I pose og sekk

Språk ”pakker” informasjon på forskjellige vis. Noen ganger er pakkingen stram og effektiv, som i en liten, hendig koffert. Andre ganger er pakkingen strødd utover: en handlepose her, en ryggsekk der, og kanskje en søppelsekk ved siden av. Iré, sier de på spansk, der vi på norsk må bruke flere ord. For eksempel kan vi si Jeg kommer til å dra. En nett liten veske på spansk, en mer omstendelig strøpakking med flere kolli på norsk.

Men norsk slår tilbake. Det er ikke på alle språk man kan sitte stolen i stykker, for eksempel. Eller løpe seg ut av laget. Eller ligge på seg liggesår. Det som sies kort og konsist her gjennom en objektspredikativ, er ganske komplekst. Noe skjedde, som mer eller mindre direkte forårsaket en annen hendelse. På andre språk må man uttrykke seg i flere omganger for å si det samme. Man må si noe som ligner på dette: Han var så tung og satt så urolig, at stolen gikk i stykker da han satt på den. Og på dette: Hun løp så dårlig at det ikke holdt til en plass på laget. Og så videre. Tungvint.

Videre i vår lille fortelling om pakkenelliker i språk, har vi enkeltord. Hva slags informasjon pakker vi inn i et ord? Verbene kravle, krype, krabbe, gå og løpe, gir informasjon om ulike typer bevegelser. De beskriver forskjellige måter å bevege seg på. Andre ord har innbakt en retning, mens de ikke sier noe om måten bevegelsen skjer på. Verbet dra er slik. Det beskriver en bevegelse i retning bort fra et gitt punkt: Barna dro fra hytta klokka fem. Entre er et annet verb med retning. Entre beskriver en bevegelse som ender på kjent sted: Lise entret scenen. Men vi aner ikke hvordan dra- og entre-bevegelsene skjedde. For alt vi vet, kunne barna ha dratt fra hytta gjennom en underjordisk gang, og Lise kunne ha entret scenen i fallskjerm.

Når både bevegelsens måte og retning skal beskrives i en og samme setning, er det ikke alle pakkemåter som er like gode på alle språk. I norsk pakker vi informasjonen slik at bevegelsesmåten legges til ett verb, mens retningen gis ved en preposisjon. Han løp (bevegelsesmåte) inn (retning). Lignende blir det i engelsk og andre germanske språk.

Spansk og fransk er romanske språk. Der må den samme informasjonen stokkes annerledes enn i norsk. Bevegelse og retning samles i ett verb, mens måten bevegelsen skjer på, beskrives av et annet ord. Når spansktalende skal berette om at noen løp inn, sier de: Entró (bevegelse med retning) corriendo (måte). Og på fransk kan det bli: Il rentra (bevegelse med retning) en courant (måte). Vi pakker altså innholdet forskjellig, men får sagt det vi vil i alle språk.

Noen språkforskere har målt og funnet at vi snakker raskere nå enn vi gjorde for noen tiår siden. Har vi mer vi skulle ha sagt i dag? Har vi mindre tid å gjøre det på? Kanskje burde vi ta konsekvensene av denne tidsklemma, og pakke om språket. ”Travel light”, som noen sier. Spansk verbbøying er genial. Den bør vi kopiere. Iré har jeg nevnt. En fullstendig setning på tre lyder, ikke fjorten, som i uttalen av det norske Jeg kommer til å dra. Videre bør vi gjeninnføre kasus, slik vi hadde i norrønt. Da blir det krystallklart i hver setning hvem som gjorde hva med hvem. For misforståelser har vi ikke tid til: Askeladden-nominativ drepte trollet-akkusativ. Og vi beholder selvsagt våre kjekke, tidsbesparende sitte-stolen-i-stykker-formuleringer. Med alt dette sparer vi så mye tid, at vi endelig kan ta det litt rolig.