Føtter i snøen
En flyktnings vandring
(Herat, Afghanistan) Han er ingen hobbyforteller som gjentar historiene sine for stadig nye lyttere. Han søker ikke medlidenhet. Andre har fortalt om ham, andre introduserer denne trettiåringen som slår seg ned på golvputene i en stuekrok og ber meg lese. Tjue ark med enkel linjeavstand og små, tynne bokstaver om et liv, hans liv.
– Så kort som det var mulig for meg. Les dette, så kan vi snakke etterpå.
Fortellingen begynner. Glassklare rasjonelle ord: Jeg har skrevet fordi rettighetene mine ble krenket. Fordi sju av vennene mine frøs i hjel i snøen mellom Tyrkia og Iran.
Han stirrer mot et punkt på veggen. Dette kan jeg aldri glemme, sier han før stillheten senker seg.
Historiene til Mirwais Moatackef munner ut i mange store spørsmål: Hvor er rettighetene til flyktninger i hans hjørne av verden? Hvilke muligheter blir de gitt til å overleve? Kan verden lære noe av å lytte til denne historien? Hvor mange slike historier får vi, som bor i de attraktive delene av verden, ikke høre om?
Jeg leser ark for ark mens en dansk sykepleier med årelang erfaring fra Grønland – ikke ukjent med frostskader – undersøker føttene hans. To av tærne er bare knokler og skinn, huden på høyrefoten er hvitaktig og flaker av. Og det er fire år siden den lengste vandringen disse føttene har prøvd seg på.
* * *
Mirwais’ far, læreren, ble drept da sovjetiske soldater inntok Herat i 1980. Da var gutten sju. Da moren etter to år som enke giftet seg igjen, ble han sendt på barnehjem, stefaren ønsket ikke ansvaret for Mirwais og hans brødre. Han ble regjeringens barn, og den skoleflinke gutten fikk utdanne seg til flyger, i hovedstaden Kabul.
Siden faren hadde kjempet mot sovjeterne, møtte han skepsis. Men flyger ville han bli. Han holdt på sitt under de turbulente regjeringsskiftene: fra sovjet-vennlig til mujahedin i 1992, fra mujahedin til Taliban i 1996. Da arbeidet han ved flyplassen i fødebyen Herat, sammen med en onkel. – Onkelen min var motstander av Taliban, så han planla å kapre et fly og forlate landet. Taliban oppdaget det, og dro for å arrestere ham, men han hengte seg for ikke å bli tatt levende. Så arresterte de meg, selv om jeg nektet ethvert kjennskap til planen. De trodde meg ikke, og ville stille meg for retten i Kandahar som forræder mot Islam. Jeg regnet med dødsstraff.
På en kjøretur i hjembyen viser han meg huset der onkelen tok livet av seg. Selv har han ingen fast bopæl, annet enn i drømmene.
Mirwais planla å flykte, og fikk hjelp av en mann i Talibans rekker, en tidligere medstudent fra flyskolen. Slik kom han seg unna, til Iran.
Der kontaktet han UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, og fortalte hvorfor han hadde rømt. De ansatte sa han måtte skrive alt ned, og sende et brev. – Jeg gjorde det mange ganger, men fikk aldri noe svar.
De "illegale" flyktningene i Iran var mange, og mulighetene få. Mirwais tok jobb som lavlønt dagarbeider i byggebransjen, og prøvde å spare litt mens han ventet på regimeskifte i Afghanistan. Det tok sin tid.
* * *
I 1999 vedtok regjeringen i Iran å sende afghanske flyktninger tilbake dit de kom fra, uten individuelle hensyn. Mirwais’ forsøk på å overleve syntes forgjeves. Med mindre han flyktet videre, vestover. – Det enkleste var Tyrkia. Mange afghanere bor der, men jeg trengte hjelp.
Han fant smugleren Yusuf, og betalte ham seks hundre dollar, sparepenger og lån fra venner i Iran. Sammen med nær tjue andre – menn fra Afghanistan, Pakistan, Bangladesh og Iran – ble han busset til en landsby nær grensen.
Det snødde kraftig, og grensen viste seg å være lengre unna enn smugleren hadde fortalt. Første forsøket på å krysse mislyktes. En person brakk beinet, en annen fikk store frostskader. Likevel forsøkte gruppen igjen neste natt – og etter en lang marsj i ville fjellområder der de måtte forsere topp etter topp, kom de til en liten landsby. I mellomtiden var den iranske smugleren blitt avløst av en tyrkisk kollega som de ikke kunne kommunisere med.
- Vi var ni afghanere og to pakistanere som vandret den natten. Nysnøen hadde frosset til is, det var veldig kaldt. Den tyrkiske smugleren ba oss vente et stykke ovenfor landsbyen. Vi frøs voldsomt, og ventet på ham i en time, men han kom ikke tilbake. Hvis vi skulle unngå å fryse i hjel, måtte vi bevege oss, så vi fulgte sporene hans. I landsbyen ventet en stor gruppe mennesker på oss, men i mørket kunne vi ikke se dem så klart. En av dem holdt på hunden sin, så den ikke skulle bite oss. Så gjorde de tegn til at vi skulle komme nærmere. Da så vi at de var soldater, fra den tyrkiske hæren.
* * *
En av offiserene henvendte seg til de elleve på tyrkisk, men ingen forsto, så Mirwais foreslo at de skulle prøve på engelsk, og han ble snart en slags tolk. – Offiseren spurte hvor smugleren vår var, og jeg sa han var gått i forveien. Da slo han meg i ansiktet og sa jeg skulle fortelle sannheten. Munnen min var full av blod. Han ville slå igjen, men en annen offiser grep inn og ga meg en sigarett. Han sa: Dere er kommet til Europa, gjør hva dere vil!
Slik ble det ikke. Etter radiokommunikasjon med overordnete, førte soldatene gruppen til en liten garnison utenfor landsbyen.
Kommandanten der, Murad, beordret alle flyktningene til å stå opp mot veggen med utstrakte armer. – De undersøkte oss én for én. Da turen kom til meg, fant han 300 dollar i underbuksen min, penger jeg hadde lånt av slektninger og venner i Iran. Han stappet dem i lomma, og spurte om jeg, som var så rik, var kommet for å bruke penger i Tyrkia. Reisefellene mine ble frastjålet pengene sine på samme måte.
Stivfrosne fikk de elleve omsider komme til et rom med ovn, der de øyeblikkelig falt i søvn. Men det varte ikke lenge. – Da vi hadde sovet noen få minutter, sparket Murad oss ut og spurte om vi trodde vi var kommet dit for å sove! Så ble vi fraktet til en annen garnison, der vi ble slått og forhørt, mens skjellsordene haglet.
Mirwais måtte oversette for kameratene sine, som ikke kunne engelsk. Til slutt var han helt utmattet og besvimte. Neste dag våknet han opp på sykestuen. – En brutal offiser kom og gjorde narr av meg. Jeg fortalte ham at jeg var flyger og hadde flyktet siden Taliban ville stille meg for retten, at jeg risikerte dødsstraff, og at jeg var i fare i Iran. Han sa jeg kunne fortelle denne historien i retten, neste dag. Der stilte dommeren mange spørsmål, som jeg svarte på etter beste evne. Så ble jeg kjørt tilbake til garnisonen. Vennene mine var ikke å se. Jeg ba kommandanten om å få kontakte UNHCR, men han nektet.
* * *
Etter fire dager ble Mirwais brakt tilbake til den første garnisonen, der reisekameratene fremdeles befant seg. Men før han slapp inn til dem måtte han sitte i snøen en lang time mens han ble forhørt.
Neste dag skulle flyktningene tilbake til Iran. Ingen bønner hjalp. – Tidlig om morgenen ba de oss om å være klare. Vi sto i snøen og ventet fra sju om morgenen til tre om ettermiddagen. Da tok soldatene oss med til grenseområdet. Jeg hadde høy feber og problemer med å gå, men soldatene sparket meg og ba meg få opp farten.
Til slutt nådde de en fjelltopp. – En av soldatene ba meg om å gi ham ytterjakke, klokke og sko. Jeg ba ham tynt om å la meg få beholde skoene, men han slo meg med geværkolben til jeg sto der i bare sokker. Det samme skjedde med vennene mine, soldatene tok det de ville ha.
Der sto de, uten fottøy, på et fjell. Snøen var en halv meter dyp.
- Jeg spurte: Hvor skal vi gå? En soldat sa: Jeg vet ikke, kom bare ikke tilbake til Tyrkia, da skyter vi deg! Jeg ba ham en gang til om å gi oss en retning, og han pekte mot øst. Alt vi kunne se var snøkledte fjell. Vi begynte å vandre østover. Etter noen timer med klatring opp og ned fjellsider, ble det mørkt. De andre ba meg om råd. Jeg mente vi burde klatre opp på den høyeste toppen, så vi kunne se hvor det fantes lys – og folk. For å nå dit, måtte vi krysse et dypt dalføre. Jeg gikk foran. Den siste av oss gikk gjennom isen på en elv. Vi hadde ikke en gang sett at det var en elv, dekket som alt var av snø. Vi hjalp ham ut, men han frøs i hjel etter kort tid. Det var lite vi kunne gjøre. Jeg hadde to små ordbøker i lomma, jeg tenkte jeg kunne brenne dem for å varme ham litt, men de var fuktige, og lighteren fungerte ikke i det kalde været.
- Han døde, og vi kunne ikke en gang bære ham med oss, det var så vidt vi greide å slepe oss selv videre. Vi dekket ham med snø og fortsatte mot toppen. Derfra kunne vi se lysene fra to landsbyer, men vi visste ikke om disse var iranske. Uansett måtte vi fortsette mot lyset, men for å komme dit måtte vi over mer enn tjue større og mindre topper. Da vi hadde lagt to av dem bak oss, ville noen av følget gå en annen vei. Jeg prøvde å overtale dem til å følge meg, men de mente den andre veien var kortere. Dermed skilte vi lag. Bare min venn Karim og jeg holdt oss til den opprinnelige planen, mens de åtte andre valgte en enklere rute, mente de. Karim gråt og sa vi kom til å fryse i hjel, men jeg prøvde å holde motet oppe og sa at vi skulle nå Iran og få legebehandling der. Til slutt hadde vi lagt fjellene bak oss og nådde slettelandet.
Barføtte vandret de videre, over nyskårne stubber på åkrene, slik at fotbladene ble til blødende sår. Men de nådde landsbyen, fremdeles uten å være sikre på om de var i Iran. Mirwais gikk i forveien og fant en bil med iranske skilter. – Det var tidlig om morgenen. Vi banket på dør etter dør, men ingen av huseierne ville slippe oss inn. I det siste huset var det en liten gutt som åpnet, og da han så hvordan det sto til med oss, inviterte han oss inn, selv om faren hans nektet. Vi prøvde å forklare ham at vi hadde gått barbeint i snøen i over tretten timer. Da våknet moren i familien og fikk øye på oss. Selv om det ennå var ganske mørkt, kunne hun se at håret vårt var frosset, det samme var buksene våre, stive som metall. Og føttene uten sko. Til mannen sin sa hun at Gud ville bli lei seg hvis de ikke lot oss få husly. I det samme kom to av de åtte vennene vi hadde skilt lag med, pakistanere, som ikke kunne snakke farsi eller engelsk, og jeg spurte om de fikk komme inn også. Hun holdt døren åpen.
- Hun la ved i ovnen, og vi satte oss rundt den. Isen på føttene våre, på klærne og resten av kroppen smeltet, og vi gråt da vi så hvor hovne hendene og føttene var. Et eller annet hang fast på foten min, jeg tenkte det måtte være rester av en sokk, men da jeg brakk det av, forsto jeg at det var min egen hud. De tre vennene mine gråt, det samme gjorde moren i familien da hun kom med te.
- Vi drakk litt, men vi var ikke i stand til å stå oppreist lenger, langt mindre gå. Jeg spurte pakistanerne hva som var skjedd med de andre. De sa at de seks hadde falt utfor et stup og ikke greide å komme seg opp på veien igjen. En stund ropte de om hjelp, men de to som hadde unngått fallet kunne ikke gjøre annet enn å gå videre. De døde nok der, de seks.
* * *
- Klokken åtte neste morgen kom mannen i familien og ba oss gå, for hvis regjeringen oppdaget at han hadde skjult fire menn som var utvist fra Tyrkia, ville han få problemer. Vi ba ham finne en bil som kunne ta oss med til Teheran
I hele landsbyen fantes bare én bil, og eieren forlangte hundre dollar for tjenesten – fra de fire forfrosne og pengelense mennene. De lovte å betale ham så snart de kom til Teheran, for der hadde Karim noe familie. Bileieren gikk med på å kjøre dem til en by der de kunne ta buss videre til hovedstaden, og husverten lånte dem busspenger.
- Vi gikk med på denne reiseplanen, for vi trengte legehjelp, føttene våre verket fryktelig. Bileieren etterlot oss i byen Mako, kjøpte bussbilletter for oss og dro tilbake til landsbyen. Da bussen hadde kjørt noen mil, oppdaget sjåføren hvilken tilstand vi var i, og da vi forklarte at vi var utvist fra Tyrkia, ble vi bedt om å forlate bussen, for han hadde ikke lov til å ta med slike folk. Der sto vi, langs veikanten, i et ørkenområde. Nok en gang var vi alene, uten penger. En av pakistanerne var i litt bedre form enn oss andre. Han kunne i alle fall stå oppreist, så han prøvde å stoppe bilene som kjørte forbi. Ingen ville ta oss med. Mørket senket seg, og det ble kaldere. Endelig stanset en bil med en gammel mann ved rattet. Han ville ha 100 000 iranske toman-er for å kjøre oss, og jeg sa han skulle få pengene så snart vi kom til Teheran, til Karims slektninger. Sjåføren var smart, hvis han ble stoppet, fortalte han soldatene at passasjerene hans hadde gått seg vill i fjellene under en klatretur. Vi kjørte hele natten, og kom til Teheran midt på dagen. Da Karims familie så hvordan det var fatt med oss, gråt de, de også.
* * *
- Karims far var tjener hos en lege med privat klinikk i Teheran, og legen kom for å undersøke oss. Dessverre må føttene deres amputeres, sa han. Han ville ikke gjøre det selv, men anbefalte oss å komme oss på sykehus så snart som mulig. Og å holde fast på historien om en vanskelig fjelltur.
Slektninger av Karim tok de fire mennene med på sykehus etter sykehus. Over alt var diagnosen den samme: Føttene måtte amputeres. Men alle nektet. På det ellevte sykehuset, oppkalt etter Imam Khomeini, møtte de en lege som sa at de kunne se situasjonen an. Hvis blåfargen på føttene ikke spredte seg til større områder, kunne de kanskje reddes. De ble på det sykehuset i halvannen måned.
De to pakistanerne dro så tilbake til hjemlandet for å få behandling der, hvor de kunne språket. Seinere fikk Mirwais vite at begge måtte amputere den ene foten. Han og Karim ble igjen i Teheran, til stor byrde for Karims familie. Gradvis fikk de ny hud på føttene, og håpet vokste.
- Men tærne var tørre som kvister. Mine ble gradvis bedre, men Karim måtte amputere alle sine. Han gjorde det selv, for det fantes ikke penger til mer sykehus. Selv hadde jeg en gjeld på 1800 dollar etter sykehusoppholdet.
Etter syv måneders sengeleie og mange flere måneder på krykker, var Mirwais i stand til å begynne som dagarbeider igjen. Han måtte tjene penger for å betale gjelden. Igjen ba han om hjelp fra UNHCR, men de kunne ikke gjøre noe for en uregistrert flyktning. Halvannen dollar om dagen tjente han, men greide å komme seg på et datakurs så han kunne få seg en bedre jobb. Så kom høsten da Taliban falt, og han kunne endelig vende hjem til Herat.
* * *
Med data- og språkkunnskaper fant han etter en tid arbeid hos en dansk frivillig organisasjon. Der møttes vi. Han har akkurat rukket å bli gjeldfri. Fremdeles bor han hos slektninger og venner som alle lever i knapphet. Dermed har han heller ikke noe å tilby en framtidig hustru. Ikke ennå.
Mye er utelatt i denne kortversjonen av et menneskes vandring. Sorgen over de som endte livene sine ved bunnen av et stup, savnet av moren som fortsatt må la hensynet til mannen gå foran kjærligheten til sønnen, de mange lukkete dørene, og de få, kreative hjelperne som kom inn i historien der livet ellers ikke ville vært til å berge.
Tærne smerter ham ennå. Den siste kvelden min i Herat sitter vi sammen, lytter til et levende orkester. En post-Taliban-glede, riktignok for lukkede dører, for det er fredag og tid for bønner. Musikken veksler fra følelsestunge ballader av nasjonalskalden Ahmad Zaher, til melodier som er raskere, mer lystige. De fleste mennene står opp og danser, en ny glød fyller rommet. Mirwais blir rolig sittende.
Tekst: Mirwais Moatackef og Elisabeth Eide
Foto: Elisabeth Eide
Billedtekster: