@overskrift:Hva kan kvinner fortelle

Hva kan kvinner fortelle?

I Øst-Timors hovedstad Dili arbeider eks-nonnen Maria Dias med å hele krigens traumer, og FN-rådgiver Milena Pires for å få kvinner inn i politikken. Byen har mektige kvinnelige ledere, men i den nære historien ruver mennene urettmessig høyt.

Elisabeth Eide, Dili, Øst-Timor

Milena Pires har vært på reise for å oppmuntre kvinnene i Øst-Timor til større politisk aktivitet. Det var enklere jo nærmere hovedstaden hun kom.

– I landsbyene møtte jeg lokale sjefer som bare sa: Glem disse planene, det blir aldri noen kvinne i ledelsen for denne landsbyen! Særlig i områder fjernt fra de største byene, er det en vanlig reaksjon.

Et mannssamfunns iboende treghet? Kanskje er det ikke så underlig – i et land som har vært utsatt for et 24 år langt overgrep og før det en firehundreårsnatt med kolonistyre – at den mest utbredte forbrytelsen er vold i familien? Ikke så underlig, men desto mer smertefullt.

Som de nære minnene er smertefylte.

På kunstsenteret Arte Moris i Øst-Timor henger et bilde av voldtekt.

To menn og en bundet forsvarsløs kvinne. Det er malt av en ung mann, og er veldig tydelig.

Arte Moris, som ligger i hovedstaden Dili, tilbyr ungdom et sted der de kan uttrykke seg; bearbeide sine opplevelser med pensel eller kullstift, med sveiseapparat eller pappmasjé. Mange som kommer dit forsøker å få fram den øst-timoresiske identiteten, den som finnes i drakter, i flagg, i bryllupstradisjoner. Få av de unge kunstnerne er kvinner.

De har ikke tid. Familiene er barnerike og jentenes plikter omfattende. Lett er det heller ikke for fattige kvinner i et land som under krigen ble mer katolsk enn tidligere, å vinne kontroll over familiens størrelse. Og under de tusen tak: Hva med kontroll over følelsene og volden?

Milena Pires, rådgiver for FNs kvinnefond Unifem, forteller at Øst-Timor i dag har to krisesentre.

– Dessuten har politiet har fått en «enhet for utsatte personer», en første kontakt for kvinner som er utsatt for vold i hjemmet. Dem er det mange av, og underrapporteringen er stor. De få som kommer så langt som til rettssystemet, kan få fri rettshjelp.

Men retten risikerer også å bli snudd mot kvinnene. I arbeidet med den nye grunnloven for Øst-Timor havnet et forslag om å gjøre abort straffbart på lovmakernes bord. I det sterkt katolske landet var det ikke så merkelig, men mange var kritiske: Hadde ikke kvinnene lidd nok, om de ikke også skulle straffes fordi det er dårlig tilgang på prevensjon? Kompromisset ble å utelate spørsmålet fra grunnloven. Og det innebærer samtidig at det ikke finnes legale veier til abort i Øst-Timor.

Historien om Øst-Timors lange og heroiske vei mot uavhengighet er overstrødd med bilder av menn. Da Indonesia etter landets få uker med frihet fra fire hundre års kolonistyre, annekterte sin lille nabo, startet geriljakrigen for alvor. Det var bitte lille David med knappe 800.000 mennesker mot gigant-Goliat med 250 millioner. En tredel av folket døde eller ble likvidert. Mange ga opp. Men imellom nådde noen bilder verden, godt hjulpet av enkelte modige journalister: Magre, skjeggete, langhårete menn som holdt stand godt bortgjemt i fjellene, eller i lavlandets jungel med små viktige nålestikk-operasjoner, godt hjulpet av enkelte modige journalister.

I 1996 kom bildene av de to nobelprisvinnerne Biskop Carlos Belo og José Ramos-Horta i 1996. Kvinnene så vi lite til. De holdt liv i ungeflokkene. De var kurerer for motstandsgruppene. De smuglet mat og medisiner. De ble voldtatt og torturert av fienden. De ble fengslet med babyer ved brystet. De ble tvangsgiftet og tvunget til å arbeide for indoneserne. Alt dette er sørgelig lite dokumentert fremdeles. Men det finnes unntak.

I 1999 kom et lite hefte redigert av den australske journalisten Rebecca Winters: Buibere: Voice of East Timorese Women. Buibere er tetum og betyr øst-timoresisk kvinne. Tjue historier om fangeskap, tortur og voldtekt. Et utdrag lyder slik:

«I 1979 da jeg var sytten år gammel, voldtok indonesiske soldater meg. Moren min så det, men torde ikke stoppe dem. Hvis hun hadde forsøkt å gjøre det eller snakket til noen om det, ville hun blitt drept. Nå har jeg barn som følge av disse voldtektene. De går på gymnaset, men jeg har ikke penger til å hjelpe dem videre med studiene. Når jeg ser barna mine, bare renner tårene». (Rosa fra Viqueque).

Rosas historie er typisk. Et av bildene i heftet har tittelen «Øst-timoresisk familie». Det viser en mor, en sønn og en datter.

Ingen vet hvor mange slike skjebner Øst-Timor rommer. Men framtiden tvinger seg på dagsorden. En varm julikveld avsluttet mer enn trehundre kvinner fra alle landets tretten distrikter sin andre landskonferanse. Nitti prosent av dem var kledd i tais – vevede lange skjørt, klesplagg som vitner om en historisk tradisjon, levert fra mor til datter i århundrer. Hver tais har sitt mønster og forteller sin historie, de er festplagg som brukes ved viktige seremonier fra fødsel til død. Delegatene krevde bedre adgang til fødselshjelp og familieplanlegging, forteller Milena Pires:

– Vi krevde respekt fra politiets side og slutt på trakassering. Vi krevde minimum tretti prosent kvinnelige ansatte i offentlig sektor. Vi krevde mer og bedre utdanning, siden 64 prosent av analfabetene i landet er kvinner.

I hovedstaden Dili er kvinner svært synlige. Timor Aid, den største frivillige organisasjonen, er ledet av Maria do Ceu Federer. Det samme er Alola Foundation, grunnlagt av Kirsty Sword, gift med president Xanana Gusmao. Og i Becora, en forstad til Dili, driver eks-nonnen Maria Dias et livskraftig sykehus. I motsetning til de to førstnevnte holdt Dias seg i Øst-Timor under okkupasjonen.

Og sykehuset driver hun så bra at hun ble kåret til årets kvinne i 2004 for sitt utrettelige arbeid for motstandsbevegelsen under krigen og innsatsen for å hele traumer skapt av okkupasjonen.

– Det kom helt uventet, smiler Maria Dias en smule brydd fra sin kontorstol.

Utenfor sykehuset, som har fått navnet Pas – fred – humper to krigsinvalider på krykker, en hane bruser med fjærene og jager flaksende høner.

– Nei, jeg hadde ikke ventet en slik æresbevisning. Men en uke i forveien kom noen journalister hit for å intervjue meg. Seinere kom de tilbake med en invitasjon, jeg måtte innfinne meg på Hotell Timor samme ettermiddag. Jeg var nominert. Og juryen hadde bestemt seg.

– Hva var prisen?

Maria Dias klukkler.

– En ukes ferie på Bali, til en verdi av cirka 250 dollar. Jeg ba dem heller gi pengene til arbeidet mitt. Neeei, jeg har ikke vært på Bali på ordentlig, bare på gjennomreise. Men jeg har ikke tid til denne typen ferie.

Øst-Timor og Bali har daglig flyforbindelse. Men når Maria Dias skal reise, er det ikke for å oppsøke turistparadis. For eksempel dro hun langt for å redde José Noronja. I 1998, ett år før indoneserne endelig dro seg ut av landet, ble denne motstandskjemperen skutt gjennom kneet.

– Han ble brakt hjem til meg med store smerter. Såret luktet ille, for han hadde allerede vært lenge uten hjelp. Via en vennligsinnet lege ble han sendt til Karmelittersøstrenes klinikk. De pleide såret, men det var betent og væsket fælt. Legen sa han burde sendes til Indonesia for å bli operert. Men hvordan skulle vi klare det? Vi trengte 3000 dollar, men hadde jo ingen penger!

Til slutt visste ikke Maria annen råd enn å dra til Jakarta i Indonesia, med båt, på billigste klasse, for å søke råd hos motstandsleder Xanana Gusmao, som satt i sin celle i Cipinang-fengslet, etter hvert med god kontakt med omverdenen via en innsmuglet mobiltelefon. Han mobiliserte en australsk lege til Vest-Timor, den nærmeste delen av Indonesia. Maria fikk beskjed om å komme seg raskt tilbake til hjemlandet. En snill priorinne i Jakarta bidro med flybillett.

José – svak, men fremdeles i live – ble så fraktet i privatbil, sovende, over grensen. På sykehuset i Vest-Timor sa de at han hadde falt fra et veldig høyt tre og fått et spyd tvers gjennom kneet. Bare den australske legen kjente den virkelige historien. José ble helt frisk igjen. Maria Dias liker å minnes de historiene som ender godt.

Hun var nonne i åtte år. Men hun valgte å forlate sin orden for å arbeide mer effektivt for geriljaen. Det kunne dreie seg om å pleie sårede motstandskjempere som José, eller om å avlegge geriljaen besøk for å få nye instrukser.

Maria Dias kledde seg enkelte ganger som tigger for å klare jobben som geriljaens allierte.

I dag kan hun se tilbake på denne kamuflasjen med smilende vemod. Men Maria har selv vært langt nede, etter et helt ungdomsliv fylt med krig. Det er fristende å sammenligne med de fem førtiårene Norge ennå bearbeider. Her: Tjuefire år med okkupasjon, en tredel av befolkningen borte …

– Etter september 1999, da folket stemte for uavhengighet, og Indonesia svarte med å drepe minst to tusen mennesker, fikk jeg en alvorlig depresjon. Jeg ble overmannet av sterke følelser, samtidig som appetitten forsvant. Jeg følte meg uvel og trøtt. En dag møtte jeg Xanana Gusmao igjen og spurte ham: «Hvordan skal vi klare å hele sårene i hjertene våre?» Han svarte: «Å, søster, vi må bare sette i gang. Du må først kurere deg selv!»

Via internett kontaktet Maria Dias en California-basert organisasjon med erfaring fra traumearbeid.

– Jeg skrev og ba dem komme hit. I 2001 kom søster Mary Little. Hun hadde arbeidet både i Asia og Afrika. Hun ga oss god behandling, en kombinasjon av gruppe- og individuell terapi: Yoga, Tai-chi, meditasjon og akupressur. Vi lærte å lytte til kroppen.

Behandlerne kom tilbake igjen med seks måneders mellomrom. Maria og kollegene lærte. – Vi er den eneste klinikken i Øst-Timor som behandler traumer. Selv har jeg tatt meg av en ung mann som var gal i fire år. Han kom alltid til kirken, men der inne skrek og ropte han høyt når det passet ham. Etter behandling med akupressur over lengre tid, har han sluttet med det. Han har større kontroll med seg selv. Han har også god hjelp av å spise hvitløk.

Mannen, en tidligere munk, bor i dag nær Marias omsorgsstasjon. Og hun forsyner ham med hvitløk hver dag.

Til Maria kommer mange kvinner for å få hjelp til å leve videre. Men Pas er ingen kvinneklinikk.

– Jeg vil gjerne ha mange menn hit, fanger, tidligere geriljasoldater. Vi utvikler et eget program for dem og prøver å bringe dem tilbake til nåtiden.

Talløse oppgaver. Også uforsonligheten som sitter dypt i mange hjerter.

– Jeg lærte av min mor å være tålmodig og forståelsesfull, å løse alt på en fredelig måte.

– Har du andre idealer?

– Ja, folk som lever helt uten midler, uten nok mat, uten selv det mest elementære og så klarer de seg likevel. Over hele verden ser vi det, i India, på Filippinene, i Vietnam. Så mange fattige. Hvorfor har vi dette systemet?

– Og nå demonstrerer de fattige her i Øst-Timor også ..?

– Vi har en regjering under opplæring. De har liten erfaring. Og alle som bor her må forstå at de deler ansvaret. Timor er rikt, vi har jord, vi har dyr. Alle må bidra. Mange sitter heller og venter.

Er vi vitne til en katolsk moralpreken? Er ikke en viktig del av forklaringen at okkupasjon og kolonialisme har passivisert mange? Maria Dias ser ikke bort fra det. Vente-mentaliteten er særlig et produkt av traumene, mener hun. Det er disse hun vil ta fatt i et forsøk på å skape ny energi.

Jo nærmere Dili, jo flere kvinner i høye posisjoner, sa Milena Pires fra Unifem. Så hvorfor er ikke Maria Dias helseminister?

– Jeg har aldri tenkt på meg selv i en offentlig stilling. Jeg samarbeider godt med helseminister Rui Maria de Araujo. Vi har hyppige samtaler. Han er en flink mann.