Lyder fra en annen etasje

”Dette spillet suger!” ”Jeg ruler!” Slikt ljomer stadig vekk fra annen etasje hos oss. Der holder elleve- og trettenåringen til. Lingvistmoren, altså jeg, lusker rundt hjørnet, eller under trappa. Jeg er på feltarbeid. De ekte, usminkete uttrykkene kommer nemlig fra disse kanter. Fra annen etasje høres ikke mange kj-lyder, ingen verbformer av typen ”skar” og ”bar”. Det går i ”sjøre”, og det går i ”skjærte” og ”bærte”. Lingvisten hører, i passe avstand, øredøvende ombyttinger av ”hun” og ”henne”: ”Jeg sa det til hun!” og ”Henne hørte ikke!” Moren (over)hører et og annet banneord. Og det hagler med engelske gloser som ikke står på lekseplanen.

”Nærd”, sier jeg når jeg skal snakke om raringer som meg selv. Men i engelsk uttaler de det som kjent mer i retning av ”nørd”, med lang ”ø”. Man kunne tro at ”nørd”-uttalen i norsk er litt gammelmodig. Litt som å uttale ”nylon” og ”jass” som ”nailen” og ”djæss”. Ungdommen sier ”nærd”, ville jeg trodd, og sier ”nærd”. Men, nei, lurt igjen. De unge ligger alltid litt foran. De har nemlig begynt å si ”nørd”. Jeg som sier ”nærd” er gammeldags, det nye er ”nørd”. Jeg hører det nemlig fra annen etasje. Når jeg sjekker det på nettet, ser jeg at en nettprater mener at ”nærd” og ”nørd” har ulike betydninger. ”Nærd” er J og ”nørd” er L. Mener han. Her trengs nok mer forskning. Mer lytting under trappa.

”CD” og ”PC” er ikke lenger forkortelser for ”compact disc” og ”personal computer”. ”CD” og ”PC” er blitt ord i seg selv. Som ”TV” er blitt det, selv for oss gamlinger. Derfor sier vi ikke ”teve-en” i bestemt form entall, men ”te-vn”, hvor vi uttaler ”vn” som en egen stavelse. Barn og unge i dag sier ikke ”pese-(e)n”, slik jeg for eksempel gjør, men ”pe-sn”, altså PCn. Finurlige forskjeller, men hørbare. I hvert fall for nerder som meg. Det hørbart nye kommer fra annen etasje.

Og verbet ”suge”. Da jeg vokste opp, var ”suge” et verb som hadde et subjekt og et direkte objekt. Verbet var altså transitivt. ”Babyen suger melk”, var en vanlig ting å si. Dersom det var krystallklart hva som ble sugd, slik som melk når det var snakk om babyer, kunne man droppe det direkte objektet. Og kanskje kunne man i stedet legge til et adverbial: ”Babyen suger bra.” Vi kunne også snakke om et sug i magen når det gikk litt vel fort i svingene på sykkel, og kanskje noen syntes Baccara sang "Yes Sir, I can boogie" så det sugde i mellomgulvet. Det var på sytti- og åttitallet.

Nå, i dag, har de unge skjelt til engelsk. De har lyttet og lært, og tatt med seg et helt grammatisk opplegg tilbake. ”It sucks”, kan man si på engelsk. ”Det suger” sier mange nå på norsk, og det kunne jo ligne litt på det gamle suget i magen, sånn helt overflatisk sett. Men det kommer mer. Den nye norsken tillater at alt mulig suger. ”Spillet suger”, ”Leksene suger”, ”Middagen suger”. Og det er ikke den sitrende Baccara-følelsen man mener da. Nei, man mener at noe ikke er helt bra. Til og med ”Du suger” kan man høre fra annen etasje. Eller ”Du suger, din nørd!” Det er da jeg gir meg til kjenne, kommer frem fra gjemmestedet mitt, oppgir lingvistrollen for en stakket stund og lar morsrollen ta over.

”Nå må dere gjøre lekser, hvis dere skal bli ferdige før treningen!”, roper jeg opp til annen etasje. Ikke mange nyvinninger å spore i oppfordringen fra første etasje. ”Ja, jeg vet”, svarer podene i kor, og skrur PCn på full guffe, med Coldplay-CDn. Mens jeg blir stående og vente på det direkte objektet til ”vet”.