Søta syster
I etterdønningene etter nok en internasjonal kvinnedag er det fristende å sukke over ymse norske intervjuer med jenter som ikke skjønner vitsen med kvinnedagen, eller over kvinnebladredaktører som mener det ikke er noen motsetning mellom å barbere leggene og være for likelønn (når var det det?), over den til kjedsommelighet gjentatte avis-anden om alle som brente BH-ene på syttitallet, eller om kjendiskvinnene som er dårlige forbilder med sine sigarvaner (men gode, med sine nettingstrømper?).
Men hvorfor være så negativ? Hvorfor dvele i det provinsielle og se seg blind på norske medier? Svenske Dagens Nyheter var ganske annerledes denne forblåste mandagen i mars. (Det var Klassekampen også, men det vet leserne av denne spalten.) Og Dagens Nyheter er en av de største avisene i Sverige, ikke en rød dagsavis med sterke programforpliktelser på kvinners merkedag.
8. mars lar Dagens Nyheter sidene bli preget av stoff om og for kvinner. Den desillusjonerte norske leseren finner politiske artikler om kvinners plass i kommunestyrer, parlament og regjeringer: i Sverige og i EU. Videre økonomisk stoff om næringslivsledernes dårlig skjulte kvinneforakt: bare tolv av 250 (mannlige) ledere var villige til å svare på et spørreskjema om deres syn på kvinner i bransjen, langt flere ville svare på spørsmål om klesstil. Lederen tar for seg likelønn; på næringslivsidene blir kvinners inntog i IT-bransjen viet nesten en hel side. På bysiden stirrer en 15-årig jente mot oss mens hun oppfordrer unge medsøstre til å ikke tåle å bli kalt for hore eller fitte (for det skal visst ikke mye til i Sverige). På sportssidene står det ikke fullt så sprekt til, men en kvinnelig sportsjournalist har intervjuet en Therese, en ishockeystjerne. På "insidan" starter en artikkelserie om "hvordan mannens normer styrer samfunnet - og om kvinner som søker nye veier".
Også i kulturstoffet ser leseren hvordan kvinner er prioritert: i anmeldelser, i vitsetegninger, i kunstomtale (Picassos "Pikene i Avignon"). På personalia-siden er det største oppslaget viet en kvinnelig jubilant.
Javel, så har avisen betalt sin avlat, sier den erfarne og kyniske leser. Dette har vi sett før. Opp som en løvinne på åttende mars, ned som en hannhund i bånd den niende. Men leseren kan trøste seg med et redaksjonelt oppslag på selveste førstesiden, under overskriften: Kvinnorna ska synas varje dag. Prosjektredaktør Christina Kellberg skriver at også i Dagens Nyheter dominerer menn, både i bilder og intervjuer. Det er et bilde av samfunnet vi lever i, sier hun, men også et uttrykk for at "vi tenker mannlig og ikke i tilstrekkelig grad har anstrengt oss for å bidra til forandring".
"I dag fins flere kvinner enn vanlig på sidene våre. Ikke bare fordi det er den internasjonale kvinnedagen, men fordi vi har bestemt oss for å stille oss spørsmålet hver dag: Hvilke kvinner har vi i avisen i morgen?"
Det låter som et løfte. Mer enn skrift i sand foran neste dønning? Det lyder unektelig mektig når en redaktør sier at VI har bestemt! Og den litt trette, fremdeles mistroiske leseren tenker: ja, var det ikke der de hadde kvinnelig sjefredaktør? Det er vel grunnen. Hadde er ordet. En rask undersøkelse viser at fasiten ikke var som forventet. To mannlige sjefredaktører er ansvarlige, seks andre sjefer jobber under dem, hvorav to kvinner. Til sammen utgjør disse åtte det store "vi"-et i Dagens Nyheter.
Hva er det da som gjør at storavisen tar kvinnespørsmålet på alvor, i så stor bredde? Er det leserundersøkelser, markedsmekanismer? Er det trykket fra kvinnelige journalister? Eller er det simpelthen et annet klima for å bry seg om kvinnespørsmål i Sverige, for å ta dem på alvor? Finnes det over Kjølen en dypere erkjennelse som styrer i retning av en annen praksis?
For problemet er, slik Petra Ulmanen skriver i DN denne mandagen, at journalistikken på kvinneområdet verken går foran eller speiler utviklingen, men sleper etter. Det samme resultatet fant undertegnede i et større forskningsprosjekt om kjønn og medier først på 1990-tallet. Et flertall av 500 intervjuede journalister var enige i at mediene utgjorde et konservativt etterslep til samfunnsutviklingen - på dette "spesielle" feltet.
Avisenes folk skriver ennå om "trebarnsmødre" som blir ledere, men sjelden om "trebarnsfedre". De velger mannlige kilder også der de opplagt kunne ha valgt kvinnelige. Er du kvinnelig supermodell (og/eller villig til å posere i Playboy) har du større sjanse til å komme på visse avisers forside enn om du er forsker eller fagforeningsleder. Og arkivene bugner fortsatt av grå menn iført slips. Men undersøkelsen min viste også at de fleste journalistene gjerne ville bidra til forandring.
Men vil redaktørene det? I aviser som liker å sammenlikne seg med Dagens Nyheter?
Elisabeth Eide