Barns språk og språkets utvikling

”Da-da, ga-ga”, sier min yngste sønn på en god dag. ”Æææiiiaa”, kan han si på en litt dårligere dag. Han er ni måneder. Han er i ferd med å lære seg å snakke. Det går fremover. Sakte fremover.

”Hæ?”, sier den største gutten min, trettenåringen. Både på en god og en dårlig dag. Han varierer med å si ”Å?” innimellom. Heldigvis har han i årenes løp uttrykt seg på andre måter enn med slike uartikulerte vokaliseringer. Faktisk startet det meget bra, med ”tote” (potet) og ”ys” (lys) før han var fylt ett år. Så gikk det slag i slag, med mange ord og krystallklar uttale. Nå, som ungdom, er det ikke evnen det står på når det gjelder uttale og ordvalg.

Mellommannen, gutten på elleve år, hva sier så han? Der er viljen fremdeles intakt, og det språklige systemet er på plass. Men systemet hans er forskjellig fra mitt. ”Jeg løpte til skolen i dag”, kan han si. Eller: ”Jeg holdte på å glemme matpakka hjemme.” Og han mener at han ”skrivde” norskleksa si ganske bra.

Det er et godt tegn når barnet går over fra å si ”gikk” til å si ”gådde”. Toåringen som sier ”Jeg gikk til barnehagen i går” hermer etter bruken av ordet ”gikk” hos de voksne. Han tenker ikke over at ”gikk” henger sammen med ”gå”. Slik sett er tre-fireåringens ”gådde” en fremgang. Sammenhengen med ”gå” er klar. Ubevisst har barnet begynt å se likheter mellom endelsene i en del ord. Han har funnet et mønster. Vi har for eksempel et mønster med ”bo”-”bodde”, ”nå”-”nådde” og ”så”-”sådde”. Derfor prøver han seg med ”gå”-”gådde”, etter samme system. Vi sier at tre-fireåringen overgeneraliserer når han gjør dette. Han tror at bøyningsmønstret til ”nå”-”nådde” gjelder for flere verb enn det faktisk gjør i voksenspråket. Når han prøver ut det nye systemet sitt, finner han etter hvert ut at de voksne ikke bøyer alle ord etter de vanlige bøyningsmønstrene. Verbet ”gå” har for eksempel den uregelmessige formen ”gikk” som fortidsform.

Men hvor lang tid trenger barnet på å finne ut av uregelmessighetene? Da jeg var liten, sluttet de fleste med ”gådde” og ”løpte” i fem-seksårsalderen. Nå hører jeg at ikke bare min elleveåring, men også de andre jevnaldrende, sier ”løpte” og ”skrivde”. Kanskje er det slik at guttene i gata forsterker hverandre på bøyningen av disse ordene. De regner det ikke som barnslig, snarere kult. Det er viktigere for dem å vise at de tilhører gruppa som sier ”skrivde” enn å snakke som de voksne. I hvert fall synes det å være slik frem til ungdomsskolealder. Når trettenåringen titter ut av ”Hæ?”- og ”Å?”-tilværelsen, sier han ”løp” og ”holdt”. Men han hadde inntil nylig en og annen ”skrivde”-slenger.

Noen vågale vikinger begynte å si ”veltet”, eller ”velta”, og sluttet å si ”valt”. Min generasjon sprengte noen språklige grenser med å ta med oss ”skjærte” og ”bærte” inn i voksenspråket. ”Skjærte” og ”bærte” er ikke god rettskriving. Ennå. I en del dialekter sier likevel også de voksne ”skjærte”, ikke ”skar”, og ”bærte”, ikke ”bar”. Kanskje kommer ”skrivde”, ”holdte” og ”løpte” på samme måte inn i voksenspråket etter hvert. Kanskje kommer de som er babyer nå, til å beholde ”skrivde”, ”holdte” og ”løpte” også når de er voksne.

”Alarm!”, roper du, kanskje? Men slikt har altså skjedd før, og vil skje igjen. Det er ikke forfall. Det er språkutvikling. Du venner deg til det med tiden. Du kan trøste deg med at utviklingen går sakte. Foreløpig bare smiler Lillemann og sier ”da-da, ga-ga”.