TUR - RETUR KABUL 

(Peshawar/Kabul/Delhi) - Jeg liker Taliban. De har skapt ro og orden i Afghanistan, sier sjåføren mens han gjør pickupen klar til innreise via Khyberpasset. Tre timer seinere er han ikke så sikker. Da har de nye herskerne i Afghanistan konfiskert yndlingskassetten hans med afghanske ballader. Tjue kilometer fra Jalalabad.

Krangelen med den skjeggete gjengen begynte da de påpekte at tre - to menn og en kvinne i førerhuset - det var meget tett og uislamsk.

- I vår kultur sitter man ikke slik med kvinner.

- Hvordan skulle vi ellers sitte? Lasteplanet er fullt, argumenterte tredjemann, tolken. Etter kort diskusjon tilga de oss vår uortodokse sittemåte, men tok kassetten.

- Vi kan få den tilbake når vi kommer forbi igjen, sa jeg optimistisk.

- They destroyed it. Det var en gave fra min beste venn, knurret sjåføren.

- Du sa jo du likte Taliban?

- Nå liker jeg best kommunistene.

Et trist smil før han listet hånden under førersetet etter en ny kassett.

På tilbakeveien er vi mange fler, i en breddfull coaster. Jeg deler treseter med en mor og fem unger. De fire kvinnene i bussen har burkhaer som de heiser ned foran ansiktet når vi passerer en checkpost, og opp igjen like etter. Ved den siste checkposten utenfor Kabul blir TV-apparatet til en medpassasjer konfiskert. Det får ikke være med til Pakistan, siden det er russisk, og dermed å betrakte som statens eiendom. Vel ute av kalashnikov-rekkevidde skrudde sjåføren indisk filmmusikk på høyt og durte nedover det som engang var en kjapp hovedvei fra fjellene til Jalalabad på sletten. Nå er den en ruin. Langs veikanten står små gutter og gamle menn med spader som de løfter rituelt når busser eller lastebiler passerer, for å markere at de reparerer veien på eget initiativ (andre initiativ fins ikke), og har rett til almisser fra de forbipasserende.

To av kvinnene, moderne kledt under burkhaene, byr meg vannmelon i pausen. Nær en brønn med kaldt vann. Svalende trær. Begge har arbeidet i staten, den ene som regnskapsfører. - Hva gjør dere nå?

- We sit in the room.

Eller de drar for å besøke slektninger i Pakistan, mennesker som ikke har villet vende tilbake til Afghanistan ennå.

Den største hjerneflukten, prosentvis, som verden har opplevd. Med et av de dårligste utgangspunktene. Et oppegående, men meget smalt intellektuelt sjikt har flyktet i mange porsjoner. De første etter Saur-revolusjonen i 1973, da prins Daoud tilrev seg makten fra fetteren Zahir Shah. Nye utvandrere etter at kommunistene tok over i 1978, nok en bølge etter den sovjetiske invasjonen i desember 1979, enda en da mujahedin rykket inn i Kabul i 1992, og atter en da Taliban tok over i september 1996.

Universitetet er formelt åpent, men bare for menn. Studenttallet er halvert to ganger siden 1992. Lærerne og professorene får knapt lønn, måneder på etterskudd. Mange kommer bare en gang i uken, for å treffe kollegene. Flere av dem kjører drosje eller har tatt seg jobb i hjelpeorganisasjoner. De av dem som kan engelsk. De som lærte seg russisk da det var in, er mindre gangbare i hjelpemiljøet. De gjenværende kvinnene sitter hjemme.

- Det betyr at guttene på gutteskolene stort sett må nøye seg med Koranen og fotball, sier en afghansk intellektuell.

- Sytti prosent av lærerne var kvinner.

- Hva er intellektuelle? sa utenriksministeren i Taliban-regjeringen til den pakistanske journalisten Ahmad Rashid.

- De er kommunister alle sammen.

Kanskje derfor har de utpekt en trettiårig mullah til minister for høyere utdanning. En uerfaren mann fra Kandahar som kom til Kabul for første gang i september i fjor, er blitt borgermester i byen. I delegasjonen som skulle forhandle med internasjonale oljeselskaper om kontrakt for rørledning fra Turkmenistan til Pakistan, møtte ni mullaher og en halvstudert ingeniør. Professor Hasanyar, inntil april rektor på universitetet i Kabul, ble detronisert til fordel for en Maulawi. Han nyter respekt som religiøs skriftlærd, men er blottet for akademisk erfaring. Den tidligere rektoren jobber nå for Oxfam.

- Taliban-regjeringen er anti-modernister, sier Ahmad Rashid. - Se hvem som blir igjen i Afghanistan. Nå forsvinner faglærte arbeidere også, elektrikere, drosjesjåfører.

- Situasjonen på Universitetet er håpløs, sier en av medpassasjerene i bussen, en forhenværende kollega av professor Hasanyar. - Ingen kvinner, ingen lønninger. Like greit å ta ferie.

For dem som har råd. For fattige kvinner fins få muligheter. En afghansk frivillig organisasjon har startet 15 hjemmebakerier som sysselsetter 180 kvinner. De fleste enker. Save The Children, USA, sysselsetter noen titalls kvinner som underviser unger om hvordan de skal passe seg for minene. En av dem er Nafisa. Hun har bare ett bein, det andre ble sprengt vekk for tre år siden. Kursene varer vanligvis en uke, og både gutter og jenter deltar. De lærer via kort- og brettspill, lek og alvor. I juli var dette det eneste "skoletilbudet" for jenter i Kabul. Og grunnen til at det får fortsette, er at det passerer som helsetilbud, her er Taliban noe mer "smidige". Kursene foregår i sykehuslokaler rundt i byen.

Men ikke alle farer lurer på bakken. Bomberaidene begynte igjen i juli, etter pause siden januar. De første siktet inn mot flyplassen, som ligger ganske nær byen. Store glimt fra sporlys: - Vi kaller det Fishing, sier en medtilskuer. Og så et fyrverkeri av antiluftskytsraketter uten mål og mening. Flyene går altfor høyt.

- Talibans eneste trumfkort har vært sikkerheten, sier en afghansk intellektuell. - Den forrige regjeringen hadde for mange kommandanter som røvet og plyndret. I lengden holder ikke det kortet. Vi kan ikke spise sikkerhet.

- Taliban sier de skal gjenåpne jenteskolene når det er trygt nok. I Kandahar by har det vært trygt i tre år nå, men jeg har ikke sett én jenteskole der, sier Ahmad Rashid.

- Det er riktig at vår regjering hadde en del dårlige kommandanter, sier den afghanske ambassadøren i Delhi, Masood Khalili. Han representerer regjeringen Rabbani med hovedkvarter i Mazar-i-Sharif, og ikke Taliban. - Mange sivile ble plaget, og ønsket mer trygghet der de ferdedes. Men se hva som skjer nå: I Kandahar har Taliban forbudt alle aktiviteter som har med kvinner å gjøre. De konfiskerer våpen og deler dem ut igjen til sine støttespillere. I Helmand tar de skatt av opiumsdyrkingen, og den øker. Hvis de var så hellige som de sier, hva skulle de da for eksempel i Herat å gjøre? Herat var under en god administrasjon, folket var avvæpnet.

Masood Khalili tror ikke på fred så lenge Pakistan fører en så aktiv innblandingspolitikk. - Vi som kjempet mot russerne og deres lakeier lovte folk frihet og fred. Vi vant friheten, men Pakistan lot oss ikke få smake freden. Vi var ikke helgener da vi rykket inn i Kabul i 1992, men om ikke Pakistan hadde hjulpet først Hekmatyar, som bombet oss, og seinere Taliban, så kunne vi kanskje ha klart noe bedre.

- Hvorfor fikk Taliban slik oppslutning?

- Du finner pashtunske teknokrater, pashtunsk elite der. Så finner du dem som hatet Rabbani-regjeringen. Og så finner du dem som helst vil være nøytrale, pragmatikerne. Og noen pakistanske frivillige. Folk ble avvæpnet, hva slags motstand skulle de da eventuelt by Taliban?

- Og du finner unge, veldig unge gutter, sier Ahmad Rashid i Kabul. Fra fronten har han observert 14-åringer bli meid ned av de mer erfarne styrkene til Rabbanis forsvarsminister Ahmad Shah Masood og shia-kommandanten Khalili.

I den pakistanske avisen The News kunne vi lese om en far som etterlyste sønnen sin, tretten år. Han hadde sendt ham til en madrasa, en religiøs skole nær Karachi. Da han kom for å hente ham, fikk han beskjed om at sønnen hadde valgt å dra til Taliban-fronten. Den fattige mannen hadde brukt over 2000 rupier på å lete etter gutten sin.

- De aller fleste i Talibans infanteri er mellom fjorten og tjue, sier Ahmad Rashid. Kanskje er de det på den andre siden også, kanskje noe eldre.

- Fins det ikke motstand i Taliban-områdene?

- Jo, den fins, sier ambassadøren i Delhi, sønn av Afghanistans mest berømte poet, Khalilullah Khalili. - I Herat, helt klart. Og andre steder. I Kabul utstedte Taliban et dekret om at kvinnene som pleide å vaske klær i Kabul-elven, måtte slutte med det. Det var fattige kvinner. I hjemmene hadde de ikke vann. Mennene deres sendte brev om at de måtte få vaske minst en gang i uka. Såvidt jeg har hørt gjør de det nå, enten de har lov eller ikke.

Masood Khalili tilhører flertallet av diplomatkorpset, de som er allierte med Rabbani-regjeringen. Taliban-regjeringen har sendt en representant til FN, og de har diplomatisk representasjon i Pakistan og Saudi-Arabia. Flere har ikke anerkjent deres regjering.

- Hvorfor gjør ikke den islamske verden noe? spør Ahmad Rashid. - Ingen av OIC-landene, ikke engang de mest liberale, som Malaysia, har fordømt et regime som vil føre Afghanistan tilbake til det 7. århundret.

(Klassekampen juli 1997)