MINORITETSAKTØRER OG DERES
MEDIEERFARINGER
Nye medieaktører
I alle samtaler og seminarer der folk som er opptatt av transnasjonale spørsmål, globalisering og diaspora, blir mediene nevnt som helt sentrale faktorer i offentligheten. At mediene i dag er ’langt mer og langt flere’ enn de var for bare femten år siden, styrker naturlig nok deres betydning så vel for meningsdannelse som for hverdagsaktiviteter. Debatten om det flerkulturelle samfunn er blitt bredere, og skillene mellom akademia og resten av samfunnet kanskje noe mindre. Et symptom er at forskningspregede begreper som ”orientalisme” og ”kulturrelativisme” nå er gangbare i store deler av pressen.
De siste årene har jeg arbeidet mye med representasjon, men jeg har også inkludert dybdeintervjuer med journalister og deres kilder, både for å øke forståelsen for journalistiske metoder – og for å kartlegge ”tverrkulturelle” mediemøter bedre. I fortsettelsen ønsker jeg å fokusere mer på representasjon som en kilde til demokratisk deltakelse og dialog – i lokal og mer global forstand. Med andre ord vil et av mine perspektiver fortsatt være studier av representasjoner – men i større grad knyttet til minoritetsrepresentanter som medieaktører. Jeg tenker i første omgang på minoriteter med bakgrunn i land der islam står sentralt.
Arjun Appadurai ser globalisering av migrasjon og globalisering av mediene i sammenheng og karakteriserer dem som tvillingkrefter (Appadurai 1996). Samtidig overlever forestillinger om et nasjonalt fellesskap innen store deler av journalistikken og dens representasjoner. Dette fellesskapet genererer i sin tur ofte et utenforskap, via journalistisk representasjon. Gayatri Spivak (1988) arbeider seg gjennom representasjonsbegrepet via det tyske språk, der hun viser at ordet på tysk anvendes på to måter: som darstellen og som vertreten. Sett fra journalistens horisont er det her snakk om en profesjon av ”representerende intellektuelle” (Said (1994, Spivak 1988) som både framstiller og representerer i kraft av sin institusjon og sin egen tekst (skapt i en tilstand av relativ, ofte svak autonomi) hver gang de ”skriver om” ulike befolkningsgrupper og inntar dermed en posisjon med betydelige muligheter for maktutøvelse. Sett fra den intervjuede (representerte) personens standpunkt, vil det også i mange tilfeller være snakk om en vertreter-rolle (men av annen rang), det vil si en som blir antatt å stå i andres, manges sted, enten de ønsker det eller ikke.
”Vakthavende
innvandrer”
Medieforsker Anders Johansen er opptatt av hvilken form mediebudskapet får og de underliggende kategoriene:
Journalistikkens bidrag til fordelingen av makt og
avmakt består ikke bare, og kanskje heller ikke først og fremst, i de
standpunkter som inntas eller de politiske ideologier som forfektes. Mer
avgjørende er i det lange løp selve måten problemene oppstilles på og formen de
blir presentert i. De underliggende kategoriene, synsvinkelen det hele
oppfattes ut fra, identifikasjonene det appelleres til, grensene som trekkes
omkring det som har nyhetens interesse (Johansen 2001: 193)
Dette er et annerledes maktperspektiv enn det tradisjonelt mediesosiologiske, med (prisverdig) vekt på eierskap og redaksjonsstrukturer. Medienes makt utøves også gjennom diskursive mønstre og gjentakelser, som tilsynelatende er mer ugjennomtrengelige. Johansens perspektiv kan lignes med uttrykket ”journalistikkens doxa”, det vil si en omseggripende innforståtthet om visse prinsipper for profesjonsutøvelse, for hva som er nyheter, for hvilke kilder det er ’naturlig’ å kontakte og opphøye til ’eksperter’ etc. I og med at mange innbyggere i Norge har en bekjentskapskrets som fremdeles er nokså etnisk ensartet, vil deres referanseramme når det gjelder andre være begrenset – og dermed blir de mer påvirkelige stilt overfor medienes vinklinger og budskap.
I journalistkretser verserer begrepet ”vakthavende muslim/innvandrer”, et selvironisk hint til en virkelighet der noen få talspersoner har fått utdelt midlertidige klippekort til å representere store uensartede grupper i mediene. Tidlige eksempler blant norske muslimer var Aslam Ashan, Athar Ali, Fakhra Salimi og Khalid Salimi. Blant de nyere finner vi både politikere og lekfolk – og flere kvinner: Nadeem Butt, Lena Larsen, Shabana Rehman, Shahzad Rana, Shoaib Sultan, Abid Raja, Amber Khan, Usman Rana, Basim Ghozlan, Afshan Rafiq og Saera Khan. Noen av de ”nyere” er dessuten akademikere. For disse medieaktørene vil valget ofte være trefold: Representere et mer eller mindre avgrenset etnisk eller kulturelt-religiøst fellesskap; representere en mer tradisjonell norsk sammenheng (partiet Høyre, advokatstanden, komikere); eller seg selv som individ (arena-eksempel: portrettintervjuer.
Todelt tilpasning
Å skulle representere er ikke enkelt. Advokat Abid Raja uttalte på et seminar i regi av British Council nylig at han i en del kretser med pakistansk bakgrunn blir oppfattet som svært liberal, mens han av i en del etnisk norske miljøer blir betraktet som en konservativ muslim. Hvis dette er riktig, tegner jo konturene seg av en temmelig konfliktfylt hverdag. En alternativ sosial strategi kunne være å tilpasse seg mer etter miljøenes ’rådende vinder’. Selv mener han det er viktig å være ”innenfor” både ”det norske” og ”det pakistanske”. Andre aktører har trukket seg mer tilbake fra offentligheten, eller er blitt glemt – i enkelte tilfeller kanskje som et resultat av medienes oppslag og prioriteringer. Rajas refleksjoner lar seg assosiere med et transnasjonalt perspektiv, der utgangspunktet ikke nødvendigvis eller ’bare’ er immigranters tilpasning til en eksisterende norm (Fuglerud 2005), men samfunn i endring – og et syn på integrasjon som en gjensidig prosess. Eller en kan tenke på integrasjon som en ”endring av transnasjonale praksiser”, slik sosiologen Connie Carøe Christensen gjør det. Hun peker på at ungdommer født i vertslandet har relasjoner med ’hjemlandet’ som tar nye former og at det i sin tur igjen betyr et nytt stadium i utviklingen av det diasporiske samfunnet (Christensen 2004).
I forhold til representasjon av de nye minoritetene pågår det både kamp og forhandlinger innen det journalistiske feltet (Bourdieu 1998, Benson & Neveu 2005). En del tendenser er kartlagt eller under kartlegging:
- Konsekvensene av oppgjør med ”snillisme” og ”politisk korrekthet” i journalistikken; med utgangspunkt i ideer om naivitet på 1970-tallet og tidlig 1980-tall (”ikke alle asylsøkere snakker sant” osv). (Eide 2002, en del mer i sluttføringen av ”hundreårsprosjektet”.)
- Debatten om og dekningen av innvandrings- og flyktningpolitikken: Ser vi (fremdeles) konturene av Ylva Brunes ”offerhelter” (kvinner, ofte unge, som enten er ofre for streng innvandringspolitikk – eller for overgrep ”blant sine egne”) på den ene siden – og ”kusliga menn” på den andre (Brune 1998, Hervik 2001, Hultén 2006), eller er det nå andre hovedtyper som blir framstilt? Delvis dekket av ”hundreårsprosjektet”.
- Verdidebatt: Hvordan dekkes debatten rundt spørsmålene ”Er ”vestlige verdier” best?” og ”Er enhver form for kulturrelativisme avleggs?”
- Arbeidet for å øke antall journalister med minoritetsbakgrunn. Hva vil det eventuelt bety? Sosialisering av de få mot eksisterende journalistiske normer, eller endring? I den svenske SOU-rapporten heter det: ”De etablerade medierna anställer personer med invandrarbakgrund som är beredda att anpassa sig till det ’normala’ arbetet på redaktionerna. Med andra ord, ’de’ som är beredda att skriva som ’oss’ är välkomna inom vissa ramar; kanske som en ’invandrarkvot” (SOU: 2006:21, s 4). Jeg veileder p.t. en masterstudent, Marianne Mikkelsen, som skriver sin avhandling om erfaringene til et solid utvalg journalister med minoritetsbakgrunn – og som ventelig vil finne ut om dette er representativt for norsk medievirkelighet (”Minoritetsjournalister i majoritetsredaksjoner”). Dette prosjektet tangerer et svensk-tysk prosjekt som er under utvikling i forskningsprogrammet Nordiska rum (Hultén, Graf & Jönhill 2006).
- ”Hvor i mediene er jeg hjemme?” Mediebruk og identitet. Dette er ett av flere spørsmål som blir dekket i Sharam Alghasis doktorgradsarbeid, der jeg er veileder.
-
Minoritetsaktører,
erfaringer, strategier. Møter med norsk
medievirkelighet – og vekslende erfaringer.
Flere av disse spørsmålene kjenner vi noen svar på, men svarene endrer seg, slik vi har sett utviklingen også i andre nordiske land. Et komparativt perspektiv vil være ønskelig. Dette perspektivet ligger inne i ”karikaturnettverket”, men også i det nevnte svensk-tyske prosjektet der Anne Hege Simonsen og jeg er invitert til samarbeid. Et slikt samarbeidsprosjekt blir eventuelt en ”filial” i det større nettverket om ”minoriteter og medier” som vi var med på å danne i 2004.
Medievante kvinner og
menn
Mitt nye prosjekt vil være å arbeide med et utvalg medievante minoritetsindivider med sikte på å studere dekningen av dem i et utvalg saker; drøfte denne dekningen og kartlegge deres erfaringer og eventuelle mediestrategier – og journalistenes metodiske overlegninger i møter med disse aktørene. Metodisk vil jeg basere meg på
- diskursanalytiske studier av et utvalg tekster (inklusive bilder, TV- og radioinnslag), med bakgrunn i Fairclough, Chouliaraki og van Dijks arbeider.
- dernest dybdeintervjuer med reportere som er ansvarlig for disse tekstene.
- Sist, men ikke minst vil jeg dybdeintervjue personene i utvalget, det vil si de hyppig representerte medieaktørene
Denne typen intervjuer har jeg lang erfaring med, både som journalist og som forsker. Jeg vil legge vekt på å inkludere ikke bare ”allmennsynsere”, men også kulturpersoner og for eksempel fotballspillere. Her er noen viktige spørsmål:
- Hvilken form for autoritet blir den enkelte tillagt i medieteksten? Hvilke grad av representativitet blir tillagt?
- I hvilken grad blir den enkelte etnisitet (etnifisering, kulturisering) vektlagt, og hvordan?
- Hvilke tema er det journalistisk innforstått at den enkelte kan/bør uttale seg om (kompetanseavgrensing)? Hvilke eventuelt ikke?
- I forhold til TV- og radiointervjuer er kartleggingen av ”forprosessen” også viktig: Den tar noen ganger karakter av en slags ”telefon-audition” (har han/hun noe å melde som ’fenger’, da?). Hvordan har de aktuelle intervjuobjektene opplevd dette?
- Fra intervju til tekst: Eksisterer det noen form for omforenthet om hva som er det viktigste, mellom intervjuer og den intervjuede? Hvilke eventuelle misforståelser oppstår?
- Aktørenes positive og negative erfaringer med medieinnspill og -opptredener. I hvilken grad har de selv basert på erfaring og kunnskap utpenslet en ’mediestrategi’?
- Hvor (i hvilke medier) mener aktørene det er viktig å komme til orde, og hvorfor?
- Hvilke initiativer har de selv tatt; i form av mediekontakt, kronikk, leserbrev, bloggskriving, SMS-ing og e-post til journalister etc.
- Reporternes ’kildebank’ når det gjelder minoritetsspørsmål: Finnes den? Hvis ja, hvordan ble den til? Hvordan utvikles den? Hvordan står denne i forhold til reporternes og mediets generelle kildebanker: Finnes mange minoritetspersoner der?
Noen av disse spørsmålene kan bearbeides og tilpasses begge aktørgruppene; andre er spesifikke enten til individene med minoritetsbakgrunn eller til reporterne. I løpet av prosessen vil jeg sannsynligvis ende med å gå videre til et studium der jeg tar utgangspunkt i et meget avgrenset antall personer; fire-fem individer, for så å kunne gå dypere i deres erfaringer med representasjoner og selvrepresentasjoner, med strategiske overlegninger og respons. Et mulig valg kunne være å konsentrere seg om diasporaen med pakistansk bakgrunn, siden de utgjør den mest tallrike minoriteten i Norge. Andre studier, for eksempel masteroppgaver eller delprosjekter, vil kunne ta for seg flere – og kanskje med andre perspektiver.
Opportunisme?
Pragmatisme?
Vil dette prosjektet kunne bringe ny kunnskap ut over det som har direkte med mediene å gjøre? Ja, blant annet tror jeg at en kan begynne å kartlegge mediestrategi som ledd i en større sosial strategi der aktører vektlegger noen sider og synspunkter en har i samhandling i de diasporiske miljøene, mens noen (til dels) andre blir framhevet i majoritetsmiljøer. På dette punktet finnes det fra ulike debattanter påstander om janusansikter, opportunistisk praksis og lignende, men det finnes atskillig mindre solid kunnskap. Er den dualistiske praksisen nødvendigvis opportunisme, eller en pragmatisk transnasjonal overlevelsesstrategi? Hvilken utvikling og tilnærming kan bli en del av denne prosessen? Det spørsmålet tror jeg en kan komme nærmere svaret på i dette prosjektet. En persons medieopptreden vil på sett og vis havne ’imellom’, i og med at den ofte blir registrert både i diaspora og i majoritetsmiljøer.
Nyere antropologisk forskning har i større grad enn tidligere vektlagt å ’forske med’ framfor å ’forske på’. Et sentralt utgangspunkt for meg vil være å arbeide med en referansegruppe av medieaktører og mediebrukere som på forskjellige måter kan sies å tilhøre en minoritet for der å drøfte de kartlagte erfaringene. Noen av disse vil tilhøre gruppen viktige medieaktører, andre ikke. Her ser jeg for meg at ikke bare muslimer eller innvandrere, men også andre minoritetspersoner kan delta. Jeg kan lett nevne tjue mulige navn ut fra folk jeg kjenner til, men vil gjerne ha mer tid til å utrede denne delen av prosjektet.
Referansegruppen er egentlig en gammel idé, som grunnet manglende midler ikke ble realisert i ”hundreårsprosjektet”. Sammensetningen må fintenkes, og dette vil jeg arbeide med fram mot søknadsfristen til forskningsprogrammet Nordiska rum, som er 31. januar.
En referansegruppe vil uansett bestå av en del meget aktive folk. Derfor må arbeidsmetodene variere, fra fysiske møter og et eller to seminarer til e-postutveksling og kanskje også en blogg der vi inviterer også andre til å delta i debatten om medienes betydning for et kulturkomplekst samfunn.
Mål for arbeidet
Et seminar der ulike aktører deltar med sine innspill, sammen med forskere, gjerne i samarbeid mellom Fritt Ord og Culcom. Et sluttprodukt i form av en bok i Culcom-serien på Universitetsforlaget. Arbeidstittel: ”Å komme på tale”. Dette kan godt bli en antologi, der nevnte stipendiat og hovedfagsstudent inngår – og eventuelle andre med beslektede prosjekter. Om noen av aktørene har lyst til å bidra, ser jeg ikke bort fra en (enda) bredere anlagt bok.
Litteratur:
Appadurai, Arjun (2002): Modernity
at large. Cultural dimensions of globalization.
Bourdieu,
Burgh, Hugo de (2005, red.): Making journalists.
Buruma, Ian & Avishai Margalit (2004): Occidentalism: The West in the Eyes of Its Enemies.
Chouliaraki, Lilie & Fairclough,
Cottle, Simon (2000, ed.): Ethnic
Minorities and the Media. Buckingham: Open University Press
Christensen, Connie Carøe (2004): News media consumtion among immigrants
in Europe, in Ethnicities, Vol 4 (2),
Eide, Elisabeth (2002): “Down
there” and “Up here” – “
Eide, Elisabeth og Simonsen,
Anne Hege (2004): Å se verden fra et
annet sted. Medier, norskhet og fremmedhet. Oslo: Cappelen.
Eriksson, Catharina,
Eriksson Baaz, Maria & Thörn, Håkan (red. 1999): Globaliseringens kulturer. Den postkoloniala paradoxen, rasismen och det
mångkulturella samhället. Lund: Nya Doxa
Gule, Lars (2006): Islam og det moderne.
Fairclough,
Fairclough,
Fairclough,
Fuglerud, Øivind (2005,
red.): Andre bilder av “de andre”.
Transnasjonale liv i Norge. Oslo: Pax forlag
Fürsich, Elfriede (2002): How can global journalists represent the
‘Other’? In: Journalism Vol. 3, No.
1.
Gewertz, Deborah & Frederick Errington
(1991) : We think, therefore they are? On occidentalizing the world, in Anthropological Quarterly, Vol 64, Issue
2.
Hemer, Oscar & Thomas Hylland Eriksen
(red.): Ambivalens og
fundamentalisme.Seks essays om
kulturens
globalisering. Oslo: Spartacus
Hervik, Peter (2002): Mediernes muslimer. En antropologisk
undersøgelse af mediernes dækning af religioner i Danmark. København:
Nævnet for Etnisk Ligestilling
Hultén, Gunilla (2006): Främmande
sidor: främlingskap och nationell gemenskap i fyra svenska dagstidningar efter
1945. Doktoravhandling, Stockholms Universitet, JMK
Hultén, Gunilla, Heike Graf og Jan Inge Jönhill
(2006): Mångfaldslinjer: Journalistisk
produktion ur ett mångkulturellt perspektiv i Stockholm och Berlin. Prosjektbeskrivelse
Hylland
Eriksen, Thomas (2004); Røtter og føtter.
Oslo: Aschehoug
Jacobsen,
Jan Krag (1993): Interview. Kunsten at
lytte og spørge. København: Hans Reitzels Forlag
Johansen, Anders (2001):
Enkeltpersoner og kollektivpersoner. Journalistikk som bidrag til politisk
kultur, i: Martin Eide (red.): Til dagsorden! Journalistikk, makt og
demokrati. Oslo: Gyldendal Akademisk
Orre, Inger (2001): Reporterskap: äventyr, irrbloss, dygder. Studie av en yrkespraxis.
DoktoravhandlingStockholm: Kungliga Tekniska Högskolan.
Edward Said
(1997 [1981]): Covering Islam, Routledge & Kegan Paul
Said, Edward W. (1994): Culture
and Imperialism. London: Vintage
SOU: 2006:21 Mediernas Vi och Dom. Mediernas
betydelse för den strukturella diskrimineringen, red. Av Stig Arne
Nohrstedt og Leonor Camauër. Stockholm: Justitiedepartementet
Spivak, Gayatri (1988): Can the Subaltern Speak? i Grossberg L. &
Nelson,
Vogt,
Kari (2005): Hva er islam? Oslo:
Universitetsforlaget
Vogt,
Kari (2005): Hva er politisk islam?, i Bjørn Erik Rasch (red.): Islamistisk terrorisme, Oslo: Abstrakt
forlag