(Kabul, Mazar-i-Sharif) Hvordan bygge uavhengige medier i et land der over 70 prosent er analfabeter, der den nære historie er 25 år med krigshandlinger, der krigen pågår fremdeles og USA bomber barnefamilier? Der konservative mullaer rykker i stolen ved den minste kritikk av islam, og der bilder av barhodete kvinner kan sette i gang prosesser mot redaktører og journalister?

Skal mediene komme noen vei, må de i alle fall være flere, og de trenger støtte. Etter 11. September forsto forfatteren og journalisten Ahmed Rashid at han ville bli svært rik av inntektene fra boken "Taliban". Han bestemte seg for å gi en firedel av inntektene til et fond til støtte for uavhengige medier i Afghanistan. For ham, som hadde dekket Afghanistan i mer enn tjuefem år, var det en hjertesak. Snart var Open Media Fund for Afghanistan (OMFA) en realitet. Andre har også bidratt til fondet, blant dem milliardæren George Soros, AOL Time Warner, den spanske avisen El Pais, the Daily Telegraph og skuespilleren Michael Douglas. I løpet av knappe halvannet år har fondet samlet 360 000 dollar som skal komme afghanske medier til gode.

- Bare de siste to månedene har vi fått flere hundre forslag, sier daglig leder for fondet, journalist, poet og oversetter Waheed Warasta. En av oppgavene hans er å reise rundt i Afghanistans provinser for å undersøke hvilke medier som kan gjøre seg fortjent til omtalen uavhengig. Uavhengig, så langt fellen rekker.

NØKKELEN OG SORGENS KJERRE

- Arbeidet mitt er å finne fram til virkelig frie, uavhengige journalister som trenger støtte for å publisere. Vi går nøye gjennom alle forslagene, intervjuer folk og sjekker spesielt om mediene har bånd til politiske partier og likevel prøver å narre folk til å tro at de er uavhengige.

Warasta vender seg mot bokhyllen i hjørnet av det lille kontoret han har leid hos Kabul-avdelingen av byrået Internews. Han drar fram protesjeene sine, hefter og aviser, alle unge og ferske. Månedsmagasinet Sabaon, satirebladet Sorgens kjerre, ukemagasinet Demokratiets karavane, barnebladet Parwaz. Og størst av dem alle: ukemagasinet Killid (nøkkel) med tjue tusen i opplag og distribusjonsnett – via drosjer – til en rekke afghanske byer.

Lang fra alle kommer ut i Kabul, selv om mediefloraen er rikest i hovedstaden, og dristige journalister kan støte på større problemer i andre sentra. – Rådet for utdannete folk i Herat har startet et månedlig tidsskrift, og de fikk problemer med guvernøren, den gamle mujahedin-lederen Ismael Khan. De kritiserte ham for å favorisere jehadi-er i regionens administrasjon på bekostning av folk med profesjonell erfaring. En av utgiverne ble fengslet av Ismael Khan, men han slapp løs igjen, antakelig fordi Khan nå er under press.

HARDTSLÅENDE GUVERNØR

Krigsherren Ismael Khan er det siste halvåret blitt forsøkt vingeklippet av sentralregjeringen i Afghanistan. Han var både militær og politisk leder (guvernør) for Herat-provinsen, og beryktet for sin negative holdning til kvinners rettigheter. Nå er han bare guvernør. Slik prøver sentrum å nøytralisere deler av den mektigste periferien. Khan er lite begeistret for den fjerde statsmakt, noe han demonstrerte tydelig, da han slo til en representant for Azadi Radio (Radio frihet) under åpningen av menneskerettighetskommisjonens regionalkontor. Siden har han ifølge Warasta sagt ja til en egen radiostasjon drevet av kvinner. Men slik restriksjonene er for kulturlivet i Herat, der for eksempel avspilling av musikk og kvinners bevegelser er restriktivt begrenset, kan den få trange rammer.

Kilevinker har også forekommet i Kabul. En høytstående embetsmann i Kulturdepartementet oppsøkte i september en journalist i dagsavisen Asil, en av landets eldste, og slo til ham fordi han ikke hadde nevnt embetsmannens navn i sitt referat fra et seminar der denne hadde deltatt. Mange i Kabuls medieverden reagerte spontant med å forlange beklagelse fra den hissige byråkraten.

TRUET TIL TAUSHET

Trafkasseringen kan ta verre former. I Ghazni-provinsen kommer månedsmagasinet Nayestan ut med støtte fra OMFA. Dette er et av Talibans kjerneområder, ifølge Warasta er det – grovt sagt – bare guvernøren som er lojal mot sentralregjeringen. Han er omgitt av folk som støttet Taliban. I provinsen er jenteskoler brent og kontorer til frivillige organisasjoner angrepet. Redaksjonen i Nayestan fikk trusselbrev flere ganger, Taliban-liknende personer oppsøkte og truet journalistenes familier. Det førte til at redaktøren og enkelte andre medarbeidere måtte flytte fra forstedene og inn til sentrum av Ghazni by. De har lagt magasinet på is foreløpig.

Kvinnelige nyhetsopplesere blir truet og har måttet slutte å gå i TV-studio for en tid. Sadia Andar, leder for kvinnekommisjonen i Ghazni, fant trusselbrev hengt opp på veggen utenfor kontoret sitt, og en bombe ble funnet og desarmert på kontoret. Guvernøren har postert sikkerhetsvakter rundt huset. Ironisk nok sier Andar at hun ville følt seg tryggere uten disse. I Ghazni har alle uavhengige mediefolk stående instruks om å gå diskret rundt i byen, og ikke fortelle folk at de arbeider i mediene. En vanskelig situasjon i lengden om en skal praktisere åpenhet.

KOMMANDANT MED LIVESHOW

Afghanistan har ingen samlende TV-kanal. Topografien støtter de kreftene som kjemper for mest mulig regionalt og provinsielt selvstyre. Det gir seg tidvis underlige utslag. I Balkh, provinsen der byen Mazar-i-sharif er hovedstad, og der noen av de verste massakrene til Taliban fant sted i 1998 – og der tusenvis av Taliban-soldater ble tatt til fange, deportert og henrettet høsten 2001 – kjemper den politiske kappevenderen og tyrannen Abdul Rashid Dostum og mujahedin-lederen Atta Mohammad om makten. Mange har måttet bøte med livet, og jenteskoler er blitt brent. Som en bivirkning av rivaliseringen har Dostum tidvis gitt relativt romslige fullmakter til redaktøren for en av avisene i hans område, attpå til en kvinne. Atta Mohammad på sin side holder liveshow som overføres på TV i helgene, der folk kan stå opp og kritisere ham – tilsynelatende uten å risikere noe. Hvor mange som tør, er en annen sak.

Så er det også i Mazar-i-Sharif at det beste satiremagasinet i Afghanistan kommer ut, ifølge Waheed Warasta. En av historiene derfra har kanskje internasjonale røtter. George W. Bush blir spurt hvordan han kan være så sikker på at Irak har masseødeleggelsesvåpen. Etter mye om og men svarer han: Fordi vi har kvitteringene!

KORANEN SOM FUGLESANG

• Men tør pressen å kritisere de amerikanske styrkene åpent?
• Ikke mange gjør det. Og selv en relativt uavhengig avis som Kabul Weekly har redaksjonsmedlemmer som er nært knyttet til Nordalliansen. I dette landet er det noen ting man ikke sier. For eksempel at en ikke tror på islam. De som vil bli boende her, må lene seg på islam. En dag opptrådte en eldre mann på Kabul TV fordi han var flink til å etterlikne fuglelyder. Han fortalte at fuglene sang flere av versene fra Koranen. Selv denne uskylden provoserte mektige mediemenn. Lederen for Kabul TV er utnevnt av mujahedin fra Panjshir. Få liker denne stasjonen, og det journalistiske nivået er svært lavt. Kvinner har ikke lov til å synge der. Men de får lov i Kandahar!!

Warasta viser triumferende fram bilder fra Kandahar TV-stasjon, med syngende kvinne som bare bærer en helt symbolsk dupatta over deler av håret sitt. Midt i det som var hovedkvarteret for Taliban. Frihetsgraden er helt sikkert personavhengig.

RAN OG POESI I MAZAR

Personer betyr mye for ytringsfriheten, og en av dem som har betydd mest, er forfatter, journalist og redaktør Samay Hamed, storebroren til Waheed Warasta. I slutten av november mottok han, sammen med tre andre, The International Press Freedom Award i New York City. I april i år ble han angrepet av to menn med kniver, midt i Kabul – høyst sannsynlig en straff for kritiske kommentarer om krigsherrenes maktmisbruk.

Brødrene kommer egentlig fra Mazar-i-sharif, der Hamed har bidratt til å få i gang satirebladet Telaya. – Hamed risikerer mye ved å forsvare sannheten, sier lillebror Waheed. Det gjør familien hans også. I november ble huset til brødrenes familie i Mazar-i-Sharif angrepet av væpnede menn, som bandt de som var til stede og tok med seg alt av verdi. Ikke tilfeldig, mener Warasta. Shafiq Payam, som har det daglige ansvaret for Telaya, og dessuten driver Medieteket i Mazar-i-Sharif, er også en utsatt person, men lar seg ikke merke med det.

Huset dunster av kreativitet. Bak den tjukke jerndøren finner vi musikere, journalister og unge forfatterstudenter. Shafiq Payam og poeten Wahab Mujir viser oss rundt, først til en stolt komponist som nettopp har skrevet en ny sang. Han akkompagnerer seg selv på harmonium og synger en melankolsk hyllest til Afghanistans mødre.

I andre etasje er det lyrikktime, som blir omgjort til spørrestund der to norske forfattere må svare for seg, før vi selv får inn noen spørsmål om de seks studentenes framtidsplaner; fire unge kvinner og to unge menn. De vil bli diktere, historikere, journalister og kommer til medieteket to ganger i uka, et sted for friere eksperimenter enn på universitetet der de alle er innskrevet.

SELVSENSUR?

Shafiq Payam underviser i journalistikk – og satire. – Demokratiet her i landet er skjørt. Satire bidrar i riktig retning. Men jeg får stadig trusler. Ikke direkte, men via andre personer. De sier: Vær forsiktig! Ta hensyn når du skriver! Dette er farlig.

• Betyr det at du tyr til selvsensur?
• Nei, jeg trapper opp. Vi har mistet så mange muligheter. Nå finnes en viss åpning. Noen må skrive, for eksempel om hvordan krigsherrene Atta Mohammad og Dostum slåss om tollinntektene! Min måte er satiren.

Payam studerte journalistikk ved Universitetet i Kabul for ti år siden. Han oppfattet studieopplegget den gang som avleggs. – Lærerne var trangsynte, de var preget av sovjet-perioden og så journalistikk som en del av sosialismen.

Telayas femte nummer skal i trykken. Opplaget er 5000. Brorparten blir solgt lokalt, men det lille bladet på fire sider sendes også til eksil-afghanere i Tyskland og Canada.

Selvsensur er ikke til å komme unna i dagens Afghanistan. Men er det egentlig så enestående? Grensene kan være forskjellige, men mekanismene er universelle. Folk pålegger seg å skrive innenfor det som er akseptert i islam. Hvis journalistene åpent erklærer seg som ikke-troende, har de liten framtid i landet. Filmer blir sensurert, på enkelte TV-kanaler blir de sensurert av to instanser. For et land der det nylig ikke var tillatt å avbilde mennesker, og der TV-apparatene ble konfiskert uten nåde, er det likevel et stort framskritt, bare det å få se Chaplin-filmer på utekino! Videofilmene fra Bollywood, sterkt mislikt av konservative krefter, er populære som aldri før. Mange så dem i smug under Taliban også.

KABUL-KORRUPSJON

De uavhengige mediene følger den uavhengige menneskerettighetskommisjonen, og dens leder, tidligere kvinneminister Sima Samar, nøye. Da seks ministre og andre notabiliteter i Kabul i august ranet til seg et attraktivt boligområde for å bygge boliger til seg selv, var hun raskt ute. De høye herrer hadde revet husene til tolv familier, og to barn omkom under rivningen. Flere medier refererte Samar og fordømte selvtekten kraftig. President Karzai ble presset til å ta skarp avstand fra korrupsjonen.

Byggingen går sin gang, familiene er fordrevet, men like fullt er dette et eksempel på hvordan mediene i Afghanistan kan demonstrere uavhengighet. Et stykke på vei.