Aspectuality

I serien ’Vi er utrolig flin= ke til å uttrykke oss’ er vi i dag kommet til aspekt=

”Folk sto og glante på bålet”, skriver Alf Prøysen i boka om Teskjekjerringa, og får fram at folk ikke bare glante litt, de glante= mye og lenge. På norsk kan vi legge vekt på at en hendelse strekker= seg ut i tid, ved å bruke et ekstra verb som ”sitte”, ”ligge” eller ”stå”, slik vi ser i Prøysens setning. Dette ekstraverbet kommer i tillegg til det verbet= som beskriver hovedhendelsen, slik som ”glane&= #8221;.

Aspekt kaller vi de språklige virkemidlene vi bruker for å strekke hendelser ut i t= id, eller når vi presser en hendelse sammen. Aspekt har altså &arin= g; gjøre med hvordan vi presenterer hendelser. Vi kan for eksempel besk= rive en situasjon som langvarig, stillestående, og da gjerne som et baktep= pe til noe mer dynamisk.

Ta Mikkel Rev. Han ”= ;satt og skrev, på ei lita tavle. Tavla sprakk, Mikkel skvatt, opp i pappas flosshatt”. Først satt han altså stille og rolig og skre= v og ante fred og ingen fare. Et passende bakteppe for noe annet, med andre ord.= Og riktig nok. Med ett gikk det slag i slag. Dynamiske hendelser i rask rekkefølge. Tavla sprakk og Mikkel skvatt. Vi kan si at der Mikkel a= ner fred og ingen fare, har vi imperfektivt aspekt, mens der det går slag= i slag, er det perfektivt aspekt ved hvert slag. Imperfektivt aspekt gir et inntrykk av åpen varighet, mens perfektivt aspekt gir en lukket, mer tidsavgrenset tolkning. De enkle verbformene ”sprakk” og ”skvatt” har dermed en perfektiv betydning.

I noen språk er det mye aspekt. I engelsk og spansk, for eksempel. I engelsk og spansk må man gjøre et klart valg hver gang man ytrer en setning. Forskjellen i perfektivt og imperfektivt aspekt i engelsk ser vi i de to setningene "Jane drank the wine<= /span>" og "Jane was drinking= the wine (when John entered)". Preteritum begge deler, en rapport om noe i fortiden. Men tiden det tar, ser ut til å være forskjellig. Vinmengden som er igjen etter drikkeaktiviteten, kan variere tilsvarende. Når no= en bruker den første setningen, sier de samtidig at vinen blir drukket = opp, mens det er håp om at det er noen vinskvetter igjen (til John) hvis den andre setningen blir brukt.

Det= blir litt mindre klart i norsk. Vi= har ikke én form, men en hel samling av formuleringer, som tilsvarer den imperfektive verbformen ”was drinking” i engelsk. I tillegg til de vanligste ”sto og glante”, ”satt og skrev” og ”lå= og leste”, kan vi innimellom høre om folk som ”går og prater” (”Man kan ikke bare gå og prate om lov og rett”) og noen som ”driver og ruger” (”Flamingoen= driver og ruger på eggetR= 21;).

Til og med temmelig eksplosive hendelser ka= n vi tvære ut med imperfektivt aspekt. La oss ta for oss en blomsterknopp = og det blomsterknopper pleier å gjøre: ”Den seige knoppen åpnet seg”. Ja vel. Det er ikke noe rart med det. Først = en knopp, så noe annet. Men vi kan dra det hele ut litt: ”Den seige knoppen var i ferd med å åpne seg”, kan vi si, og på den måten dvele ved det magiske øyeblikket. Vi ser for oss knoppen. Dirrende. Å bruke ”være= i ferd med å …” er nemlig også en måte å få frem imperfektivt aspekt på i norsk.

På motsatt vis kan vi ta for oss en s= tor og langvarig begivenhet og nærmest bagatellisere kompleksiteten og omfan= get av den ved å gi den en perfektiv språkdrakt. Som det er gjort i følgende setning, der målet dermed ser ut til å væ= re rett rundt hjørnet: ”Høyre bekjemper fattigdommen”= ; (leserinnlegg i Nationen, 24.09.04). Det er altså de utroligste ting vi kan uttrykke med språket!

Aspectuality

(excerpt from the introduction in Tonne 2002)

Aspectuality is about the flow of time. More precisely, aspectuality is about how human beings perceive the flow of events in time a= nd how they display this perception in language.

&n= bsp;

(Im)Perfectivity is the central aspectuality feature in this thesis. A vast = amount of languages mark <= span class=3DSpellE>the distinction between perfective and imperfective aspectuality= with special endings on the verb. One reason for marking this <= span class=3DSpellE>distinction is that the speaker wishes to distinguish between a situation presented as background information ve= rsus a situation presented as an= event of action. Comrie= (1976) illustrates the perfective-imperfective distinct= ion by the translation = equivalents shown below. = The first verb phrase in = each sentence has an imperfective form, whereas the last verb phrase of each sentence is perfective:

&n= bsp;

English= : John was reading when I entered.

Russian= : Ivan Ë= ital, kogda ja voπel.

French<= /span>: Jean lisait quand j'entrai.

Spanish= : Juan leía cuando entré.

Italian= : Gianni= leggeva quando entrai.

&= nbsp; Comrie (1976: 3)

&n= bsp;

The sentence part when I entered= (and the corresponding sentence parts in the other example languages) describes the event that a person entered. This event is presented as a whole, with no reference to internal parts of the entry. The fi= rst part of the sentence, about John's reading, is presented as = an event in the middle of which the entering event occurred. In this part, no reference is made to the beginning or the end of John's reading. = We say that the clause about John's reading has imperfective aspect, whereas the clause describing the entry has perfective aspect.&nb= sp;

&n= bsp;

The type of imperfective form in Comrie's English example (be <= span class=3DSpellE>-ing) is usually called progressive, due to its periphrastic form and arch= etypal imperfective meaning (Bertinetto and Delfitto 2000). In contrast, the Spanish variant= above (Juan <= span class=3DSpellE>leía) is a "compact" imperfective.&= nbsp; In this case the imperfective can be substituted with a periphrastic form, Juan estaba leyendo, which is the <= span class=3DSpellE>Spanish progressive (estar -ndo). Both <= span class=3DSpellE>the Spanish imperfective form and the progressive have imperfective meaning.