Forståelse og kollektiv skyld

Etter at lederen for Islamsk Råd, Zahid Mukhtar, i TV2 uttrykte en slags forståelse for aggressiviteten som resulterte i mordet på filmkunstneren Theo van Gogh, er han gang på gang blitt spurt om å forklare seg mer inngående. I Dagsnytt 18 fredag kunne vi ane en oppgitthet i stemmen hans over å bli stilt til ansvar. Til slutt fikk vi høre en taus telefonlinje, og en forbauset Steinfeld. I Redaksjon1 mandag lot Viggo Johansen Carl I. Hagen overta halve programlederrollen, slik at de sammen forhørte Mukhtar. Johansens innledende lille spørsmål til Hagen var om det Mukhtar sa nå var bra – underforstått bra for Hagen, som med ett fikk stå fram både som overdommer og representant for den norske allmennheten. I kontrast til dette var vi i neste programpost hos Johansen vitne til en langt mildere behandling av avtroppende styreleder i ”The 5 percent community”.

Det går an å bli forferdet over drapet på van Gogh og forstå Mukhtar, samtidig som en kan mislike noen av hans standpunkter, hans taushet og nøling. Hver gang forbrytelser blir begått av muslimer – enten de er religiøst motivert eller ikke (jfr. kjønnslemlesting, religion og tradisjon) – blir både ledere og menige muslimer avkrevd en form for avbikt. Sett fra en del muslimers ståsted virker det nok dobbeltmoralsk når hissige journalister ikke koster på seg tilsvarende halstarrighet i møter med norske politikere som (med eller uten religiøs tro) stilltiende godtar USAs herjinger i Irak og Israels konsekvente brudd på FN-resolusjonene.

Forståelse. Et åpent ord. Hva slags skyld, eventuelt hvilket ansvar eller underliggende meninger kan en tillegge dem som uttrykker – ja nettopp – forståelse? I en kommentar til USAs angrep på Falluja skriver en utenriksredaktør følgende: ”I Irak kan enhver iraker når som helst trekke våpen eller utløse en selvmordsbombe. Det skaper usikkerhet og dermed også frykt. Motstanderen demoniseres. Da blir også enhver død iraker en død fiende. Dette er forståelig. Like fullt er det uholdbart. Det er i tillegg ødeleggende for de mål USA har satt seg i Irak og i Midt-Østen.” (Dagsavisen lørdag 20.11.04, min uth.)

Om redaktør Erik Sagflaat ble tolket med samme kraft som den lederen av Islamsk råd er blitt møtt med, ville han blitt pepret med spørsmål fra sin egen stand. Kan enhver iraker utløse en selvmordsbombe, i et land der denne typen bombing er en ny praksis? Hvilken forståelse kan man ha for synspunkter om at enhver død iraker er en død fiende – i landet som USA sier de skal ’hjelpe’? Ingen vil tro at Sagflaat egentlig opererer med en slik type forståelse for drap. Hvorfor tror da så mange at Mukhtar gjør det?

Mukhtar har forklart hva han legger i å forstå, samtidig som han understreker at det ingen hjemmel er for slike drap i Islam. Det er mulig å tolke uttalelsen som invitasjon til dialog. Ønskelig også, for vi lever i en farlig tid der mis-forståelser får konsekvenser. Et forsvar for demokratiet som samtidig signaliserer nulltoleranse for tenkning som går på tvers av den rådende, kan føre til økt hat. Savnet av en forståelse for hvordan det er å befinne seg på minoritets-siden er påtakelig. Ideen om muslimers kollektive skyld trenger ofte gjennom i Europas mediebilder. Jeg minnes ordene til sosialantropologen Sharif Harir fra Sudan som bodde mange år i Norge: Hvordan kan du integrere oss i et individualistisk samfunn når vi samtidig blir behandlet som et kollektiv? Vi blir dyttet inn i båser, vi slipper ikke unna.

Noen forskanser seg, andre blir dyttet. I Redaksjon1 ble Mukhtar spurt om ’sine egne’, og det kunne virke som om det var synonymt med ’muslimer flest’. Hvor sterkt skal medier forfølge ideen om kollektiv skyld?

Elisabeth Eide