Schengens Ytterpunkt
Av Elisabeth
Eide, Aftenposten mai 1999
(Ceuta) Den
spanske presseoffiseren tegner streker og buer på et papir: To meter
brei piggtråd: en vei med sensorer som skal varsle selv lette små
skritt, lyskastere, nye to meter piggtrådbredde langs den åtte
kilometer lange grensen langs Schengens ytterkant. Dessuten patruljerer
Guardia Civil for å verne et lite stykke Europa i Afrika.
Det han ikke forteller er at en kvinne gravid i sjuende måned nylig
døde der, i piggtråden, da hun forsøkte å komme inn i denne europeiske
utposten på det afrikanske fastlandet. Og det han kanskje ikke kjenner,
er algerieren Simos drøm om å forsørge kone og barn i Canada, fjernt
fra terroren i hjemlandet.
Ofte blir de presentert som truende flokker, de foretaksomme individene
som trosser Sahara, grensepoliti, piggtråd og sensorer for å finne et
bedre liv i nord. De fleste drar alene. Reisene er strabasiøse,
framtiden uforutsigbar. Som den ville vært det i Sierra Leone, i
Nigeria eller Algerie. Eller Mali og Kamerun. Alle som reiser er
kanskje ikke flyktninger i ordets strengeste forstand. Har
Schengen-landene likevel en dør på gløtt?
EN FOTBALLDRØM
Simo (32) skal bli far. Han og konen har tilkjempet seg
Calamocarro-leirens eneste "hus", et seks kvadratmeter betongskur med
madrass og pinnestol. I hjembyen Oran, Algerie, var han funksjonær ved
gassverket. Terroren skremte ham fra hjemlandet: han så fetre bli
drept, så drepte gravide kvinner med døde fostre skåret ut av magen. -
Historiene er lange her, sier han. Og de finner publikum med tid til å
lytte.
1400 mennesker venter i teltleiren Calomocarro, på klare dager med
utsikt over havet til Gibraltar-klippen som stikker frekt og fornemt ut
fra det europeiske fastlandet. Fra Ceuta, en av de to små spanske
enklavene nordvest på det afrikanske kontinentet, er det bare 17
kilometer over havet til den andre siden. Begge enklavene er omgitt av
Marokko, begge er bebodd av spanske kristne og muslimer som etter
sigende føler seg mer spanske enn de lenger nord.
Fem kilometer fra byen Ceuta ligger leiren, der de heldige bor som
greide å forsere piggtråden eller komme seg til Spania på annen måte.
Her er det virkelige Sør-Spania, Sør i Spania. I blå og grågrønne telt
bor 1400 mennesker, ofte over tjue i hvert. Noen ligger på madrasser,
andre på kartongbiter, noen har elektrisk lys etpar kveldstimer, andre
ingen strømtilførsel. Alle mangler varmt vann. Her legger Jean LePaix
(19) fra fotballhelten Roger Millas hjemland Kamerun hver morgen ut på
joggetur for ikke å glemme målet: å spille fotball for elitelaget La
Coruna. Underveis til Europa har han vært innom algerisk 2. divisjon,
der kameratene forvandlet de svarte krøllene hans til henna-oransje.
Herfra vandrer teltboere fra Mali, Nigeria og Senegal hver morgen de
fem kilometerne til byen, for å selge aviser gatelangs, eller vaske
biler langs veien - til de blir jaget av politiet fordi de ikke har lov
til å arbeide.
KALDT VANN OG ROTTER
- Jeg kjente ikke til rasismen, før jeg fant den her i Europa, sier
David fra "sør, sør i Afrika". Han messer sine klager, som en
langsommelig rapper: - Hvordan kan vi vaske oss rene i bare kaldt vann?
Hvorfor serverer de grisekjøtt også til muslimer? Hvorfor kan de ikke
en gang la oss arbeide med å passe biler på parkeringsplassene? Her er
rotter, over tusen. Selv kattene frykter rottene her.
Algerierne, en minoritetsgruppe på 78, klager over at de svarte
afrikanerne kaller dem arabo. Men det kommer sjelden til slagsmål. To
Guardia-civilmenn, gjespende tilbakelent i en firehjulstrekker, vokter
en leirbefolkning på 1400. På dette asylmottaket fins ingen sosionomer
eller miljøarbeidere, men en lege som lokker lange køer til sin lille
brakke. Røde Kors bringer mat to ganger om dagen. Leirens pengesterke
selger sigaretter og kjeks fra små improviserte sjapper.
Theofilus (den Gud elsker, 21) i køen ved vannposten, verdig
glattbarbert, klager ikke. - Det er greit nok her. Oppholdet er
midlertidig. Å komme hit var verre.
Han forteller på flytende, korrekt engelsk om den fem måneder lange
ferden fra borgerkrigens Sierra Leone. Han krysset grensen til
Guinée-Conakry og dro videre til Bamako, nordover, nordover langs
Niger-elven til Gao, der Sahara begyner. - Vi gikk, fikk sitte på med
lastebiler, gikk igjen, satt på med andre biler, brukte sparepengene og
nådde Tamanrasset, oasebyen sør i Algerie.
DATAINGENIØR-DRØMMEN
Videre, videre gjennom ørkenen. - Algirerne behandlet meg godt.
Myndighetene plaget meg ikke. Til slutt nådde jeg Maghnia i
Vest-Algerie, og gikk over grensen til Marokko om natten og videre mot
Melilla, den andre spanske enklaven, sju-åtte mil til fots.
Før han nådde Spania havnet han i fengsel - i Tetuan, Marokko. Nær
Ceuta. - Det var et sterkt psykisk press. De sulteforet oss, og vi var
mer enn hundre som delte rom. Noen marokkanere er snille, men
grunnloven, som fordømmer innvandringen, gir befolkningen signaler.
Derfor kan du risikere at mannen i gaten først gir deg mat og så
tilkaller politiet.
Køen foran ham blir kortere, han nikker mot alle som venter bak ham: -
I denne leiren bor folk med et enormt potensiale, vitenskapsmenn,
ingeniører, økonomer, sangere og musikere. Men når du ikke har noe å
gjøre, blir tankene onde.
Han fyller vannkannen og forsvinner etter å ha røpet planen om å bli
dataingeniør i Spania.
Oppholdet i leiren er til å holde ut; sier de fleste. Få tilbringer mer
enn fem-seks måneder her. Så får de en midlertidig arbeids- og
oppholdstillatelse i Spania, en nådetid på ett år som myndighetene kan
forlenge dersom immigrantene finner arbeid og adlyder lovene.
Myndighetenes presseoffiser, Roberto Franca, tegner store X-er på
papiret. Han vil illustrere et identitetsproblem. Afrikanerne som
kommer til Ceuta og Calamocarro vet at om de oppgir en identitet som
gjør at de kan spores tilbake til hjemlandet, så risikerer de å bli
sendt hjem. Ikke til Algerie, kanskje ikke til Sierra Leone eller
Nigeria. Men alt er usikkert. Det vet flyktningene.
- Når en immigrant kommer uten papirer, sier han gjerne at han er X fra
Rwanda. Vi sjekker, der eksisterer han ikke. Så sier han kanskje at han
er XX fra Liberia. Der fins han heller ikke i noen arkiver. Problemet
løser vi til slutt i samarbeid med frivillige organisasjoner. De
hjelper folk i leiren til å reise fra Ceuta, de får ett års opphold i
Spania.
DAGENS VINNER
Blaff av lykke. Myndighetene har slått opp et nytt ark på tavlen
utenfor leirens vaskehus: meldinger om hvem som skal til intervju,
meldinger om hvem som får reise over stredet. Et titalls menn løfter
kameraten sin høyt til værs, flokken bærer den heldige på gullstol
nedover søleranden av en vei mens de synger på gjensyn, på gjensyn.
Steve Mato (35) betrakter dem på avstand. På innerlommen har han to
familiebilder i en fillete konvolutt. Kone og to gutter, tolv og ni,
har han forlatt i Nigeria. Når han får se dem igjen, har han ingen
anelse om, men moren hans har lovet å ta vare på den lille familien.
- Over seksti prosent av folkene i leiren er nigerianere. Vi har
vandret langt. Først gjennom vårt eget land, så inn i Niger i nord, der
grensemyndighetene tok trehundre av de femhundre dollarene mine i
bestikkelser. Deretter dro jeg fra Niger til Algerie-grensen. Midtveis
i ørkenen.
Ved grensen står de, taxiene, som krever drøye summer for å frakte
flyktningene over til den andre siden i nattemørket. Vel framme fyller
de unge mennene, for nesten alle er unge menn, plastkannene sine med
vann og håper på transport videre. Den kan ta uker. I mellomtiden, i
oasebyer som Tamanrasset eller Insalah, tar de en hvilken som helst
liten jobb, et murerarbeid, en dagsjobb, alt som kan bety penger til
ferden videre.
Steve, som er utdannet bedriftsøkonom fra universitetet i Lagos,
tilbrakte tre måneder i Algerie. - Jeg reiste alene, men traff andre;
fra Kamerun, Niger, Ghana, Elfenbenskysten, Senegal. Alle på vei
nordover.
DRØMMEN OM CANADA
Hvorfor gjør en veletablert familiemann dette? Hvorfor bruker han sine
siste dollar på en taxi som smugler ham over grensen fra Algerie til
Marokko og vandrer eller haiker videre, i stadig frykt for politiet,
til han omsider når Rabat, der han får "oppskriften" på å komme seg inn
i lille Ceuta?
- Det fins agenter ved grensen til Ceuta. For tusen dollar garanterer
de at du kommer inn, de kjenner smutthullene og klipper over piggtråden
for deg. Jeg måtte klare meg uten. Det var slutt på pengene.
Og hvorfor klatrer mannen gjennom piggtråd, lurer seg forbi sensorer,
lyskastere og gråkledte militære, river seg til blods på piggene, når
han heller kunne tatt det med ro som markedskonsulent i Lagos? Eller
kunne han det?
- Jobben smuldret bort etter at de militære tok over, sier han og viser
arr i håndflatene etter piggtråden.
Jobben forsvant. Steve sier regjeringen advarte kundene hans, fordi han
hadde vært leder for en radikal ungdomsbevegelse. Ungdommen, framtiden
for Nigeria, sier han. - De vil bort. Regimet tapper landet vårt og
eksporterer kapitalen til vestlige banker. Hvilken framtid!
For Steve ligger den i USA eller Canada. Engelsktalende land. Spania er
en omvei, hjernen hans kommer til å arbeide hver dag med planer om å
komme seg videre derfra.
Tospråklige Canada står høyt i kurs blant folket i Calamocarro. Leiren
rommer mange språk, men de europeiske er fransk og engelsk. Det er
enkelt: malierne og algerierne vil til fransktalende Quebec,
nigerianerne og folk fra Sierra Leone vil til engelskspråklige Ontario.
De vet godt at Canada har en innvandringspolitikk som godtar kvoter,
søknader fra folk som ikke nødvendigvis er politiske flyktninger, men
som vil arbeide og skape seg en framtid. De vet at Europa har det i
mindre eller ingen grad.
EU-GRENSE FOR MILLIONER
Algerieren Simo holder den sprukne døren åpen for sin gravide kone som
skal til legekontroll. - Slottet vårt, gliser han før han søker selskap
hos yngre landsmenn i den nedre delen av leiren. Fra en batteridrevet
kasettspiller strømmer hjemlandets musikk; eneste atspredelsen i
leirlivet. På "golvet" i teltet ligger et slitt teppe; kjøpt på
loppemarked. På dyngen har folk funnet stoler som kan repareres,
utrangerte madrasser, gamle oljefat til å varme vaskevann i. Andre drar
på tørre døde trær, slik skaffer de ved og dermed varmt vaskevann
midtvinters på terskelen til Europa.
- Ceuta er en europeisk grensepost. Med Schengen-avtalen i ryggen skal
vi nå bruke 6000 millioner pesetas (30 millioner kroner) på å forsterke
grensen mot Marokko. Sytti prosent blir betalt av EU, resten av den
spanske regjeringen. Amerikanske journalister spør hvorfor vi ikke
bruker elektrisk gjerde, ler Roberto Franca, litt brydd. Det skal de
ikke ha, men TV-overvåkningskameraer langs hele den åtte kilometer
lange grensen. Det perfekte systemet, tvers over fjellene og åsene som
skiller Ceuta fra Marokko, skal stå ferdig til sommeren.
DRØMMEN OM PERPIGNAN
Da får de marokkanske agentene, piggtrådklipperne, nye utfordringer.
Kanskje er de 1400 blant de siste som får sjansen til å prøve denne
veien inn i Europa? Og hvordan skal de bestå den prøven? Simos venn,
den eldste algerieren i Calamocarro, har forlatt kone og sju barn, den
yngste knapt skolemoden. Mahmoud (58) vandret på sine bein til Marokko
og klarte å overtale lokale handelsmenn til å smugle ham inn i Ceuta,
utenom piggtråden, langs landeveien der de kommer, de 20 000
marokkanerne som arbeider i Europa om dagen og reiser hjem til Afrika
om kvelden. Fra 1963 til 1971 arbeidet Mahmoud i Perpignan,
Sør-Frankrike. Hjemme i Algerie har det vært vanskeligere å finne
levebrød, nå nærmest umulig. Terroren skremmer. I løpet av våren håper
han å finne tilbake til sine gamle arbeidsgivere, hvis de ennå lever.
(Merk: enkelte navn er
fingerte. Identitet er et følsomt spørsmål i Calamocarro.)