NAVNLØS ELENDIGHET
En journalist kom hjem til Norge. Han viste sine venner noen bilde av barn i det sørlige Afrika; unger som lekte og som så glade ut. Men vennene sa: Å, stakkars dem! Hvorfor sa de det? Hvor hadde de fått holdningene sine fra? Kanskje hadde ikke ungene så fine klær som her. Kanskje er vi her i landet opplært til at svarte barn, dem er det synd i, uansett.
    Aftenposten kommenterer debatten om mediedekningen av Afrika i en underleder 22. mai. Lederen understreker at debatten er viktig, men søker mer å forsvare enn å problematisere eller forholde seg kritisk til tendenser i Afrika-reportasjene. Det er synd, for debatten trengs. Derfor denne kommentaren, fra to av oss som deltok i "helgens mediedebatt" om Afrika-dekningen, i NRK/Søndagsavisen.
    Det er vanskelig å unngå elendighetsbeskrivelser, sier lederen, og ramser opp de landene som i dag er rammet av krig og flom. Men det er ikke poenget. Snarere: hvor finner vi reportasjene som peker på at selv i disse landene finnes det mennesker som lever i en form for normaltilstand. Og ikke minst: det er ikke bare FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner som bistår "de elendige": i alle land finnes det nasjonale frivillige organisasjoner som er i opposisjon til krigen og driver humanitært hjelpearbeid. Disse heltene synes bare sjelden i nyhetsmediene. Og hvis de synes, så er det ofte som navnløse statister.
    Drapene på farmere og landarbeidere i Zimbabwe er tragiske. Men skyldes den ensidige fokus på de hvite ofrene en idé om at det norske publikum (den hvite delen av det) har så mye lettere for å identifisere oss med rosa afrikanere? Hvilken idé om publikum avspeiler dette i så fall? Hvor er reportasjen fra begravelsene til de (i mediene oftest navnløse) svarte landarbeiderne som ble drept i Zimbabwe (men som ikke fikk noen norsk prest til å forrette)? Da tusenvis av mennesker strømmet over grensen fra Kosovo, hjalp mediene oss til å komme under huden på flyktningene. En hadde en kusine i Fredrikstad. En fant sin far død. En gammel mann ønsket seg bare en ku og en liten gutt gjorde peace-tegn i det lastebilen han satt i rullet inn i en flyktningeleir. Og de ble presentert med navn. Hvorfor får vi ikke den typen historier fra svarte afrikanere i nyhetssendingene? Er deres enkeltskjebner mindre interessante?
    "Navnløsheten" betyr ikke bare, som det antydes i lederen, at navn ikke opplyses, snarere en anonymisering som signaliserer at deres navn ikke er interessante. Derfor opptrer de som statister i eget land, og deres stemmer blir ikke hørt. Det vi forsøker å belyse er de underliggende holdningene som man finner på mange plan i samfunnet, også i mediene. Hvis Aftenposten med denne lederen mener å antyde at pressefolk er fri for disse holdningene, eller at disse ikke speiles i dekningen av blant annet Zimbabwe og Etiopia, avslører det en nesten rørende naivitet "Reportasjene (...) har referert afrikanere av alle raser", heter det i lederen. Hovedproblemet er ikke om de refereres, men hvordan de refereres. Sultende mennesker i Etiopia forteller ikke om sin skjebne, de sitter i bakgrunnen og stirrer mens en hvit nødhjelpsarbeider forklarer situasjonen. "Vanskeligere er det ikke", konkluderer Aftenposten. Ingenting illustrerer poenget vårt bedre enn at mediene selv hverken ser problemet eller dets kompleksitet.

Haddy J. N'jie
Elisabeth Eide