SJELEN OG DET MODERNE 

Fem kilometer fra Jodhpur med reklame for datakurs på annethvert hushjørne i sentrum, sitter kasteløse Lala Ram på golvet ved sin håndvev og lar skyttelen gå til livets opphold.

I nabolandsbyen lar pottemakeren dreieskiven gå etter å ha plantet en stor klump leire midt på. En stor haug med ferdigbrente krukker viser at etterspørselen er mindre enn tilbudet. I Saharanpur nord for Delhi står taufletterne langs veikanten og tvinner sine lange rep av khabbar, et sterkt slag gras.

TO REVOLUSJONER

India gjennomgår to revolusjoner parallelt: den industrielle og den moderne, postindustrielle datarevolusjonen. For bare fem år siden var et av debattemaene i parlamentet - Lok Sabha - om man burde begrense produksjonen av vaskemaskiner, fordi hundretusener av mennesker lever av å vaske klær for andre - for hånd. Langs alle elveleier og innsjøer ligger dhobiwallahenes innsamlete tøy til tørk. Derfra går det til strykerne, som gjerne bruker kulloppvarmet jern.

India vil modernisere og gå inn i det 21. århundret som en ledende industrinasjon. Samtidig har India en enorm ressurs i sin arbeidskraft. Og den er i stort monn knyttet til det tradisjonelle, før-industrielle India.

600 000 LANDSBYER

Fremdeles lever nær to tredeler av Indias befolkning på landsbygda. De dyrker jorda eller driver med håndverk. Vi snakker om mer enn sekshundre millioner mennesker i rundt sekshundretusen landsbyer. Tallene er overveldende. Ingen vet hvor mange, men hundretusener lever som Lala Ram av den enkle håndveven, av å produsere khadi, hjemmespunnet, hjemmevevd bomullsstoff. I det moderne India er khadi blitt en symbolvare, som politikere ifører seg i for å hedre Gandhi-tradisjonen. Samtidig har det vært strid om håndvevernes rett til kjøp av billig bomull, og om regjeringen fremdeles skal gi dem forrang når det gjelder å forsyne offentlig eide institusjoner med tekstiler. Situasjonen for mange vevere er desperat, og indisk presse har brakt historier om vevere som har hengt seg fordi de sultet og ikke kunne forsørge familien, langt mindre utstyre døtrene med medgift.

OVERFLØDIGE?

Både for pottemakere, tau- og kurvflettere er situasjonen at de trues av marginalisering. De tradisjonelle håndproduserte krukkene og karene blir erstattet av moderne industrivarer, og de som arbeider med tau og kurver må kjempe for fri adgang til råmateriale.

En motkraft mot marginaliseringen er de mange frivillige organisasjonene som framhever disse tradisjonelle yrkene som en del av Indias sjel, som danner kooperativer for å få solgt varene deres til den velstående middelklassen eller turister. De er med på å gjøre prosessen mindre smertefull - for de heldige.

PRESS FOR KORNIMPORT

Et stridsspørsmål i India dette året har vært Indias holdning til WTOs (Verdens Handelsorganisasjon) krav om senket toll på importvarer, blant dem matkorn. Regjeringen har forsøkt å holde på den opprinnelige planen om sju års utfasing av tollen, WTO vil ha fortgang. Kritikere av denne liberaliseringen peker på at importert subsidiert korn fra Vesten vil ødelegge Indias selvforsyning med livsviktig mat. India har jord og vann nok til å fø på en langt større befolkning enn i dag, hvorfor da gjøre seg avhengig av utenlandsk korn, mens indiske bønder får svi?

HUNDRETUSENER LIVEGNE

Mange av dem har det ille som det er. I delstaten Andhra Pradesh er mer enn 350 000 bønder i praksis livegne, fordi de har stiftet gjeld til en jordeier og ikke er istand til å betale den, med ågerrente. Bakgrunnen kan være at gjeldsslaven har arvet gjelden fra far eller bestefar, eller at han en gang ble syk og måtte bruke penger på lege. Eller at han giftet bort en datter. Ifølge Gandhi Peace Foundation vet mange av de livegne ikke engang om at livegenskap er forbudt. De lever i ytterste fattigdom, og slaver på jordeierens åkre for 15-20 rupier om dagen (3-4 kroner).

Jordreform? Jeg skjønner de revolusjonære bondebevegelsene som går til væpnet angrep på jordeierne, sa en Hyderabad-advokat til meg for fem år siden. Hun hadde arbeidet i årevis for å skaffe en del jordløse bønder den jorda de eller deres fedre var blitt lovet på 1950-tallet. I 1951 ble det satt tak for hvor mye en enkelt familie kunne eie av jord. Men loven blir ikke håndhevet, og bortsett fra i delstatene Kerala og Bengal er lite gjort fra de styrendes side for å endre eierforholdene. Om dette ikke er Indias mest synlige problem, er eiendomsforholdene på landsbygda kanskje landets største.