Helst skulle jeg kanskje mene noe om TV2s nysatsing, om Dagbladets sommerkyss eller om mediedekningen av tragedien Kursk. Men en kan ikke være dagsaktuell bestandig. Faktisk ligger det en fare i å være for dagsaktuell. Innimellom trenger vi å dykke ned i historien for å forstå dypere det som skjer nå.

I går møtte jeg en ung journalist som arbeider på heltid med nyheter, men som også nylig har avlagt hovedfagseksamen i historie. Norsk presse er preget av anti-intellektualisme, mente han. Det har han nok rett i, men underlig er det, siden norske journalister er bedre utdannet enn noensinne.

Tilbake til historien. For sikkerhets skyld med liten h, siden den stadig trenger å skrives på ny, slik at historikerne kan innlemme beretningene til dem som tradisjonelt ble plassert utenfor, "de andre", for eksempel de koloniserte. Eller fyldigere beretninger om hvordan "vi" behandlet "dem".

"Kolonirepublikkens menneskelige zoologiske hager" i Le Monde Diplomatique for august er et utslag av slike studier. På to helsider presenterer den franske avisens månedsbilag en artikkel som beskriver hvordan grupper av "ville", "innfødte", primært fra Afrika, ble brukt som hovedattraksjoner ved verdensutstillinger og nasjonale utstillinger i Europa, fra andre halvdel av 1800-tallet og fram til den internasjonale koloniutstillingen i Vincennes i 1931. Inngjerdete enklaver i utstillingsområdene ble forbeholdt "svarte landsbyer", og de var enormt populære. Den første av en rekke utstillinger i Frankrike, fant sted i 1859. Tuaregene (Sahara) ble utstilt i 1894, og Kanakene (Ny-Caledonia) så seint som i 1931. I Tyskland er Karl Hagenbeck berømt som mannen bak en rekke zoologiske hager i Europa, blant annet den i Hamburg, som bærer hans navn. Mindre kjent er det kanskje at han arrangerte utstillinger med "lapper" og "nubiere" på 1870-tallet.

Hvordan var det mulig? spør de tre historikerne bak artikkelen. Fysisk var det enkelt for kolonimaktene å "importere" de innfødte, med eller uten deres direkte samtykke; betale dem en symbolsk lønn, og sende dem på rundtur i Europa, fra utstilling til utstilling, i innhegninger med stråhytter, noen trær og kanskje en liten dam. Der sov, spiste og badet de. "Oppdraget" kunne vare i flere år. En del av de utstilte døde, uvante som de var med det europeiske klimaet. Så langt om den praktiske siden. Men hvordan var det mulig mentalt, intellektuelt? Svaret de tre gir er at utstillingene passet så altfor godt inn i samtiden.

Artikkelforfatterne mener at den menneskelige zoo representerer et grunnleggende kulturelt fenomen, der "den andre" ("der nede") blir plassert langt nede i et hierarki hvor den hvite europeeren befinner seg på toppen. Denne typen utstillinger appellerte til den folkelige rasismen og bidro til en form for bekreftelse av datidens evolusjonisme og "vitenskapelige" rasehierarki. Myter om afrikanernes "bestialske seksualitet", om de "villes" primitivitet, ble spredt til millioner av betalende tilskuere.

Og som i så mange tilfeller ellers: Denne typen "beskrivelse" av andre mennesker, lærte ikke samtiden noe substansielt om "eksotiske befolkninger". Derimot, skriver de tre historikerne, er historien om utstillingene til stor hjelp når det gjelder å analysere europeisk mentalitet fram til 1930-årene. Og de spør: danner disse bisarre utstillingene også roten til en kollektiv ubevissthet som i løpet av 1900-tallet fikk mange ansikter og som det er tvingende nødvendig å dekonstruere?

Eller for å knytte an til dagens politiske virkelighet, bokstavelig talt: er rester av denne ubevisstheten i dag med på å gjøre Hagens parti til Norges (kanskje) største?

Det er dessuten fristende å assosiere til "Big Brother"-fenomenet som snart blir en selvfølge (og en ny form for menneskelig zoo?) på norske TV-skjermer. Men forskjellen er åpenbar: det hierarkiske formålet mangler i den moderne versjonen, og - på den annen side - de utstilte nubierne og tuaregene var neppe kollektive ekshibisjonister.

Elisabeth Eide

PS: Le Monde Diplomatique finnes på mange språk, blant annet er det mulig å abonnere på den sammen med Guardian Weekly, i en engelsk utgave.