(Kabul) Åttende mars ble en merkedag ved Kabul Universitet. De kvinnelige studentene spilte basketballkamper i en halvrestaurert gymsal som ledd i feiringen av kvinnedagen.

Av Elisabeth Eide (tekst og foto)

Rektor, professor Akbar Popal, er synlig stolt over at jentene er tilbake, og over det han som rektor for landets største høyere lærested har oppnådd. – Da vi startet, fantes det ikke glass i vinduene, vi hadde ikke strøm, og studentene satt på golvet.

I fjor kunne Kabul Universitet markere syttiårsdagen sin, en institusjon som lå i grus var så smått begynt å reise seg fra asken. Fjorten fakulteter er nå i gang, og de har greid å trekke til seg en del internasjonal støtte.

I 1932 begynte institusjonen med medisinsk utdanning. Så fulgte naturvitenskap, jus og flere andre fakulteter. På 1970-tallet ble spekteret utvidet kraftig, og flere kvinner begynte å studere. "Revolusjonen" i 1978, den sovjetiske invasjonen og de politiske forfølgelsene som fulgte gjorde at mange akademikere forsvant. Noen ble henrettet, andre dro i eksil. På enkelte områder kan en snakke om faglig framgang, mener Popal, men samtidig fantes ingen intellektuell frihet under sovjeterne.

Da mujahedin regjerte i Kabul (1992-1996), ble universitetet en arena for politisk krig og bandittvesen. – Vi mistet nesten alt, laboratorieutstyr, bøker, telefoner, møbler, tepper, ja, strømkablene hit ble revet opp av jorden fordi de inneholdt kobber. Området ble lagt i ruiner, veterinærfakultetet ble bombet fra luften. Jeg husker at vi organiserte eksamen ved å samle studentene i busser. Der fikk de utdelt papirene. Noen ganger ble det skutt med raketter, og vi måtte be dem dra hjem med uforrettet sak.

De som ennå ikke hadde forlatt landet og universitetet, ble sittende i et akademisk skall som hadde mistet det meste. – Så kom den mørkeste tiden i Afghanistan, sukker professor Popal. Taliban inntok Kabul i 1996, og universitetet ble stengt i seks-sju måneder. Da det gjenåpnet, hadde ingen kvinnelige studenter adgang, heller ingen kvinnelige professorer. Han peker på sin egen skrivebordstol: - En mullah satt her…

Rayhana Popalzai, leder for kvinnerådet ved universitetet og professor i kjemi, var blant dem som måtte tilbringe fem år hjemme uten å kunne sette sine bein på universitetet. – Men både søsteren min, som er lærer i engelsk, og jeg organiserte hjemmeundervisning for unge jenter, sier hun. – En gang kom Taliban på døren og ville vite hva som foregikk hos oss. Alle jentene lente seg mot døren slik at den ikke kunne åpnes utenfra. Etter det passet jentene på å ha med seg Koranen når de skulle til oss, og hvis de ble spurt, sa de at vi drev med religiøse studier.

Fra høsten 2001 begynte gjenreisningen, sakte men sikkert, forteller professor Popal. – Da jeg ble utpekt som rektor, var min første oppgave å tilkalle alle som var blitt sparket ut fra jobbene sine, og få i stand opptaksprøver for nye studenter,. – Og ingen skulle bli favorisert med utgangspunkt i religion, språk, etnisitet eller rase. Jeg ville skape et senter for nasjonal enhet, et lite Afghanistan – her.

Den akademiske staben ved universitetet består av 350 ansatte,av dem femti kvinner. Sju tusen studenter var registrert i fjor, hvorav 2000 kvinner. Lærerne kommer fra alle landets provinser, og velger selv sine dekaner. Men noe tilsvarende demokrati er ikke blitt studentene til del. I vinter demonstrerte flere tusen mot elendige forhold på internatet. Politiet ble tilkalt, og i slo ned opprøret med hard hånd. To studenter ble drept.

Den nye rektoren sier han frykter politiske fraksjonskamper. – Studentene er her for å studere, sier han bestemt, samtidig som han innser at demokratiske innrømmelser må komme etter hvert. Det han frykter er ødeleggende stridigheter som kan bidra til mer ufred i landet med 23 års krig bak seg. – Studentene kommer fra flyktningeleire, mange tenker fremdeles med utgangspunkt i regional eller språklig tilhørighet. Vi har altfor mange erfaringer med sammenstøt dem imellom.

Hvordan få alle de afghanske akademikerne som har fått nye liv i vestlige land til å vende hjem? Det er en enorm utfordring, og universitetet har ikke så mye som et gjestehus å tilby. Får rektor Popal i gang et slikt, vil mange kunne besøke Kabul i tre-fire måneder og gi kurs. En realistisk plan, lettere å gjennomføre enn å få familiefolk med et godt liv annensteds til å vende hjem for godt. Gjestehuset ville kunne ta imot utenlandske akademikere også.

Et annet ønskemål er et skikkelig hus for kvinnelige studenter som kommer fra provinser utenfor Kabul. Nå er det bare et fåtall slike studenter, fordi sovesalene er reservert for mannlige studenter. Nær 2700 menn bor på internat, mens bare 17 kvinnelige studenter er midlertidig innkvartert i et hus som egentlig er beregnet til universitetets egen stab.

Kvinnerådet ved universitetet består av 284 lærere og studenter. De arbeider konkret. Et problem de måtte løse, var at en del ’halvstuderte’ kvinner som måtte avbryte utdanningen sin under Taliban, i mellomtiden hadde giftet seg fått barn. Rådet opprettet en barnehage med plass til hundre barn. Den ble raskt full. Kvinnene trenger også egne toaletter, de er under bygging. Blant jentene er de mest populære fagene journalistikk, jus, litteratur og språk, pedagogikk og psykologi. Færrest kvinner er det på landbruksfakultetet og ingeniørfakultetet. – Vi mangler kvinnelige lærere i fysikk og datateknologi, sier Fairhana Popalzai.

I mars startet også et program for kveldsundervisning for studenter som er i arbeid eller som av andre grunner ikke kan komme fra på dagtid.