Mediene, hierarkiene og botemidlene
1. Om grenser, om å se og bli sett
Spørsmål om de såkalte "andre" og om "oss" handler om å trekke grenser, på nytt og på nytt - eller om å få bort grensene. Grenser inkluderer og ekskluderer og bidrar til å forme identiteter og selvbilder. Det handler også om å bli sett - og på hvilke måte vi blir sett. Ikke vi og de, men alle vi i verden som er én.
Jean Paul Sartre skrev etter 2. verdenskrig en bok om jødespørsmålet. Han pekte på at jødene som minoritet i svært stor grad ble tilskrevet en identitet av andre, og at det formet deres forhold til europeerne. "Jøden er altså i jødens situasjon fordi han lever i et samfunn som betrakter ham som jøde. Han har lidenskapelige fiender og lidenskapsløse forsvarere", skrev Sartre. Tenk på det i relieff av den henrettelsen som skjedde på Holmlia natt til lørdag. Og på det som skjedde i Sogndal våren 1999. Og på mange nesten-hendelser.
Jøden befinner seg ifølge Sartre i et
stadig forsøk på å betrakte seg selv utenfra.. Fordi jøden vet at han blir betraktet, kommer han andre i forkjøpet og prøver å se seg selv med deres øyne.
Dette er et globalt spørsmål. Forfatteren Ngugi wa Thiong’o sier at kolonialismen utslettet folks tro på navnene sine, på språket, på evnene og til syvende og sist på dem selv, og fikk dem til å se fortiden sin som en ødemark der ingenting var bygget eller oppnådd. Denne utslettelsen, en slags tilintetgjøring av identitet og røtter gjennom kolonialismens omfattende repertoar av undertrykking, førte så til at etteraping etter de "hvite" i mange tilfeller erstattet stolthet over selvet og dets opphav.
wa Thiong'o er en av dem som har "snakket tilbake" mot den dominerende framstillingen av verden og verdens folk. Når jeg sier dominerende, er det fordi makten over de globale mediene er konsentrert i nord, og fordi tilgangen til medier er så ulik. To tredeler av verdens folk har ikke en gang tilgang til egen telefonlinje - og da er de også relativt fjernt fra cyberspace. Når makten over de globale nyhetsmediene er konsentrert om USA og Europa, så vil det i sin tur virke inn på definisjonsmakten. Norske journalister reiser til Sør, til såkalte u-land for å fortelle om virkeligheten der; men hvilke ugandere skriver for sitt publikum om Skandinavia? Gjennom forskningen min har jeg avdekket en rekke hierarkiske, ikke-symmetriske, nedlatende strukturer i framstillingen av "de andre, der nede", som jeg her bare stikkordsmessig kan referere:
Alt er ikke svart; det finnes også eksempler på en framstilling av de andre som er symmetrisk, som avspeiler reelle møter med medmennesker, preget av respekt. Men de førstnevnte eksemplene er mange, flere.
Det jeg forsøker å si er at perspektivet ditt på både deg selv og omgivelsene vil variere ettersom du er innenfor eller utenfor; i sentrum eller i ytterkantene. Marginalisert eller ikke-marginalisert, mektig eller avmektig. La meg avslutte dette punktet med å sitere en svensk samfunnskritiker, Gøran Palm:
Å være undertrykt er at man stadig ser seg selv med andres øyne, at man stadig må lytte til andres kritikk. Det later til at afrikanerne har levd så lenge med det bildet av seg selv som europeerne har klistret fast til deres ansikter, at de nå må knipe seg i armen foran speilet for å tro at det er deres eget ansikt som tross alt ennå fins bak masken, og at det er virkelig.
Det globale henger sammen med det norske og lokale. Måten mediene framstiller "de der nede" på, er intimt knyttet til måten mediene og vi andre behandler våre minoriteter på.
Kanskje ville det sett annerledes ut om disse minoritetene var skikkelig representert i redaksjonene. Det er de ikke. Det står dårlig til på JU-ene også.
Det jeg har sett og gjort selv av forskning i Norge hittil, viser et skifte i fokus: de tidlige innvandrerne og flyktningene til Norge ble møtt med en viss journalistisk entusiasme, en nysgjerrighet i forhold til det fremmede; kombinert sikkert også med en god porsjon empati: kom de ikke fra fattige land? Var ikke mange flyktninger fra diktaturet i Chile, fra kommunistenes Vietnam, fra Khomeinys Iran? tenkte folk. Entusiasmen var til dels overflatisk, et produkt av eksotisme kanskje mer enn et reelt forsøk på å finne ut hvordan de nye innbyggerne egentlig var. Men den var også et produkt av en solidaritet som hadde sitt utspring i både ungdoms- og arbeiderbevegelsen, i Spanias frivillige brigader og protester mot USA i Vietnam og Sovjetunionen i Afghanistan.
En eller annen gang på 1980tallet forandrer det seg. Fokus kommer mer på problemene:
Rasisme, fremmedfrykt og høyreekstremisme får stor oppmerksomhet, mens diskriminering av mer hverdagslig eller mindre grov karakter sjelden dukker opp. Det er vel derfor statsministeren i disse dager kan få seg til å skrive at vi står ved et tidskille. Jeg tror det er farlig. Om vi ikke ser kontinuiteten - at rasister og nazister kunne ha drept noen for lenge siden - det er bare flaks at det ikke har skjedd - så lærer vi lite.
Sharif Harir, en antropolog av sudanesisk opprinnelse spurte meg en gang: Hvordan kan det ha seg at nettopp dere, i deres individualistiske kultur, kan snakke om "innvandrere" som en enhetlig gruppe?
Mine egne funn viser at det er mer positivt fokus i forhold til etniske minoriteter i feature/reportasjesjangeren enn i nyhetsdekningen. Det er enkelt å forklare; for det gjelder journalistikken generelt også.
Endringen som skjedde et sted på 1980-tallet hadde sikkert mange årsaker. En kan ha vært det endrete politiske klimaet. En annen at en del reportere mistet dyden; de måtte se seg selv i speilet og oppleve at de hadde vært naive i enkelte tilfeller i sitt forsvar for enkeltpersoner blant innvandrere. Ukritiske. Men var det særegent for denne menneskegruppen? Hva med naiv og ukritisk holdning til makten?
Hva bør allmennheten kreve av mediene?
Det finnes ingen "riktig" innvandrerdekning, og det finnes mange skjær i sjøen.
Her bare noen punkter som jeg tror alle bør reflektere over. En del gjør det sikkert allerede:
Hvem er innvandrer? Hvor mange generasjoner varer det? Blir ikke begreper som annengenerasjon og tredjegenerasjon absurde? I mine intervjuer med journalister kom jeg over et interessant eksempel. En av dem hadde laget portrettintervju av unge Ma rukh-Ali, som har gått på norsk skole hele sitt liv, som er født her, av pakistanske foreldre, som har skrevet bok om å vokse opp som "bindestrekbarn". Hennes tittelforslag var "Russejenta". Desken endret tittelen til "Innvandrerjente", noe som var stikk i strid med journalistens intensjon.
Er det kanskje slik at begrepene brukes selektivt? Gjengmedlemmene som kjemper i Oslo blir pakistanere, mens de som tar initiativ til en demonstrasjon mot volden, blir norsk-pakistanere. Og de som har brun hud og vinner medaljer for Norge - de får lov til å være helstøpte nordmenn! Det skal sies: På sportssidene er journalistene mer fargeblinde enn andre steder!!
Hvordan forklare? Når en ung somalier som har vært i Norge i ti år, begår en forbrytelse; og dette blir presentert i mediene med full nasjonalitetsbetegnelse har det lett for å feste seg en kopling mellom nasjonalitet og gjerning hos leseren. Ofte fordi det i nyhetsjournalistikken ikke tilbys noen annen forklaring. Men det henger også sammen med referanseramme: den urnorske leseren kjenner kanskje ingen somaliere; ergo vet hun ikke at somaliere flest, som nordmenn, er lovlydige. Individuelle grunner: er det fattigdom, familieproblemer, krigstraumer, sviktende hjelpeapparat - alle disse faktorene som ofte anføres når en norsk ungdom gjør noe galt, blir ofte neglisjert. Er denne ungdommen først og fremst et sosialt produkt av Gamlebyen eller Mogadishu? Er det vestlig konsum og kommers og kontrasten til egen fattigdom som virker med til at han begår en forbrytelse? Får han anledning til å skifte identitet, tilhørighet i dette livet?
Den normaliserte hvitheten. For å vende litt tilbake til utgangspunktet: å bli sett; å føle andres blikk på seg, er kanskje noe vi - i alle fall noen av oss - er mer forskånet for - i alle fall som kollektiv - enn etniske minoriteter med opphav utenfor Vesten. Vi rammes i mindre grad av stereotypier og fordommer, fordi, som forskeren John Fiske, uttrykker det:
et kjernepunkt er hvordan hvitheten normaliserer seg selv og dermed utelukker seg fra å bli kategorisert, satt i bås, kunne en si. Dermed sikrer hvitheten seg en form for usynlighet - en usynlighet som utvider seg til hvit uvitenhet om rasistiske hendelser. Hvitheten ønsker å se alt unntatt sine egne handlinger. Vi hvite, hvis normer blir brukt til å kategorisere, identifisere og gjøre Andre som ikke er Oss unormale, kan ikke direkte erfare hvordan disse normene blir brukt undertrykkende, fordi de blir anvendt fra vårt ståsted, ikke overfor det.
"Neger og fremmedkulturell"? Hvilket språk bruker vi? Hvilke signaler og tradisjoner ligger gjemt i språket? Tenker vi over termer som kan virke sårende? Neger, med sine tradisjoner. Ja, men, "de" bruker det jo selv, sier noen. For å ta noen paralleller om utøving av medmenneskelig språkbruk: skal journalister begynne å kalle homofile for "sopere", selv om de selv av og til gjøgler og spøker med det, som en form for selvforsvar? Eller handikappede for krøplinger? Hvorfor skriver ingen "åndssvake" lenger?
En norsk-norsk venninne av meg har en datter hvis far er fra Burkina Faso. Hun er født i Paris og har levd i Norge det meste av livet. Datteren er nitten og erklærer at hun ikke kan fordra å bli kalt neger.
Professor Finn Erik Vinje har i Dagbladet uttrykt at det er tradisjon i Norge for at ordet "neger" ikke er diskriminerende. Jeg er ikke så sikker. Mitt poeng er ikke å angripe enkeltpersoner som bruker begrepet, men kanskje bevisstgjøre. For i forskningen min har jeg bladd meg bakover i historien, helt til 1927. Mediet er A-magasinet, Aftenpostens weekendblad. Her har jeg funnet rasehygieniske artikler, her har jeg lest "negervitser" som jeg finner det under min verdighet å referere her; i disse bladene har jeg også funnet en artikkel som erklærer at "Amerikas negrer" vokser faretruende i antall (1929), notiser om den latterlige negeren som spiste 24 egg med skallet på; for ikke å snakke om alle de primitive og håpløst ubehjelpelige negrene i Afrika!
I tillegg skulle det bare mangle at vi - som ikke hele tiden må tenke på at vi blir sett - lot være å høre på de som faktisk ikke kan velge bort begrepet om seg selv! Når tre sportsidoler med mørkere hud enn snittet i Norge går ut og klarer, hva er grunnen til at vi ikke hører på dem?
Moderne vitenskap har i tiden etter andre verdenskrig konkludert med at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å bruke ordet "rase" om mennesker: at forskjellene innad i antatte "raser" er langt større en forskjellene i forhold til "andre". Hvorfor skal man da insistere på et begrep som er upresist, uvitenskapelig, knyttet til forlatte forestillinger om rase, og samtidig oppfattes som sårende av mange det brukes på??
En av dem som lot seg intervjue, LO sin ungdomssekretær Mohamed Ahssain (24) sa følgende: "Du kan være sikker på at en eldre dame aldri vil ta ut penger fra minibanken hvis hun ser at en sånn som meg står bak henne." Han kjenner hennes redsel i seg fra så mange anledninger. Jeg tror vi må tenke på hvordan vi kan gi vårt bidrag til å få slutt på denne redselen. Grunnleggende sett handler det om empatiske møter med medmennesker, om identifikasjon med folk som av de hvites blikk er blitt tildelt et annet ståsted.