Unntakene fra eneretten
"Når det ikke skjer i erhvervsøyemed, kan enkelte eksemplarer av et offentliggjort verk fremstilles (papir) til privat bruk".
Kopiering som faller innenfor denne bestemmelsen, kan skje uten samtykke fra eller mot betaling til rettighetshaverne. Kopiering med sikte på egne studier kan komme inn under denne regelen. Ved kopiering av hele pensumbøker, kompendier, kopisamlinger ol. må tillatelse fra rettighetshavere innhentes.
Denne retten gjelder ikke for vitenskaplige verk av allmennopplysende karakter dvs. leksika, populærvitenskaplige verk osv...
Emnet for den vitenskaplige fremstilling kan være hva som helst: for eksempel kunsthistorie, geografi eller historie, men fremstillingen må ha et vitenskaplig formål og holde seg på et visst nivå.
Når det står at kunstverket kan gjengis i tilslutning til fremstillingen skal fremstillingen være det vesentlige og kunstverket får bare gjengis som en ytterligere belysning av fremstillingen.
Det er altså ikke tillatt å ta inn en rekke reproduksjoner av kunstneres verk med korte biografiske notiser. I et slikt tilfelle ligger tyngdepunktet på kunstverkene og ikke på fremstillingen.
Ved digitale fremstillinger gjelder samme regel.
Denne eneretten er sterkt begrenset, også av hensyn til kunstneren selv. Det ville neppe være så lett å selge verk dersom en slik enerett skulle kunne hindre en ny eier å stille ut det kunstverket han har kjøpt. I følge loven er det derfor den som eier kunstverket som har visningsretten i de fleste situasjoner.
Etter at vernetiden er utløpt kan opphavsrettslig beskyttet materiale brukes fritt. Men de ideelle rettigheter gjelder også etter vernetidens utløp.
For tiden er normal vernetid 70 år etterutløp av opphavsmannens dødsår. Det samme gjelder for fotografiske verk, mens fotografiske bilder er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår.
