har vi i det følgende:
One should
contrast (...) expressions like wine
and an apple, or apples and five apples, or wine, and a glass of wine. The first element in each of those
pairs has the property of referring cumulatively(...): whenever there are two entities to which
wine applies, this predicate applies
to their collection as well. The
second member in each pair does not have this property: whenever there are two (different)
entities to which an apple applies,
this predicate does not apply to their collection. Let us subsume these properties under
the heading of nominal reference.
Predicates like wine will be
called cumulative, and predicates like five apples will be called quantized.
(Krifka
(1992:30))
Dersom det direkte objektet til et verb som er inkrementalt har
den referensielle egenskapen 'quantized', vil hele uttrykket være telisk, og
atelisk ellers. Dette kan settes
opp som følger, for Studenter leste
bibliotekseksemplaret:
• Tematisk relasjon
(mellom leste og bibliotekseksemplaret):
inkremental (UNI-O, MAP-O, MAP-E)
• Referensielle egenskaper
(til det direkte objektet bibliotekseksemplaret):
'quantized'
=> Aspektuell verdi
knyttet til trinn 4:
telisk
Kombinasjonen telisk fra trinn 4 med Krifkas analyse, og et bart
flertallsubjekt mater funksjonene til Verkuyl (1996) slik det er beskrevet
nedenfor. Den teliske verdien fra
trinn 4 vil dermed itereres til atelisk som overordnet
verdi.
6. Verkuyl
(1996)
Verkuyls
(1996) behandling av referensielle egenskaper til substantiver, har samme
motivasjon som hos Krifka (1992): Den aspektuelle tolkningen av et sammensatt
uttrykk er avhengig av de referensielle egenskapene til substantivene. Men hans behandling innebærer endel
formelle problemer[5],
og en viktig grunn til ikke å bruke Verkuyl (1996) når det gjelder å bestemme
den aspektuelle verdien på ekspansjonstrinn 4 er at han ikke inkluderer
massetermer (som eplemos, mel, vann,
etc.). Dermed vil han ikke kunne skille mellom setninger som (10a) og (10c)
over. På den annen side har han en
interessant analyse som relaterer verbfrasen med subjektet, som belyser den
iterative effekten til flertallsformer[6]. Jeg velger her å la Verkuyls analyse
erstatte trinn 5 hos D-V.
Vi har funksjonen p hos Verkuyl
(1996: 13) (forenklet her
siden det direkte objektet her er entall). p har som sitt
domene referansen til subjektet (mengden av individene som subjektet refererer
til). Som verdi til et individ fra subjektsreferansen,
gir funksjonen et ordnet par av et tidspunkt og et individ fra mengden med
individer som det direkte objektet refererer til (her finnes kun ett, pga.
entallsformen: biblioteksekemplaret).
Tidspunktet (t1, t2, t3...) er den tiden som individet (her hver enkelt
student) er i et lese-forhold til bibliotekseksemplaret. En slik funksjon dekker det viktige
poenget med hensyn til iterativitet, nemlig at relasjonen mellom verbet
(lesingen) og det direkte objektet er gjentatt nettopp så mange ganger som det
fins individer i mengden som utgjør referansen til subjektet. Eksempelvis, med setningen Studenter leste bibliotekseksemplaret,
har vi: Subjektet
denoterer en mengde studenter (vi vet ikke hvor mange). Hver student blir argument i
funksjonen p:
p(student
1)={<t1, bibliotekseksemplaret>},
p(student
2)={<t2, bibliotekseksemplaret>},
p(student
3)={<t3, bibliotekseksemplaret>},
...
p(student
n)={<tn, bibliotekseksemplaret>}
Dersom mengdens elementer er kjent (slik det vil være ved 'quantized'
subjekter, for eksempel studenten
eller studentene) stopper beregningen
når siste element (nummer n) har fått sin verdi. I et slikt tilfelle vil den totale
aspektuelle verdien på setningen kalkuleres til telisk. Men i vår eksempelsetning er subjektet
'cumulative' og vi vet ikke hvor mange elementer subjektsmengden har.[7] Her må vi anta at en tilfeldig øvre
grense legges inn (n), signalisert av 'cumulative' substantiver, og markert som
tilfeldig. Når en slik tilfeldig
valgt øvre grense er nådd, blir setningen atelisk. Slik vil det være i
vårt eksempel. Ved å trekke inn
funksjonen til Verkuyl (1996) vil trinn 5 hos D-V være overflødig, og vi unngår
flyttingsproblemene nevnt i seksjon 5.
7.
Konklusjon
De
ulike ekspansjonstrinn hos D-V, med mer informasjon lagt til for hvert trinn,
gir føringer for de semantiske kalkuleringene av setningens aspektuelle
verdi. Jeg har modifisert analysen
til D-V noe, ved å likestille informasjon fra verbet og argumentene: Der D-V har subjektets og det direkte
objektets morfologi trukket inn på et tidlig nivå under aspektuell komposisjon,
tar jeg den inn først på et senere nivå ved aspektuell modellering hvor
subjektets morfologi kan spille en rolle i den aspektuelle kalkuleringen på
linje med imperfektiv morfologi på verbet (for eksempel -va- i bulgarsk). I kalkuleringen av den aspektuelle
verdien for verbet i kombinasjon med det direkte objektet baserer jeg meg på
Krifka (1992) isteden for den noe grunne analysen av forholdet mellom verbet og
det direkte objektet hos D-V.
Verkuyl (1996) har funksjoner som relaterer informasjon på VP-nivået med
flertallssubjektet, og viser flertallsformenes iterative effekt. Med dette bidraget fra Verkuyl blir det unødvendig med dårlig motiverte
syntaktiske flyttinger, slik vi så det under trinn 5 hos
D-V.
Litteraturliste
Comrie, Bernard (1976) Aspect, Cambridge: Cambridge University
Press.
Dimitrova-Vulchanova,
Mila (1996) Verb Semantics,
Diathesis and Aspect, Dr. art. avhandling, Lingvistisk
institutt, NTNU, Trondheim.
Krifka, Manfred (1989)
"Nominal Reference, Temporal
Constitution and Quantification in Event
Semantics",
i R. Bartsch et al. (red.) Semantics and Contextual Expression. Foris, Dordrecht,
75-115.
Krifka, Manfred (1992) "Thematic relations as links between
nominal reference and temporal
constitution”, i Ivan A. Sag og Anna Szabolcsi: Lexical Matters,
Stanford.
Krifka,
Manfred (1996) Referat-og
vurderingsartikkel i
Studies in Language 20:2,
443-454.
Smith, Carlota S.(1991) The Parameter of Aspect, Kluwer Academic Publishers.(2. utg.
1997).
Tonne,
Ingebjørg (1996)" Iterative and
Partly Iterative Events in Aspectual
Interpretation", ms., presentert på
sommerskolen i tempus og aspekt, Vatnahalsen,
1996.
Verkuyl, H. J. (1996) "Events as dividuals: Aspectual Composition and Event Semantics", ms., Institute for Language and Speech, University of Utrecht.