(Jalalabad-Laghman) I opptakten til en vinter der hundretusener kommer til å mangle mat, velger Taliban å bruke krefter på å stanse mattransporter og kontrollere afghanske menns skjeggvekst.

Segregasjon er viktigere enn å redde liv. I Kabul forhandler myndighetene med Internasjonale Røde Kors og andre som yter medisinsk hjelp til befolkningen. Forslaget om at kvinner bare skulle ha adgang til ett sykehus, som ikke en gang var særlig skikket for formålet, ser ut til å være trukket tilbake. Men hvor mange sykehus som skal få lov til å behandle kvinner, er ennå et åpent spørsmål. Hundrevis av kvinnelige helsearbeidere får ikke gå på jobb, fordi forholdene ikke er ordnet på en "proper" måte. Taliban-retorikk oversatt til engelsk er full av ordet "proper". Passende.

* * *

I Metherlam, hovedstaden i Laghman-provinsen, som ikke er stort større enn en landsby, har sykehuset dørene på upassende vid gap mellom manns- og kvinneavdelingen. Vakthavende lege viser oss rundt, to menn og en kvinne. Ikke én av kvinnene dekker til ansiktet sitt. Nei, de har ikke fått noen nye instrukser om segregasjon. Både kvinner og menn arbeider der. De fortsetter som før. De har utdannet 16 tradisjonelle jordmødre som er i sving i distriktet. Bevegelsesfriheten deres er nok begrenset, men det har vært kvinners lodd på den pashtunske landsbygda siden lenge før Taliban kom til makten. Og i mars ble en Pachaï-kvinnes lodd å stige ned i en meterdyp grop på en åpen plass i Metherlam. Rundt henne ventet menn med små steinhauger, beordret av de nye myndighetene. Hun var blitt bortført av en mann og skulle dømmes for utroskap. Det tok tre runder med de samme steinene før hun ble erklært død. Mengden forholdt seg passiv, ikke-opprørsk.

* * *

Kuchi-kvinnene ser ut til å ha det annerledes. Nomadene trekker over slettene med sine kameler og krøtter som de har gjort før. Noen ganger søker de tilflukt i tomme ruiner, bygg som ennå står og venter på at flyktninger skal vende tilbake. Høyt på førerkamelen for en karavane smiler en ungjente til fotografen, i hjertet av et land der det nå er forbudt å avbilde mennesker.

* * *

Mens landsbygda tilsynelatende er mer uberørt, fungerer byene som laboratorier for den nye tolkingen av Islam, tappet ved spesielle madrasaer i Pakistan og foredlet ved tilsetting av pashtunsk landsbyskikk. I Jalalabad var det for få måneder siden forbudt å fly draker. Som små symboler på optimisme er noen kommet tilbake, små vaiende firkanter høyt over hustakene.

I friluftsbasaren der teppehandlerne fra Maimana og Bukhara klager over dårlig omsetning, spiller en unggutt på blikkfløyte, en annen sitter på fortauet og synger med klokkeren stemme. Plutselig stikker den ene guttungen fløyten i en gammel striesekk, og borte er han. Sangen forstummer. Vi snur oss. Tre menn med svarte turbaner er på vei gjennom markedet, til moskeen for å be.

* * *

Grenseporten ved Torkham er åpen. Menn, kvinner og barn haster gjennom. Soldater slår vilt omkring seg med lange kjepper, som om dansende kjepper er redskap god nok til å skape mer orden i strømmen som går begge veier, mer enn hundre i minuttet. Passkontroll er forbeholdt utlendinger fra andre land enn Pakistan og Afghanistan. Nomader kjenner ingen statsgrenser, og Peshawar-flyktninger besøker sine slektninger i Kabul eller Jalalabad og vice versa. En offiser vrir seg i hendene og sier at selv et minimum av kontroll er fåfengt.

Etter offisiell stengetid kan nye flyktninger som likevel er blitt avvist, bestikke grensefunksjonærene og snike seg inn i Khyber Agency og Pakistan.

* * *

Den offisielle politikken er klar: ingen nye flyktninger inn i Pakistan. Men langs Kabul-veien triller daglig små flyttelass med tepper og charpoyer, tauflettede senger. Folk flykter fra vinteren, mat- og vedmangelen. De store tømmerlassene fra Nuristans stadig mer avkledte åser, havner ikke hos frosne fattige i hovedstaden. De forsvinner over grensen til Pakistan eller sørover til Kandahar, der Amir-ul-Mohimeen, Mullah Omar, sitter og sender ut sine dekreter om det nye Afghanistan. Blant annet om navneendringer. Afghanistan er blitt emirat, og Omar dermed en slags konge. Betyr det at tiden er ute for kong Zahir Shah i Roma? Det betyr i alle fall at de nye herskerne i Kabul og Kandahar nå har et lengre tidsperspektiv på sin tid ved makten. Disse gudfryktige soldatene som bare skulle skape lov og orden, og så overlate styringen til andre.

* * *

I byene, bortsett fra i nord, hersker Taliban. Men ikke uten en viss sivil opposisjon. En mann ble henrettet offentlig i slutten av oktober, anklaget for å ha tatt livet av en annen. Taliban-soldater iført lange svarte turbaner, bandt mannen som en gjenstridig geit og skar over strupen på ham, midt på broen i sentrum av Jalalabad. Øyenvitner sier at tilskuerne ikke likte det de så, at de plukket opp steiner og kastet dem mot bødlene. Ikke skulle Kandahar-folk få komme her og ta seg til rette. De ga seg først da Taliban skjøt i luften med Kalashnikover.

* * *

Jalalabad syder av historier. To unge gutter mistenkt for homoseksualitet, ble tatt av Taliban. De skal ha blitt malt, kledd ut og paradert gjennom bygatene, til skrekk og advarsel. Heller ikke denne gangen likte folkemengden det de så.

- Hvorfor skal dere bry dere med disse to? Dra tilbake til Kandahar, der denne praksisen er vel så utbredt, ropte tilskuerne. Til slutt måtte soldatene la de to guttene gå.

* * *

En fransk hjelpeorganisasjon skal innvie et laboratorium der de framstiller dyrevaksiner, midt i Jalalabad sentrum. Æresgjestene blir plassert på første benk. Til slutt kommer provinsguvernøren og byens borgermester. Kandahar-menn tidlig i trettiårene, svarte turbaner med tynne hvite striper. De to er flankert av unge, dunete guttunger med kalashnikover.

Men seremonien får ikke begynne. En halvtime går med til forhandlinger. Vi er to kvinner på første benk, samme benk som de to øvrighetspersonene. Riktignok på behørig avstand, men likevel. Vi har hipset opp sløret så det dekker håret, men det holder ikke. At vi sitter der er upassende, kvinner må sitte lenger bak. Resultatet av de strandete forhandlingene blir at hele rekken med utlendinger, menn som kvinner, forlater første benk og finner nye plasser bakerst. Da kan resitasjonen og talene begynne. Etterpå klipper guvernøren over et utspent bånd, og den rettroende delen av forsamlingen roper Allah-u-akbar. Laboratoriet er åpnet. Tilstedeværende afghanere beklager det inntrufne. - Dette kan de bruke tid på, mens folk dør av underernæring, sier en eldre mann med forskriftsmessig skjegglengde.

* * *

Taliban er pashtunere. Hazara-folket får føle at de tilhører fienden. To unge paraveterinærer som var på vei fra Hazarajat til Kabul, ble tatt med en flaske dyremedisin i vesken. De ble banket opp, den ene så brutalt at han døde av det. Ikke en lastebil med matkorn slipper ut av pashtunske områder og inn i Hazarajat denne vinteren, om det står til Taliban. Et øyenvitne rapporterer om følgende scene ved en sjekkpost på vei ut av Ghazni by: En ung hazaragutt med en saltklump på sykkelens bagasjebrett, på vei hjem til familien sin, blir sparket overende av de turbankledte.

Hvorfor dette hatet? Det har ligget latent, men har foldet seg ut, etter at shiaene under Karim Khalilis ledelse påførte Taliban forsmedelige nederlag i kampen om Mazar-i-Sharif. Etter dette nederlaget skjedde også en av de få kjente massakrene i den afghanske post-sovjetiske historien: Over sytti menn, kvinner og barn, alle hazaraer, ble myrdet med kniver og sverd i landsbyen Quizilabad utenfor Mazar. Amnesty International gir Taliban ansvaret for drapene, Taliban nekter.

De lider av det vi kaller asaf, uhelbredelig sykdom, sier en afghansk intellektuell som arbeider i Jalalabad, men pendler til Peshawar og familien. Døtrene hans går på skole og universitet. I Jalalabad ville de sittet hjemme.

* * *

I Peshawar sitter en mann som kunne vært til nytte. Han jobbet inntil nylig som lege i Herat, men var en dag litt løsmunnet overfor studentene sine. Han sa at han ikke helt skjønte poenget med Talibans kjønnssegregasjon. En fransk prosjektleder som hadde ham på lønningslisten sier at en av studentene må ha røpet ham. Få dager seinere ble han anholdt og dengt av Taliban. De brakk armen hans. Han greide ved hjelp av sine siste sparepenger å flykte til Pakistan. Enda et ledd i en av de mest omfattende hjernefluktene i historien. Segregasjon er viktigere enn å redde liv.

(Arbeiderbladet, desember 1997)