Blikket nedenfra
The View from the Ground heter en antologi med reportasjene
til den legendariske Martha Gellhorn (1908-1998). Tittelen kan godt
tolkes som et journalistisk prosjekt, drevet av en dyp trang til å se
verden med blikket til folk som er eksperter på konsekvensene av de
mektiges disposisjoner. Blikket til dem som sjelden blir hørt.
Bahman Ghodabis Skilpadder
kan fly, som ennå er å se på kino i Oslo, viser at det kan
bli god film av et slikt perspektiv. Den har unger i alle hovedrollene,
flyktninger i irakisk Kurdistan. De spiller stort sett seg selv, med
virtuos sikkerhet. Så hjerteskjærende gjør de det at seeren fryser på
ryggen og tenker: Ja, barns perspektiv burde vi bli oftere konfrontert
med. Barn er for uskyldige til å ”ha en agenda” utenom overlevelsen. De
er korrektiver til kynismen. Også i Hisham Zamans sterke forfilm Bawke
(far) er perspektivet langt på vei barnets. Den handler om sønnen som
får hjelp av sin far til et bedre liv (tror far) i norsk asylmottak,
mens faren vet at for ham selv er slaget tapt. De to snakker lite i
filmen, men Zaman formidler blikkene deres så de rammer
majoritetstilskueren midt i mellomgulvet.
I Ghodabis film møter vi den trettenårige ”fikseren” Soran og den
traumatiserte jenta Agrin, som knapt snakker. Rundt dem er en bror uten
armer, en blind fortapt treåring og en poliorammet gutt som løper
fortere enn vinden med sin ene krykke i et landskap med tusenvis av
miner fra alle verdenshjørner. Vi kommer tett på flyktningtilværelsen.
Altfor ofte blir slike perspektiver borte i dekning av det
storpolitiske eller andedam-politiske spillet. Altfor ofte blir
politisk innsats målt i flinkhet, med retorisk begavelse som
spesialgren. Så ofte at vi risikerer å glemme det farlige livet på
bakken.
Martha Gellhorn dekket mange kriger. Men hun så også hva som skjedde
når freden kom. I 1949 reiser hun på kryss og tvers av Italia og
skriver reportasjen ”Barna betaler prisen”. Der konstaterer hun hvor
tilsynelatende ”billig” Italia har sluppet fra krigen. Roma ser ut som
før, det samme gjør Napoli, Siena og vakre Firenze. Turistene strømmer
til. Men Gellhorn trenger gradvis under overflaten. Hun drar til
fattigkvarterene, finner foreldreløse unger som tigger, hun utforsker
barnehjemmene, der mødre har etterlatt unger de fikk med soldatene, og
hun oppsøker bombede bydeler utenfor turistløypen. Der finner hun de
blinde, der betrakter hun de halte som leder dem gjennom gatene. Hun
møter den lille gutten som sier hånden hans verker selv om han ikke har
noen hånd, og hun opplever unger med forkrøplede sjeler; ”så brutalt
sjokkskadet av krigen at hjernen deres ikke lenger kan gi signaler til
kroppen.” Hun møter en tolvåring som sitter i et fattigslig rom. Han
har ikke snakket siden han ble dratt ut av mursteinhaugen som før
bombene falt var et hjem. Bitende konkluderer hun: ”Det er et av de
vakreste landene i verden og, alt tatt i betraktning, et av de
lykkeligste. Sorgen og prøvelsene til et par millioner barn kommer
knapt til syne.”
Jeg minnes en novemberkveld i Kabul i fjor, et tilfeldig møte med to
norske NATO-ansatte i hovedstaden til landet som har opplevd krig i 26
år. Samtalen kom inn på F16-flyene som skal ”sikre” de norske
NATO-FN-soldatene. Den ene forsvarte planen: I en krisesituasjon, om noen
angriper eller folk begynner å slåss, kan en F16 fly over dem i ti
meters høyde. Da sprer de seg og uroen blir avverget.
Flyene letter snart fra Bodø.
Kan noen filme eller i det minste rapportere om hvordan en slik lav
overflyging vil ta seg ut fra bakken? Husk øreklokker. Jag bort
krigstrøtte foreldre og de traumatiserte ungene deres.