Medieforskeren og minoritetene

Pressehistorie er blant mye annet historien om nasjonsbygging. Du lærer hva som til enhver tid blir oppfattet som normalt – og hvem "de ikke-normale" er.

Elisabeth Eide, Morgenbladet, 3.11.2006

Medieforskerens hverdag blir sjelden fremstilt i pressen, trass i at hun til tider boltrer seg i presseoppslag. Selv arbeider kollega Anne Hege Simonsen og jeg med 7403 artikler fra syv norske aviser i perioden 1902-2002. De er tabellført med dato, tema og sjanger, samt geografisk og annen tilhørighet. Fra tabellene kan vi trekke ut variabler og krysskoble. Vi kan sortere reportasjene fra den vide verden og se om denne sjangeren er mindre konfliktorientert enn vanlig nyhetsformidling. Vi kan undersøke i hvilken grad dekningen av det afrikanske kontinentet består av fortellinger om hvite (norske) helter. Eller vi kan finne ut hva avisene var mest opptatt av når de omtalte samene eller jødene i Norge. 

Mer enn tusen av våre artikler handler om minoriteter. Går vi nærmere inn i enkeltartikler, for eksempel om romanifolket (taterne), ser vi konturene av en nedslående historie, der "de reisende" nesten utelukkende blir forbundet med kriminalitet og villskap – og fremstilt som en trussel mot den norske bygden..

Det vi i dag leser som nasjonal skam og overgrepshistorie, ble lenge i forrige århundre presentert helt annerledes. I september 1902 ble Indreøens hjem for "omstreiferes børn" opprettet, og Social-Demokraten (senere Arbeiderbladet / Dagsavisen) opplyser allmennheten om at "Der er udsendt cirkulærer til alle Sognepræster og fattigstyrere nordenfjelds med anmodning om at gjøre omstreifere oppmerksomme paa, at de maa sende sine børn did" (5. september 1902). Så nøkternt og byråkratisk formidlet avisen at en folkegruppe skulle overgi sine egne barn til statlig omsorg fordi gruppen ikke passet inn i samfunnets forestillinger om det normale.

Bergens Tidende melder samme år om en fest blant tatere som utarter og der "Naboer, Husfæller og Politi fik de vilde Mennesker staggede" (11. februar 1902). Vi finner flere lignende meldinger ettersom årene går. Med informasjon om taternes "urolige" opptreden som mental bagasje – uten tilsvarende oppslag som tok kulturen deres på alvor – ble nok notiser som den om Indreøen lest i tusenvis av "normale" hjem uten mange hevede øyenbryn.

Mange av de tidlige avisfortellingene handler om "sivilisasjon" versus "villskap". Og det er de "fremmede", ofte minoritetspersoner, som får rollen som "ville". Al Brown, bokseren som i 1935 ble beseiret av hjemlige Pete Sanstøl, blir omtalt som "ape". En lignende kommer senere til uttrykk i omtaler av amerikanske stjerner som gjestet Norge under Den Norske Operas oppsetning av George Gershwins opera Porgy and Bess (1967). "Negersangerne" står for en primitiv villskap (for eksempel "negroid plastikk", "villkatt", "primitiv uttrykkskraft") som de norske operautøverne vanskelig kan gjøre dem etter.

Det som i utgangspunktet skulle være flertallets – nasjonens – problem; rasisme og diskriminering, blir interessant nok ofte formulert motsatt, som "negerproblemet", "jødeproblemet" eller "sigøinerspetakkel".

Forskeren Syed Mansurul Islam sier at den svarte mannen stadig blir gjort til en åpen søppeldunk for det den hvite mannen ikke liker hos seg selv. På den annen side blir den hvite mannens hvithet og generelle adferd usynliggjort ved at den representeres som det normale. Denne psykologiske forenklingen paret med hangen til normalitet og orden, for eksempel ikke-aksept av nomadiske eller andre livsformer der "villskapen" rår, kommer ofte til uttrykk i norsk presses historie. Men enkeltfelt i journalistikken, som jazzomtaler og sportsdekning blir raskere fargeblinde enn andre.

Journalistikken – nasjonens samvittighet – har gjennom historien ofte forenklet og homogenisert Norge. Med en bredere sammensatt journaliststand vil denne tradisjonen i større grad møte veggen.