(Kabul) I dag er kvinnene frie i Afghanistan. Sa George W. Bush da Taliban var jaget ut av Kabul og bombene hans lette fram nye ofre lengre sør i landet. I den afghanske hovedstaden er de fleste enige om at situasjonen for kvinner er bedre. Men utryggheten er stor. - Flertallet i regjeringen er fundamentalister og mot kvinners rettigheter, sier en talskvinne for RAWA, organisasjonen som ble verdensberømt da de filmet henrettelsen av en kvinne på Kabul stadion.

Hun møter oss i burkha. I internasjonale medier har burkhaen vært symbol på graden av kvinneundertrykking. Det er for enkelt, sier framtredende afghanske kvinner. Hvis det var slik, står det ennå dårlig til. For i Kabul, den mest moderne byen, bærer flertallet av kvinnene ennå dette teltplagget. Årsakene varierer. Noen gjør det fordi de adlyder sin tradisjonelle familie. Andre skjuler seg fordi de frykter kommandanter som er kjent for å skjende kvinner. Atter andre trer på seg plagget fordi de ennå ikke kan stå åpent fram i hjemlandet sitt.

RAWA - Revolutionary Association of Women of Afghanistan - hører til de sistnevnte. Like etter 11. september 2001 ble de svært populære i Vesten. Året i forveien hadde de filmet Talibans henrettelse av en burkhakledt kvinne på Kabul stadion - et drap som kom på verdens TV-skjermer, redigert inn i britisk-afghanske Saira Shahs dokumentar. I Norge ble den vist tre ganger i løpet av september. Kvinnen var anklaget for utroskap.

Dokumentaren var ikke ment slik, men etter angrepene på World Trade Center og Pentagon kunne den brukes i kampen for å legitimere et angrep på Afghanistan. Og da Bush med allierte ikke fikk tak i Mullah Omar og Osama bin Laden, ble kvinnenes situasjon i Afghanistan opphøyd til et hovedargument for "berettiget" krigsinnsats. De modige kvinnene som hadde risikert livet ved å ta med seg videokamera inn på stadion, ble fort glemt av mediene da de protesterte mot USAs krigføring og kritiserte de nye herskerne i Kabul. Og de nye herskerne truer butikkeiere som drister seg til å selge RAWAs publikasjoner.

Derfor kommer hun i lyseblått telt, en av RAWA-kvinnene i Kabul. Kontakten begynte med e-post til en adresse i USA. "Gi oss et telefonnummer vi kan nå deg på i Kabul", var svaret. Og så, på selveste åttende mars ringer telefonen, midt under innvielsen av kvinneradioen i Kabul. Slik ble en avtale til noen dager seinere. Diskret oppmøte, et avsondret værelse, kvinnelig tolk og grønn te i koppene.

Hun letter på visiret og smiler, en vakker kvinne midt i trettiårene. Tolv år var hun da sovjeterne invaderte Afghanistan. Femten da hun ble medlem av RAWA og atten da hun deltok i elevopprør ved et av Kabuls gymnas og ble utvist. Hun gir oss et navn, og vi tror ikke det er hennes egentlige, men navnet kan vi skrive: Saphura.

Joda, det er bedre for kvinner i Afghanistan nå, mener også hun. FN-styrkene som har ansvar for sikkerheten i Kabul, sørger for økt trygghet. Kvinner kan jobbe, flere får utdanning.

- Under Taliban arbeidet vi helt under jorden, med hjemmebaserte skoler. Alltid var frykten der for at de skulle oppdage oss, vi flyttet fra sted til sted. Nå gir vi kvinner i Kabuls forsteder kurs i å lese og skrive, mellom tjue og tretti kvinner i hver gruppe.

Gjennom dette arbeidet møter RAWA kvinner som blir utsatt for vold fra brødre, fedre og ektemenn, kvinner som på kursene møter noen de kan betro seg til. - Noen ganger har vi hjulpet disse kvinnene med å flykte - til hemmelig sted, der de kan få utdanning og tjene egne penger etter hvert.

De må flykte langt, de kvinnene som vil unnslippe familievolden eller trusler om hevn. Noen blir evakuert til Pakistan. I enkelte tilfeller har RAWA også greid å få i stand forsoning mellom ektefeller etter slike brudd, i andre tilfeller forblir kvinnene i skjul, lenge. Noen ganger med barna sine, andre ganger har de måtte forlate dem for å berge seg selv.

Den revolusjonære kvinnebevegelsen som streiket mot okkupantene, som skal ha smuglet våpen og illegale aviser under teltliknende plagg, som ble fengslet, torturert og forfulgt langt inn i Pakistan, og som var like rasende på fundamentalistene som på sovjeterne, har den blitt til et senter for voksenopplæring, en krisesenterbevegelse?

Så lett å forenkle. I et land som Afghanistan kan selv krisehjelp av dette slaget være dristig og revolusjonært nok. Dessuten er RAWAs virksomhet allsidig. Kritikken mot fundamentalistene fortsetter, med uforminsket styrke. RAWA minner om hvilke av Kabuls herskere som har mest blod på hendene, om massegraver lederne forsøker å få folk til å glemme, og om kommandantenes nye ugjerninger. Hjemmesiden deres er full av slik dokumentasjon. – Mange av dagens makthavere er røvere, tyver og mordere, sier Saphura med ettertrykk.

Men noe er det kanskje i kritikken vi hører, om at organisasjonen er mer kjent i vestlige land enn blant afghanske kvinner? Er programmet deres for langt unna kvinnenes hverdag?

- Revolusjonær betyr ikke nødvendigvis sosialisme. For oss ligger det revolusjonerende nå i å kjempe for kvinnenes rettigheter. Se på livssituasjonen til afghanske kvinner! De forandringene vi krever, er sannelig revolusjonære nok. Her.

Et polemisk glimt i øynene hennes. Kan jeg forestille meg et land med nitti prosent analfabetisme blant kvinner, der flere kvinner dør i barsel enn i nesten alle andre land, med en fattigdom som driver enkelte fedre til å innkassere brudepris for jenter lenge før de er kjønnsmodne? Der universitetene knapt kan tilby tak over hodet til kvinner fra provinsene som vil studere?

Saphura og medsøstrene har hendene fulle. Afghanistans grunnlov skal revideres, kvinnene skal lære hvilke rettigheter de har, ifølge Islam, ifølge menneskerettserklæringen. Her kan RAWA kompromisse seg et stykke bort fra de ideelle fordringene om et sekulært samfunn og dra i spann med de beste elementene i regjeringen. De vet det, og gjør det. Men åpne kontor i Kabul, offisielt, nei, tiden er ikke inne. - Det er for mange mot oss. Hvorfor? Fordi vi kjemper for et sekulært samfunn og for kvinnerettigheter. Selvsagt er regjeringsflertallet mot dette.

- Mange frykter oss. En rekke butikkeiere var villige til å selge bladet vårt. Men et par dager etter at siste utgave var på plass, oppsøkte fem bevæpnede menn dem alle og truet: Hvis dere selger dette, arresterer vi dere! Så butikkeierne ba oss pent om å ikke komme til dem.

Alle, med unntak av én. På Hotel Intercontinental har Åsne Seierstads bokhandler en filial, og på en litt bortgjemt hylle fant jeg spor etter RAWA. - Han er modig, sier Saphura.

Kanskje er det også tryggere der, på hotellet der ni av ti journalister bor, og væpnede vakter ransaker folk ved inngangspartiet?

- President Karzai må vise at han mener alvor når han sier han vil ha demokrati, Sier Saphura. - Noen sentrale personer lytter til oss, for eksempel kvinneministeren og lederen for menneskerettighetskommisjonen. Noen ministere er demokratiske og ønsker virkelig mer frihet for kvinnene, andre er fundamentalister og ønsker ikke kvinner i posisjoner i det hele tatt! De siste er i flertall, derfor er ikke denne regjeringen akseptabel for oss. Fra 1980-tallet har vi kjempet for at FN skulle gripe inn og avvæpne folket her. USA gjør det ikke, tvert om har de støttet mange av de aller verste krigsherrene.

Om det over hodet skal forekomme utenlandske styrker her, så bør det være fredsstyrker, mener RAWA. Og så må det bli slutt på våpeneksporten til Afghanistan. RAWA var representert under Bonn-forhandlingene høsten 2001, tautrekningene om midlertidig afghansk regjering. - Der gjentok vi kravet om avvæpning. Men hva er det vi ser? spør Saphura. - Det er de våpenmektige kommandantene som har makten fremdeles. Og USA er blitt deres garantister.

Hva med filmen som gjorde dem så kjent, opptaket av "rettroende" menn som henrettet en kvinne på en idrettsstadion midt i Kabul? Det var en henrettelse de ikke hadde kraft til å stoppe, bare dokumentere med fare for selv å bli neste offer for bødlenes nakkeskudd. Hva er det som får individer til å våge et slikt opptak, i landet der Taliban forbød både TV og all avbilding av levende vesener?

Tålmodig forteller Saphura om RAWAs kulturkomité, med kontakter flere steder i Afghanistan. Dokumentasjon er deres spesialitet. De filmer, de tar bilder, blant annet til bulletinen Zaan Afghan (Afghansk kvinne). – Under Taliban pleide henrettelser - og avstraffelse av tyver ved å kutte hånd og fot - å foregå på helligdagene i Kabul, på fredager. Men plutselig fikk komiteen høre om en planlagt henrettelse som skulle skje en onsdag ettermiddag klokken fire, og at offeret var en kvinne. Da de fikk beskjeden, var det tirsdag, og liten tid til å argumentere for og mot. De bestemte de seg for å være til stede på stadion. Fire personer, en med ansvar for filming, to vakter, og en for å skjule kameraet.

- De visste at det var en inngang for kvinner og en for menn. Vanligvis ble alle tilskuerne kroppsvisitert. Derfor var planen at en som var ferdig ransaket, skulle få kameraet fra den som sto for tur. Men det ble ikke nødvendig. Som ved et under ble hun som hadde kameraet ikke undersøkt. Kameraet var dessuten lite. Når du ser filmen, skulle du tro at en veldig profesjonell person sto bak. Men det var hun ikke.

Filmen er også vist på Kabul TV. Til skrekk og advarsel. Kan Taliban komme tilbake? Saphura tror ikke det, nei, aldri, sier hun. - Men de vil fortsette å operere fra grenseområdene med Pakistan. Hvis noen fremdeles støtter dem. Folk flest aksepterer dem ikke lenger. De vet bedre nå.

Hva med henne selv? Tjue år av livet har vært en kamp mot mange fiender på en gang. Det sliter på selv den mest forherdete. Saphura har pendlet mellom Pakistan og Afghanistan. Hun har drevet hjemmeskoler i Herat under Taliban til det brant under føttene hennes og hun ble beordret bort. Taliban hadde presset noen menn som kjente henne og to andre, tilbudt dem store pengesummer hvis de overga kvinnene. – Personlig ville jeg gjerne blitt i Herat, men ledelsen sa nei, du må dra til Pakistan.

Familieliv er det blitt lite av. – Den mannen som skal få meg til å lytte til et frieri, må være klok, han må respektere at jeg fortsetter å jobbe som jeg gjør. Da kan han få ja. De fleste familier tåler ikke at døtrene deres jobber sammen med oss.

Kvinner arbeider på så mange måter, noen langt mer pragmatisk enn RAWA. Tror Saphura på allianser? Til og med tradisjonelle, konservative partier og fundamentalistene har egne kvinneorganisasjoner. Noen av dem har kjempet aktivt for kvinners rett til utdanning - på mer islamsk grunn, naturlig nok - men finnes det noe som forener?

- Vi vil jobbe med alle slags kvinner for økt bevissthet om egne rettigheter. Kvinnene må stå på egne bein, de trenger ikke bli medlem hos oss. Under motstandskrigen mot sovjeterne bodde millioner av kvinner i leirer som ble ledet av fundamentalister, mange hadde knapt noe valg. Men de aksepterte ikke nødvendigvis ideologien deres av den grunn!

Tekst og foto: Elisabeth Eide