Systematisk usynliggjøring?

For kort tid siden møtte jeg en gruppe kvinnelige journalister fra Murmansk-området i Russland. De kvinnelige journalistene utgjør 70 prosent av alle journalister i regionen. Betyr dette et annet medieinnhold, med mer fokus på kvinnelige kilder og saker som kvinner er opptatt av? Betyr det mindre sexifisering av kvinner som presenteres i mediene?

Mine kvinnelige kolleger svarte nei. De sa at situasjonen var svært lik den de fikk beskrevet fra Norge. "Bare ti ganger verre". Så spurte de om jeg kunne gjette hvor mange kvinnelige sjefredaktører det fantes i Russland. Der kom likheten fram. For mens Norge har vel 30 prosent kvinnelige journalister, så har vi bare rundt fem prosent kvinnelige sjefredaktører, omtrent samme andel som i Russland.

Hva er våre felles erfaringer?

Usynliggjøring

For det første er kvinner underrepresentert i mediebildet. Min egen undersøkelse fra begynnelsen av 1990-tallet, en analyse av et stort antall avisutgaver, viste at 14 prosent av oppslagene kunne karakteriseres som kvinnelige, 62 prosent som mannlige, mens resten var nøytrale. Jeg undersøkte også aviser fra ti år tidligere, og fant ingen stor forandring. Den gangen var det noe færre kvinnelige oppslag, men samme antall mannlige, noen flere nøytrale. Rapportene "Hvem snakker i NRK?", som har blitt utgitt fra 1973, viser en viss framgang: noe flere kvinner snakker i eteren nå, men kvinnenes taletid øker klart mindre, og det er tendenser til utflating på 1990-tallet.

Forskning fra andre land viser tilsvarende tendenser, og de står ikke i forhold til den innsatsen kvinner gjør i yrkeslivet, i politikk, organisasjons- og idrettsliv.

Mødre og sex-objekter

Når kvinner blir presentert i mediene, skjer det ikke nødvendigvis på samme måte som med menn. Kvinner som har oppnådd en posisjon eller gjør noe uvanlig, blir oftere enn menn presentert som "unike", for eksempel : "Liten kvinne kjører stort vogntog".

Kvinner i slike posisjoner får langt oftere enn menn spørsmål om hvordan de ordner privatlivet sitt, barnepass og mann. Av femhundre journalister som svarte på min spørreundersøkelse, mente et klart flertall at når kvinner ble presentert i mediene, la man mer vekt på utseende, familie og privatliv. Det er ikke nødvendigvis galt å stille slike spørsmål, men når de ikke blir stilt også til menn, blir det feil.

Kvinner blir også i større grad framstilt som seksualobjekter, enten de er politikere, rockesangere eller pasienter. Et helseoppslag med nakne kvinnemodeller selger. Det fins også tendenser til å framstille menn som sex-objekter, spesielt innen idretten.

Andre forventninger

Kvinnelige journalister i min undersøkelse sier de møter andre forventninger i redaksjonene enn sine mannlige kollegaer. På noen felter har de problemer med å få adgang, til andre oppgaver blir de mer enn gjerne dirigert. De sistnevnte er kultur, utdanning, helse og omsorg for barn. De førstnevnte er utenriks, næringsliv og sport. Nylig protesterte Norsk Journalistlags klubb i NRK-Dagsrevyen mot at ledelsen ansatte fem mannlige utenrikskorrespondenter, og ingen kvinnelige, selv om det fantes flere velkvalifiserte kvinnelige søkere. Kvinnene i Sportsrevyen har protestert tidligere mot forbigåelser av velkvalifiserte kvinner.

De veldig tause

Den indiske vitenskapsfilosofen Gayatri Chakravorty Spivak har stilt spørsmålet om de underordnete får snakke. Hun peker på at de marginaliserte, bønder, fattigfolk i byene og kvinner i den tredje verden, ikke har noen talerett. Hun mener denne taleretten fratas dem ved hjelp av en begrepsmessig vold der den (ny)koloniale undersåtten blir til "den andre", som omtales, men i liten grad snakker selv.

Mediene er med på å bidra til denne begrepsmessige volden. Undersøkelser fra 1980-tallet viste at i norske avisers u-landsstoff kom svært få kvinner til orde. I dekningen av Kvinnenes TV-aksjon i 1989, var målgruppen, fattige kvinner i den tredje verden, i mindretall blant journalistenes kilder. oftere møtte vi norske kvinner eller lederkvinner i Asia, Afrika og Latin-Amerika, som uttalte seg på vegne av målgruppen. De ble gjerne avbildet, i sine "fargerike gevanter", men ofte ble de ikke engang gitt noe navn. Denne medie-marginaliseringen gjør det vanskelig for leseren å finne mennesket, en person å identifisere seg med. En kan godt kalle det en avhumaniseringsprosess.

Det fins også klare eksempler på journalister som glemmer presseetikken når de presenterer Sør-kvinner, for eksempel kvinner som selger seksuelle tjenester for å overleve. Her hjemme sladder man prostituerte, "ute" kan journalister fotografere villig vekk, uten sladding, og kvinner som kanskje ikke engang er prostituerte, blir presentert som om de var det.

Hvorfor?

Det er flere grunner til at kvinner synes lite i mediebildet, og til at de synes på en tildels diskriminerende måte.

For det første er journalistikken generelt topptung. Kildene hentes fra toppen av næringsliv og politikk, og sindige menn med bastante uttalelser blir foretrukket framfor kvinner som ofte uttaler seg vagere.

For det andre fins kvinnene selv i liten grad i journalistikkens topp-posisjoner, blant de som leverer premissene for mediedekningen. Likevel viser erfaringene at flere kvinner er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å øke kvinnenes del av mediebildet.

For det tredje vegrer kvinner seg mer enn menn for å eksponere seg i mediene. Det kan henge sammen med måten kvinner blir behandlet på i de samme mediene, det kan også være beskjedenhet eller perfeksjonisme. Her har ikke minst aktive kvinner et ansvar for ikke å bekrefte denne tendensen ytterligere.

De tradisjonelle nyhetskriteriene med sin vekt på konflikt, sensasjon og ledere, jobber mot oss kvinner. Mer enn sytti prosent av de kvinnelige journalistene i min undersøkelse mente at disse kriteriene hindret mer likestilt stoff i mediene, og mer enn førti prosent av de mannlige kollegene deres var enige.

Dessuten er kvinnene som arbeider i mediene like forskjellige som mennene. Noen av dem er opptatt av å kjempe for kvinners rettigheter, og større plass for kvinnespørsmål, andre er det ikke. Noen har til og med blitt beskyldt for å være "menn i skjørt".

 

Publikum "vil ha"...

Leserundersøkelser viser at de stoffområdene kvinnene foretrekker: utdanning, helse, omsorg og kultur, skårer høyere enn de områdene der de mannlige leserne er i flertall: sport, næringsliv og tegneserier. Menn og kvinner leser omlag like mye om lokal- og nasjonal politikk, og om utenriks. Kvinner leser vesentlig mer enn menn om "forhold i u-land", skal en tro en undersøkelse fra 1991.

Når det er slik at kvinners områder blir lest mer enn "mannsområdene", skulle en tro at de ble prioritert høyere i pressen, men slik er det bare i begrenset grad. Det spørs om ikke de kvinnelige leserne/lytterne/seerne må bli mer mediebevisste og aktive overfor "sine" medier for å få til en forandring til det bedre.

Elisabeth Eide

Kilder:

Elisabeth Eide: Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990-tallet, Forskningsrapport, Norsk journalisthøgskole, Oslo 1991.

Sigurd Høst: Lesing av lokalaviser, Møreforsk, Volda 1991.

Karin Rykkje og Nina Schmidt: Den store, mørke flokk, semesteroppgave ved Norsk journalisthøgskole, Oslo1990

Gayatri Chakravorty Spivak: Can the Subaltern Speak? i Ashcroft et alt: The Post-Colonial Studies Reader, Routledge 1995.

Odd Frank Vaage: Massemedier og u-landsdekning, Cappelen, Oslo 1989

Billedtekst: Rollemodeller. Disse illustrasjonene er hentet fra en dansk lærebok i journalistikk; "Idé og Research" av Mogens Meilby. Bare en illustrasjon var av en kvinne, som redigerer damesiden (denne tegningen er fra 50-årene).