1. Hvor og når foregår handlingen? Sies det
direkte eller må leseren tenke seg fram til det?
2. Hvilke egenskaper har de viktigste personene i romanen?
Blir vi mest kjent med personene gjennom det de tenker, gjennom det de
sier eller det de gjør?
3. Er det noen klare kontraster i boka (mellom personer,
handlinger, miljøer)? Hvordan oppfatter menneskene i romanen disse
forskjellene?
4. Hvordan utvikler personene seg og hvorfor? Utvikler
de seg mye eller lite? Brått eller langsomt? Til det bedre eller
til det verre?
5. Har noen av personene i fortellingen bestemte roller
eller funksjoner? (F.eks.: hjelper eller beskytter, avviker eller outsider,
den som setter handlingen i gang, problemløser, en som prøver
å lure de andre, en venn som hovedpersonen gir viktige opplysninger
til, en person som gjennomgår en lignende utvikling som hovedpersonen)
6. Hva er bokas motiv? (Motiv: det helt abstrakte mønsteret
som fortellingen bygger ut med konkrete personer og hendelser. Et eksempel
på et motiv er fiendskapet mellom to brødre. Dette motivet
finner vi både i fortellingen om Kain og Abel i Bibelen, i fortellingen
om Bård og Anders i Bjørnsons roman En glad gutt, og i mange
andre fortellinger.)
7. Er fortelleren autoral eller personal, og hvordan
er synsvinkelbruken? (Se mer om dette nedenfor.)
8. Hvilke holdninger har fortelleren? Viser holdningene
seg gjennom hva han forteller og i måten han forteller på?
9. Er det noe fortelleren lar være å fortelle
om eller noe han dveler lenge ved? Hva kan grunnen være til det?
10. Kommenterer fortelleren direkte eller indirekte sin
egen måte å fortelle på? I så fall, hvordan?
11. Blir noe fortalt via tilbakeblikk eller via hopp
inn i framtida (i forhold til det som stort sett er nåtid i boka)?
Hva kan grunnen være til dette?
12. Finnes det gjentakelser i romanen (f.eks. at samme
begivenhet fortelles eller nevnes flere ganger)? Hva kan i så fall
hensikten være med gjentakelsene?
13. Hvorfor slutter romanen der den gjør? Hvorfor
blir det ikke fortalt mer? (Såkalte ”dannelsesromaner” f.eks., slutter
ofte når hovedpersonen gifter seg og dermed så å si ”slår
seg til ro”!)
14. Kan du finne noen symboler i teksten? (Symbol: noe
konkret som henviser til noe abstrakt, slik flagget henviser til fedrelandet
og flammen til lidenskapen. Dikteren kan ha funnet på et nytt symbol,
jf. Ibsens villand.)
15. Finnes det påfallende formuleringsmåter
som fortelleren antakelig har valgt med ekstra omhu? Hvorfor er disse formuleringene
viktige i teksten?
16. Finnes det eksempler på bruk av ironi? (Ironi:
å si noe helt annet enn det en mener - et enkelt eksempel: ”Jo, det
er en nydelig verden vi lever i !”) Ironi kan av og til prege en hel roman,
som når en sentral person stort sett uttrykker seg selvironisk eller
når en spesielt viktig samtale preges av ironi.
17. Hva handler etter din oppfatning romanen dypest sett
om? Hva er altså dens tema, dvs. grunntanken eller hovedideen i den?
(Det kan for eksempel dreie seg om et samfunnsproblem, eller en evig konflikt
som den mellom frihet og ansvar.)
18. Argumenterer personene i romanen for eller imot noe?
For/imot hva og hvordan argumenterer de?
19. Er romanen preget av en eller annen ideologi? (marxisme,
fascisme, konservatisme eller noe annet)
20. Finner du eksempler på filosofiske problemer
i romanen? (Hva er meningen med livet? Finnes det en Gud? Hvorfor handler
mennesker av og til ondt og destruktivt? Er alle mennesker like mye verdt?)
21. På hvilken måte hører teksten
til innenfor en litterær tradisjon eller periode?
22. Tror du forfatteren har siktet seg inn mot bestemte
lesergrupper? (Ungdom, kvinner, arbeidere, ...). Hva tyder i så fall
på det?
23. Finner du noen historiske (i betydningen: ”ikke oppdiktete”)
hendinger i fortellingen? På hvilken måte inngår i så
fall disse i fortellingen?
Også i romaner - selv om det er lange tekster - kan det lønne seg å studere det språklige "mikronivået" på steder i teksten som virker særlig viktige:
- bildebruk (f.eks. metaforer og andre typer sammenligninger)
- ordstilling (f.eks. inversjon: “Ikke kan du gjøre...”)
- setningstyper (f.eks. lange, dvelende setninger som
beskriver et fredfullt landskap)
- setningsbinding (f.eks. “hard” sammenstilling uten
bindeord som "og", "eller", "imens")
- stilnivå (f.eks. slang eller uvanlig høytidelige
ord)
AUTORAL ELLER PERSONAL FORTELLER
Hvilke muligheter har en forfatter i valg av forteller? Det må skilles mellom forfatter og forteller. Forfatteren er en person av kjøtt og blod. Fortelleren er den som sier tekstens formuleringer. Fortelleren trenger ikke å være en person (i teksten), det kan være bare en stemme, og denne stemmen kan formidle holdninger som forfatteren ikke vil gå god for som sine egne, private!
Hovedskillet mellom fortellerinstanser går mellom
autoral forteller og personal forteller:
En autoral forteller deltar ikke i handlingen i fortellingen,
men står utenfor og omtaler vanligvis ikke seg selv.
En personal forteller deltar som regel i handlingen eller
hører i alle fall med innenfor fiksjonen (befinner seg i det fiktive
rom og deltar mer eller mindre i det som skjer i historien).
Dette er noen muligheter med autorale og personale fortellere:
1. Autoral forteller
1a) Helt og åpent allvitende forteller:
Fortelleren vet alt om alle personenes tanker og følelser,
om deres fortid og framtid, og hva som skjer samtidig på to helt
forskjellige steder. I tillegg henvender fortelleren seg direkte til leserne.
Du skal nå få høre en historie som finner sted på 1820-tallet. Vi befinner oss i Christiania, der en ung kvinne nettopp har forlovet seg med en ung, dansk student. Jeg skal snart fortelle hvordan de to møttes første gang, men først vil jeg beskrive hvordan den unge kvinnen ser ut og hva hun sitter og tenker på denne vakre aprildagen.
1b) Helt, men tildekt allvitende forteller:
Fortelleren vet også her alt om personene, men
holder seg “i bakgrunnen” og sier ikke noe om fortellersituasjonen.
Hun er fullt klar over at en forsinkelse nå kan komme til å koste henne dyrt. Rekker hun ikke toget, får hun aldri drømmejobben hun så avertert i avisen! Hun lurer på om hun kan klare å få tak i en drosje i stedet, en stor drosjeregning spiller ingen rolle nå. Hun har glemt at det er drosjestreik og vet heller ikke at toget allerede har gått, fordi det for én gangs skyld var i rute.
1c) Delvis allvitende forteller:
Fortelleren beskriver tanker og følelser hos noen
personer, men ikke alle. En forteller som sier “antakelig”, er ikke allvitende.
I for eksempel en krim kan leserne få innblikk i detektivens tanker,
men ikke de mistenktes. Et annet eksempel:
Else syntes timen gikk uendelig seint. Læreren kvalte en gjesp, lengtet sikkert etter at det skulle ringe ut, så han kunne gå hjem til kone og middagsmat. Else snudde seg raskt og kastet et blikk på bestevenninnen Bente. Bente så ut til å tenke på helt andre ting enn geometri, men Else visste av erfaring at Bente kunne se fjern ut og så plutselig komme med et glupt svar på lærerens spørsmål.
1d) Refererende forteller:
Alle personene ses utenfra, og vi må slutte oss
til hva de tenker og føler ut fra hva de sier og gjør.
Lyset ble slått på, filmen var slutt. Plutselig var det noen som ropte “Brann! Det brenner!” Det gikk et par sekunder, så begynte kaoset. Det var to utganger, men det kunne ikke gå mer enn to personer i bredden ut av dem. Nils gikk ikke mot noen av utgangene, men fram mot filmlerretet. Lars gikk etter han, men langsommere, samtidig som han stadig dreide på hodet i retning av utgangene, som nå nesten var korket fast av skrikende mennesker.
2. Personal forteller
2a) Jeg-forteller, hovedperson:
Fortelleren er her den viktigste personen i fortellingen og omtaler seg selv som “jeg”. Denne jeg-personen deltar i handlingen, og kan selvsagt fortelle om sine egne tanker og følelser. Ofte holder jeg-fortelleren av en eller annen grunn tilbake noen opplysninger.
Jeg kan ikke si jeg at jeg har opplevd særlig mye dramatisk i mitt liv, bortsett fra disse dagene i Madrid, da så mye skjedde. Det var min første juleferie som jeg ikke tilbrakte med slekt og venner, men jeg hadde mine grunner til å reise bort.
2b) Jeg-forteller, biperson:
Også her er det en jeg-forteller, men nå
er det denne personens oppgave å fortelle om hvordan hovedpersonen
og de andre oppfører seg.
Da jeg traff han for første gang, holdt han på å sette sammen en slags maskin som jeg ikke ante hva skulle brukes til. Jeg har aldri hatt noe særlig greie på maskiner og sånt, og ville ikke dumme meg ut. Jeg ble derfor bare stående og se på hvordan han skrudde sammen del for del.
2c) Indre monolog:
Indre monolog innebærer direkte gjengivelse av
alt det en person tenker, selv om det blir mer eller mindre kaotisk. Gjennom
den indre monologen får vi nemlig gjengitt alle tanker som flagrer
gjennom hjernen, og ofte har disse med helt andre ting å gjøre
enn den konkrete situasjonen personen er oppe i. I en indre monolog er
normal setningsbygning vanligvis oppløst og brokker av mening kommer
hulter til bulter. Det brukes alltid nåtid (presens).
Fin dag. Det kan da ikke være...? Nei. Får skynde meg. Han kommer kanskje ikke til å like den nye frisyren min med en gang, men nå ligner jeg litt på hun i Se&Hør, hva var det hun het igjen? Håper han liker frisyren. Heisan, hun der er stressa. Men han tør sikkert ikke å si det. I den gata bor Vibeke. Han er alt for sjenert. Jeg skal late som ingenting når jeg går inn i skolegården. Kommer sikkert til å bli misunnelig. Stygg, men tror hun er ... Ole-Kristian, hvis du ikke... Hva er klokka nå? Ikke akkurat god tid. Den bilen kjører alt for fort. Sikkert for seint til jobben...
Fortelleren - uansett om fortelleren er autoral eller
personal - vil ofte på noen måter røpe holdninger og
verdisyn. Hvis fortelleren sier om en kvinne at “hun er bare husmor”, er
ikke det en nøytral konstatering. Fortellerens språk kan avdekke
bebreidelse, mistenkeliggjøring, overraskelse, skuffelse, begeistring
og mye mer (blant annet religiøse og politiske verdier). Ett negativt
ord om en person kan være nok til at vi som lesere får et nytt
syn på både fortelleren og personen!
SYNSVINKEL
Synsvinkelen (engelsk “point of view”) er hos den som ser og hører og i det hele tatt sanser det vi leser om. Vi kan tenke oss synsvinkelen som et kamera som en person holder foran øynene og forteller “gjennom”. Én person kan se utover havet, en annen kan se oppover mot en havørn som svever høyt oppe. Synsvinkelen kan så skifte mellom disse personene og mellom andre i fortellingen. En ledefigur er en figur (en person, et dyr eller noe annet) som bærer synsvinkelen med seg - denne figurens øyne og andre sanser er altså “kameraet”.
To mulige perspektiver med synsvinkel som kan være
virkningsfulle, er froskeperspektiv og fugleperspektiv. En figur som ser
noe fra froskeperspektiv, ser det langt nedenfra, kanskje fordi personen
er liten, sitter under et bord eller lignende. Når noen er høyt
oppe i lufta og ser nedover, er det derimot fugleperspektiv.
PERSONSKILDRING OG KONFLIKTMØNSTRE
Egenskaper ved personene i en fortelling kan komme fram på mange måter:
1. Direkte karakterisering: Fortelleren sier at en person er f.eks. oppfinnsom eller litt frekk. En slik karakterisering får mest vekt hvis det er en autoral forteller, ellers vil vi lesere lett oppfatte det bare som et subjektivt inntrykk noen har.
2. Indirekte karakterisering
a) tale: hva en person sier (innholdet) og hvordan personen
sier det (ordvalg, dialekt, slang)
b) ytre kjennetegn: hvordan personen ser ut og er kledd
c) miljø: hvilke omgivelser en person lever eller
trives i kan fortelle mye om personen
d) analogi: en person kan ha et navn, eventuelt et kallenavn,
som sier noe om personen (Kari Kaos), eller vi kan få høre
at noen ligner en kjent person (“- like selvsikker og brautende som Sylvester
Stallone”)
Måtene det personene sier fortelles på, kan
være forskjellige. Her er noen muligheter:
1. Direkte tale: Marianne sa: “Det er for seint nå”
2. Indirekte tale: Marianne sa at det var for seint.
3. Fri indirekte tale: Marianne ville ikke på vilkår
fortsette så seint.
Fri indirekte tale er litt spesielt. Her må vi nemlig tenke oss at ordene delvis er sagt av en person: Marianne må være en person som vi vet eller aner gjerne bruker uttrykket “ikke på vilkår”. Autoral fortellerstemme og den fiktive personens egen stemme går over i hverandre. Et eller annet særpreg ved en persons tale må komme fram. For hvordan kan vi ellers vite at noe er fri indirekte tale? Det finnes to muligheter til: En talesituasjon omtales (det blir fortalt at Marianne sa noe, uten at det blir sitert direkte eller ved indirekte tale), eller setningen kan inneholde flere detaljer enn det som er nødvendig å oppgi på grunn av handlingen, slik at vi opplever det vi leser som en persons indre stemme.
Når det opptrer en del personer i en tekst, er det ofte vennskap mellom noen av dem og likegyldighet eller fiendskap mellom andre. Mange fortellere bygger sine tekster opp om motsetninger og konfliktmønstre, og det trenger ikke bare å være konflikter mellom enkeltmennesker (menneske - menneske), men kan være motsetninger mellom:
menneske - naturen, naturkreftene
menneske - samfunnet
menneske - seg selv (tvil, indre splittelse og lignende)
menneske - noe ved tilværelsen (f.eks. skjebnen)
Temaet i teksten er det “egentlige” innholdet, det teksten
dypest sett handler om. Temaet kan oftest (av en som tolker teksten) formuleres
ganske abstrakt: som en idé, en tanke, en følelse, en stemning,
et begrep eller en opplevelse. Temaet er likesom tekstens sjel, mens handlingen
er kroppen. Temaet er ofte noe som alle mennesker opplever en eller annen
gang i sitt liv, som f.eks. kjærlighet, ensomhet, misunnelse eller
glede over vakker natur. Da får leseren en slags gjenkjennelseserfaring
under lesingen, selv om leseren ikke har opplevd nøyaktig det samme
som de ytre hendingene i fortellingen.
En god del tekster rommer tematiske kontraster som dette:
frihet - tvang
fantasi - fantasiløshet
manglende tilpasning - tilpasning
ansvarsløshet - ansvarlighet
feighet - mot
individualisme - sosial orientering
isolasjon - samvær
stillstand - utvikling
her og nå - framtidige konsekvenser
naturbestemt - kulturstyrt
(Det er ikke nødvendigvis slik at den ene siden
her står for det positive og den andre for det negative.)