JOURNALISME OG ENKJØNNET PRESENTASJON 

Paris 1980. Intervju med en fransk forfatterinne, Catherine Rihoit. Hun sier: "Hvis en marsboer landet på jorden og skulle orientere seg via avisene, ville den fort komme til å tro at ni tideler av innbyggerne var menn".

Oslo 1988: Nordisk forum med 10 000 nordiske kvinner. Fredskvinner fra alle de nordiske landene har samlet et materiale som viser at kvinnene er sterkt underrepresentert i mediene. Tre norske redaktører, to fra dagspressen og en fra Norsk Rikskringkastning blir satt på "tiltalebenken", og får høre aktor lese et "anklageskrift". De "tiltalte" blir i skrivet anklaget for, bevisst eller ubevisst, å utelukke kvinner fra radio, TV og dagspressen, videre for å fremme tradisjonelle mannlige verdier og for å skape skjeve forestillinger om hva som er viktig i samfunnet ved å utelukke kvinnene.

De tre svarer med et unisont "ikke skyldig".

Men de blir "dømt".

Oslo 1992. Jeg har levd med hypotesen om usynliggjøring i av kvinner bakhodet i mange år. Nå kan jeg langt på vei bekrefte den. Slik er det.

KVINNELIGE OG MANNLIGE OPPSLAG

I en undersøkelse av 106 avisutgaver fra 1989 var 14 prosent av oppslagene kvinnelige, mens 62 prosent var mannlige. Resten var nøytrale. Oppslagene er sortert etter de journalistiske kriteriene kilde, bilde og vinkling. Der to kriterier pekte i retning av ett kjønn, ble oppslaget registrert som mannlig eller kvinnelig. Der artiklene inneholdt både menn og kvinner i kjønnsnøytral presentasjon, eller der de ikke var kjønnet (f.eks. artikler om dyr eller om teknikk) ble de registrert som nøytrale. Til sammen ble mer enn 7000 oppslag registrert. Hovedgrunnlaget var seks aviser, to nasjonale og fire regionale. Dette utvalget ble så supplert med et utvalg lokalaviser, avgrenset til aviser som kommer ut fem dager i uka eller mer.

Jeg sammenliknet også 36 avisutgaver fra 1979 med tilsvarende utgaver fra 1989. I 1979 utgjorde de kvinnelige oppslagene ni prosent, mens de mannlige utgjorde 62 prosent. De nøytrale oppslagene var 29 prosent av totalen. I 1989 fant jeg i tilsvarende aviser 14 prosent kvinnelige oppslag, 63 prosent mannlige og resten nøytrale. Med andre ord: den mannlige andelen var konstant, mens den kvinnelige økte en del. Antallet nøytrale oppslag gikk tilbake. At flere oppslag enn før er "kjønnet", kan henge sammen med en økt tendens til personifisering i tiåret. En annen interessant tendens er at avisene i 1989 totalt sett har færre oppslag enn i 1979. Det ser ut til å ha sammenheng med at antall notiser synker. Samtidig øker billedbruken og bildenes størrelse.

"HVORFOR"?

Hvorfor er kvinner så usynlige i pressen? Gjør journalistene bare jobben sin, mens det er tilbudet om aktuelle kvinnelige kilder (les: på topplan, på kjendisplan) som halter? Eller er det hele resultater av tilfeldighetenes spill? Internasjonal forskning viser at mitt eksempel på ingen måte er enestående. Snarere er de norske resultatene bedre sett fra kvinnesynspunkt enn i mange andre land.

Et særtrekk ved Norge og muligens Norden, er kvinnenes relative frammarsj i politikken - og høy kvinnelig yrkesdeltakelse. I 1990 utgjorde kvinnene i Norge 45 prosent av arbeidsstyrken. Siden begynnelsen av 1980-tallet har regjeringene hatt nær femti prosent kvinner, og i store deler av perioden kvinnelig statsminister. Andelen kvinner på Stortinget er 37,4 prosent, i fylkestingene vel førti prosent, i kommunestyrene vel tretti prosent. Denne utviklingen er blant annet et resultat av utviklingen på 1980-tallet, der kjønnskvotering i politikk og yrkesliv ble et akseptabelt virkemiddel - og av at den unge kvinnesaksgenerasjonen med høy utdanning fra 1970-tallet har nådd skjels år og alder.

I forhold til disse prosentene - som forteller noe om de "mest synlige" kvinnene, og dermed om en del av de tradisjonelt aktuelle kildene, synes utviklingen i avisene å slepe etter. Er avisene et konservativt etterslep til samfunnsutviklingen, om ikke på alle områder, så i alle fall på dette? I alle fall går det seint med rekrutteringen av kvinnelige journalister. I 1991 var vel 23 prosent av avisjournalistene i Norge kvinner. I redaktørforeningen utgjør kvinnene en håndfull prosent.

PÅDRIVERE ELLER HALEHENG?

I mitt prosjekt fra 1989-1990 inngikk en spørreskjema-undersøkelse til norske journalister og redaktører. Det ene utvalget besto av et tilfeldig utvalg norske dagsavis-journalister og -redaktører, det andre gikk til samtlige medarbeidere i seks aviser som utgjorde kjernen i mitt dagsavisutvalg for innholdsanalyse. På den første utsendelsen var svarprosenten 75, på den andre vel 50. Totalt sendte 492 journalister inn spørreskjema, som inneholdt både lukkete og åpne spørsmål.

Respondentene ble bedt om å ta stilling til påstanden: "Avisenes oppgave er ikke å fungere som pådrivere i likestillingsprosessen". Et flertall (60 og 56 prosent) i begge utvalg markerer seg fra litt uenig til helt uenig. Samtidig er et betydelig mindretall (25 og 26 prosent) helt eller stort sett enig i påstanden.

Svarene varierer markert mellom kvinnelige og mannlige avismedarbeidere. Blant de mannlige medarbeiderne er henholdsvis 27 og 32 prosent helt eller stort sett enige i påstanden. Tilsvarende tall for de kvinnelige medarbeiderne er 13 og 8 prosent.

MOTSTRIDENDE IDEALER

Dette spørsmålet ble stilt "fra høyre". Ett av de åpne spørsmålene startet med å slå fast norsk likestillingspolitikk i en setning, og ønsket medarbeidernes kommentar: "I vårt samfunn er likestilling mellom kjønnene et uttrykt mål. Kan journalistikken gjøre noe for å bidra til at dette målet nås? Hva er det som eventuelt hindrer journalistene i å bidra?"

En analyse av svarene viser at 69-70 prosent av de spurte ga et positivt ladet svar på spørsmålet, mens et mindretall reagerer negativt eller med et "både-og"-svar. Klart fler kvinner enn menn stiller seg positive til spørsmålet. I utvalg I 86 prosent mot 65, i utvalg II 90 prosent mot 64.

De som svarer negativt, avviser ofte spørsmålet med at journalisters oppgave ikke er "å misjonere", men å avspeile virkeligheten slik den er. Det er forsåvidt ingen overraskelse at kvinner er mer positive til å arbeide journalistisk for likestilling, i og med at de har mer å tjene på dette som kjønn. Men i dette spørsmålet gir journalistene en del signaler som avdekker journalistiske idealer og holdninger, og funnene viser også klart hvordan journalistikkens idealer delvis kan være innbyrdes motstridende, og gi ulike pekepinner til journalistene om retningen de skal gå.

Samfunnets vaktbikkje, de svakes forsvarer, den fjerde statsmakt (som gjerne avsetter ministere) - alt dette skal pressen være. Men side om side med disse idealene, som krever en eller annen form for engasjement, mistanke ("something-is-rotten-perspektivet"), lever i avisenes vegger, mer eller mindre uttalte krav om objektivitet og om at et mediums fremste oppgave er å avspeile samfunnet, ikke misjonere for forandring eller ta parti. Noen av medarbeiderne i mine utvalg er opptatt av dette:

LIKESTILLING - MISJONSSAK?

Flere respondenter er inne i de samme tankebanene. Men også de som mer eller mindre avviser at journalister har noen oppgave på dette feltet, bringer journalistisk ideologi til torgs:

Mitt materiale viser klart at journalistene tolker sin yrkeskodeks forskjellig. For enkelhets skyld kan vi skille mellom to "skoler": "avspeilings"-skolen og "vakthund"-skolen. Avspeilings-skolen er en retning som idealiserer journalisten som budbringer mellom samfunnet og leseren. Den nøkterne referent, som påpasselig og uten egne meninger bringer fram det som har skjedd til avisenes lesere er satt opp mot journalister med mer luftige ambisjoner i Nils Ufers bok "Den nøgne journalist". For ham er den lille referenten, med de fettete snippene, som sitter nederst ved forsamlings-bordet og refererer, selve idealet.

PROFESJONALISERING OG AVIDEOLOGISERING

Sosialantropologen Arne Martin Klausen viser til at pressen de seinere årene har vært inne i en periode med profesjonalisering i form av økte krav til yrkesutøvernes utdanning. Samtidig ser vi en tendens til at partiaviser helt eller delvis avsverger sin tilhørighet og vinner økt troverdighet ved å kritisere sine politiske mødre. En kan dermed lett slutte at profesjonalisering også betyr avideologisering, men det gjelder bare de mest uttrykte partipolitiske ideologiene. Selv om journalistikken ikke har sin bibel, er det klart at det eksisterer en mer eller mindre skjult ideologi - kall det journalisme - som for mange trer støttende til der de gamle ideologiene ble trengt i bakgrunnen.

"Vi lærer journalisme, pressens anonyme ideologi, vi lærer å reprodusere pressens verdensbilde", skriver Lars Møller i tidsskriftet UNDR , og etterlyser samtidig et journalistisk åndsliv. Siden journalismen aldri selv har gjort krav på å være en ideologi eller en rettesnor for journalistisk arbeid, og i og med at den ikke har noen åpenlyse tilhengere, er den ikke så lett å formulere. I UNDR gir to andre artikkelforfattere hint om journalismens prototype: den rensete og nakne journalisten, den ydmyke (overfor virkeligheten, min anm.) og selvutslettende reporteren som objektivt refererer begivenheter.

Her plasseres journalismen klart under "avspeilings-skolen". Journalistene er de uhildete betrakterne som bærer med seg det de ser til leserne. Med denne dels åpne, dels skjulte ideologien som utgangspunkt, vil representanter for mediene til enhver tid kunne henvise kritikk om usynliggjøring av undertrykte grupper (les: kvinner) i et medium, til et mer diffust "samfunn". Mediet avspeiler samfunnet slik det er. Så lenge menn tar beslutningene, leder bedriftene og løper fortere enn kvinner på fotballbanen og andre baner, vil de prege mediebildet. Kildene gir seg selv, det gjelder bare å referere dem best mulig. I praksis viser det seg likevel at journalister velger, og ofte velger vekk kvinner. Da de store bokprisene (Brage-prisene) ble delt ut i Oslo i november 1992, vant professor Ida Blom allmennbok-prisen for "Norsk kvinnehistorie", et verk som er unikt i verdensmålestokk. Blom har dessuten vært leder for verdens kvinnehistorikere i flere år og en drivkraft i å få fram skjult historie. De tre norske seriøse søndagsavisene nevnte henne med navn, men ingen av dem avbildet eller intervjuet henne, selv om hun var til stede ved utdelingen. Mannlige prisvinnere dominerte, både i tekst og bilder. Journalister velger - og velger bort.

ER IKKE KVINNER DER?

Slik uttaler noen journalister i mine utvalg seg når de blir bedt om å ta stilling til påstanden om at kvinner er usynliggjort i avisene.

Halvparten av medarbeiderne ser likevel ut til å erkjenne at det fins en slik usynliggjøring, og at en tradisjonell oppfatning av hva som er nyheter, er en viktig årsak til usynliggjøringen. Markert fler kvinner enn menn svarer bekreftende på spørsmålet.

"Typiske jentesaker, som omsorgs- og sosialsaker, er ikke typiske førstesideoppslag. Derimot er kriminalitet og vold selvfølgelige oppslag." (Kvinne 18-29)

Så lenge nyheter om det konfliktfylte eller usedvanlige har så høy stjerne i redaksjonene, kommer kvinnene i annen rekke. Nyheter som "gir rask belønning", i form av den psykologiske reaksjonen "instinktiv lettelse" ("jeg var ikke der", bilulykken, jordskjelvet eller mordet gjaldt ikke meg og mine"), skyver til side nyheter som kan bidra til å skape innsikt og sammenheng i en tilsynelatende kaotisk hverdag.

Jeg sammenholdt mine funn med oversikter over kvinners representasjon i det politiske liv, i yrkeslivet og idrettslivet og fikk det ikke til å stemme. Den dårlige representasjonen i avisene kan ikke bare tilskrives at kvinnene ikke fins der hvor journalistene leter etter sine kilder. På toppen av næringslivet fins de ennå i liten grad, men bortsett fra det...

Altså stemmer det ikke helt at kildene bare gir seg selv, og blant dem er der få kvinner. Noen journalister i mitt materiale peker på en annen faktor: at kvinner lite gjerne står fram. De vegrer seg for å stille opp i intervjuer og med bilde - mer enn menn gjør.

Dette dilemmaet blir markert under flere av de åpne spørsmålene i undersøkelsen, og undertegnede har også erfaring med det fra egen journalistisk praksis. Kvinner vegrer seg, men hvorfor vegrer de seg? Har det sammenheng med hvordan mediene er? At de ikke ser en naturlig plass der? En egen undersøkelse som ser mer eksplisitt på dette problemet, vil kunne avdekke omfanget.

TENKE DET, VILLE DET, ...

Av spørreundersøkelsen min går det klart fram at et flertall er positivt innstilte til likestilling, og mener pressen har en oppgave å gjøre på dette området. Men betyr det noe for deres egen praksis? Har en form for rettferdighetsprinsipp når det gjelder valg av stoff "gått i blodet" på avismedarbeiderne?

På spørsmålet "Tenker du selv på likestilling når du velger kilder, skriver ut stoffet ditt og foreslår bilder?", svarte flere negativt (ikke et absolutt flertall) enn positivt. En knapp tredel svarte bekreftende, mens henholdsvis 44 prosent (utvalg I) og 48 prosent (utvalg II) svarte negativt. Resten ga "både-og"-svar.

Dette er det spørsmålet i undersøkelsen som skiller klarest etter kjønn. Av de kvinnelige medarbeiderne er det bare 15 og 13 prosent som gir tydelig uttrykk for at de ikke tenker likestilling, av mennene 52 og 59 prosent. Blant dem som oppgir at de ikke tenker på likestilling, er det hensynet til "saken" som teller mest. Dette hensynet står i følge mange i motstrid til å tenke på likestilling.

Her ser vi klart hvordan de uskrevne idealene kommer til uttrykk. Kilder har ikke kjønn. Saken bestemmer. Journalistenes oppgave er å beskrive virkeligheten, og i virkeligheten er kildene gitt. Argumentasjonen biter seg i halen. Det er "gitt" at kildene er ledere. En annen innfallsvinkel har Mogens Meilby , idet han introduserer begrepet "konsekvens-ekspertene", om de som på ulike måter blir rammet av eller får sin livssituasjon bestemt av, ledernes beslutninger. De utvikler i følge Meilby sin egen ekspertise i kraft av sine erfaringer. Et eksempel på at kildene ikke gir seg selv er Bergens Tidendes dekning av trygdedebatten i Stortinget i 1989. Journalisten valgte å forlate presselosjen og sette seg på tilhørergalleriet sammen med den kvinnelige lederen av Oslo pensjonistforening. Dette resulterte i et spennende og lesverdig oppslag under tittelen "En trøtt forsamling". Slik så det ut når en kvinne "nedenfra" betraktet landets nasjonalforsamling i fugleperspektiv.

Et motsatt eksempel er Adresseavisens lørdagsoppslag over seks sider om pensjonisttilværelsen. Her forekommer tretten bilder av menn, mot seks av kvinner. De største bildene er av menn, og kildebruken er overveiende mannlig. Forsiden på magasinet er dekket av et bilde av en mann. Alt dette til tross for at et flertall av pensjonistene i Norge er kvinner. Kanskje vegret noen kvinner seg. Kanskje tenkte ikke journalisten på det. Men ga kildene seg selv?

NÅR KVINNER UTMERKER SEG..

Flere peker på vanskelige arbeidsforhold som hindrer dem i å gjøre mer for å likestille kjønnene:

For noen av medarbeiderne blir kvinner godt stoff når de beveger seg utenfor det alminnelige. Kvinner blir interessante når de er enestående. Medarbeiderne legger altså ikke et generelt likestillingsperspektiv til grunn, men peker på tilfeller der kvinner vil ha spesiell appell.

Andre mener likestillingshensynet blir ivaretatt om man behandler de enestående mer som en selvfølge.

Blant medarbeiderne som svarer bekreftende, kommer mange med konkrete eksempler og erfaringer om hvordan en kan gjøre kvinner mer synlige. Kontaktnett, prioritering av kvinnelige portretter, "daglig mas", og bevisste kildevalg blir nevnt.

Det kan være relevant å sammenlikne svarene på dette spørsmålet med svarene på det lukkede spørsmålet der medarbeiderne blir bedt om å ta stilling til påstanden: "I vår avis er vi på vakt mot kjønnsdiskriminering i spaltene". Der plasserte 75 prosent av medarbeiderne seg på enig-siden, 50 prosent var helt eller stort sett enige i påstanden. Det manglende samsvaret mellom svarene - pluss en del av kommentarene til det åpne spørsmålet, tyder på at mange ikke oppfatter det å tenke likestilling og det å være på vakt mot kjønnsdiskriminering i spaltene, som synonymt. Underrepresentasjon eller usynliggjøring oppfattes ikke nødvendigvis som diskriminering. Kanskje er det heller slik at diskriminering oppfattes som utilbørlig, urettferdig presentasjon av kvinner. Og det er lettere å ha en klar profil mot demme typen diskriminering. Her ligger også færre konflikter i forhold til yrkesidealene, journalismens ideologi.

VELGER KVINNER KVINNER?

I letingen etter årsaker til tingenes tilstand i norske dagsaviser står ett viktig spørsmål igjen: Prioriterer kvinner i praksis annerledes enn menn? I mitt materiale viser kvinnelige medarbeidere seg å ha langt mer positive holdninger til å gjøre noe med likestilling i jobben sin. Men skjer det i den daglige kampen mot deadline? Sigurd Allern peker i en undersøkelse av Dagsrevyen på at kvinnelige reportere i større grad enn mannlige, velger kvinnelige kilder.

Henrika Zilliacus-Tikkanens forskningsrapport fra 1983 støtter delvis opp om en slik konklusjon, idet hun viser at redaksjoner med et større antall kvinnelige journalister i større grad enn andre redaksjoner tar opp sosiale spørsmål, og fører nyhetene ned på et konkret, hverdagslig nivå.

Annen forskning viser et annet resultat. Vik Nilsson og Trønnes fant i en undersøkelse av Hedmarksavisene ingen forskjeller mellom mannlige og kvinnelige journalisters kildevalg.

Van Zoonen tar avstand fra den utbredte oppfatningen om at flere kvinner ansatt i mediene betyr bedre representasjon i mediebildet. Denne oppfatningen innebærer i følge van Zoonen en teoretisk forenkling som impliserer at alle kvinnelige journalister søker å nå samme mål, og at de er kollektivt forskjellige fra sine mannlige kolleger. Dessuten betoner hun den påvirkningskraften som ligger i arbeidsplasskultur og yrkessosialisering.

Spørsmålet er om ikke van Zoonens syn innebærer en teoretisk forenkling. Det er ikke spørsmål om at kvinnelige og mannlige journalister er kollektivt forskjellige, men om de er tendensielt forskjellige. Og visst foregår det en yrkessosialisering inn i journalistrollen, med dens iboende halvt usynlige ideologi, men jenter sosialiseres også til kvinner, og mer jo eldre de blir - i alle fall hvis de får barn. Så siden så mange flere kvinner i min undersøkelse sier at de vil velge kvinnelige kilder, er det vel ikke usannsynlig at noen flere (enn menn, tendensielt) også gjør det.

UTENRIKSPOLITIKK ELLER BARNEHAGER?

En av de konfliktene de kvinnelige journalistene strir med, er motsetningen mellom det gitte, ofte mannlig definerte kravet om profesjonalitet på den ene siden og hennes "likestillingsrasjonale" på den andre. Men en annen konflikt, som kanskje også har stor betydning for hvordan hun velger, kan antydes i følgende replikker fra spørreundersøkelsen:

Det er ikke automatisk gitt at om kvinnelige journalister gir "tradisjonelle kvinneområder" på båten, så rykker mannlige journalister inn og overtar dem. Kvinnens dilemma blir valget mellom å fortsatt ivareta disse områdene eller satse på å bevise at hun er en like god utenriks- eller økonomireporter som sine mannlige kolleger. Denne typen "double bind"-situasjon blir nærmest uløselig i redaksjoner der kvinnene er i lite mindretall. Totalt er 23 prosent av medlemmene i Norsk journalistlag/avis kvinner, og tallet stiger meget langsomt.

I undersøkelsen min svarer omlag halvparten av medarbeiderne bekreftende på spørsmålet "Blir kvinnelige journalister ofte satt til å dekke saker innen noen områder, mens de slipper dårlig til på andre områder?" Markert fler kvinner enn menn svarer bekreftende. Altså er det ikke bare et spørsmål om valg, men om tradisjon, og til en viss grad avhengig av ledernes (les: de mannlige sjefenes) oppfatning av hva kvinnelige journalister egner seg best til.

HVORFOR? EN OPPSUMMERING

Det fins ingen enkel eller lettfattelig årsak til den fortsatte usynliggjøringen av kvinner i pressen. Med bakgrunn i min egen og andre undersøkelser, vil jeg fremme fem punkter som tilsammen kan gi et riss av et svar:

For det første er den bærende nyhetstradisjonen mannlig, og menn dominerer yrkesgruppen som forvalter nyhetene, både i antall og i ideologi. Ideologien er ikke eksplisitt mannlig, men mer tilslørende. Når valg blir foretatt, blir de forsøkt framstilt som de eneste, de selvsagte. I dette ligger en oppfatning av journalisten som "budbringer", en som bidrar til å speile samfunnet i spaltene, ikke velge inn eller bort.

For det andre er det påvist at kvinnelige kilder er mer kritiske til å stå fram, bli intervjuet eller avbildet enn mannlige kilder. Dette blir forsterket av det faktum at gjengangerne i pressen, de som har rutine på å omgås mediene, i stor grad er menn. Redaksjonenes foto- og kildearkiv virker i samme retning.

For det tredje er journalistikken topptung. Selv om kvinnene har erobret nye skanser og økt sin andel blant de "tradisjonelle kildene", så har menn uomtvistelig en større andel. Særlig gjelder det i næringslivet.

For det fjerde bidrar den store vekten på det usedvanlige, kriminal- og ulykkesjournalistikken, til en overrepresentasjon av mannlige kilder. Menn har en høyere andel i forbryterverdenen enn i politikerverdenen.

For det femte viser undersøkelsen min at "likestilling" i forhold til journalistisk arbeid ennå for noen er kontroversielt, ingen selvfølge. Samtidig strir kvinnelige journalister som er engasjerte i likestilling (ikke alle er det!) med sine sett av doble forventninger, som bidrar til at de ikke utgjør noen samlende kraft i arbeidet mot usynliggjøring.

AVSLUTNING

Det danske journalistlagets kvinneutvalg foreslo etter et seminar i oktober 1981 tiltak som ville kunne bedre jvubbers synlighet i mediene. For det første mente de det burde gis en overdose av kvinnelige eksempler og kilder. For det andre å ta vare på kvinnelige synspunkter og føre dem inn i nyhetsarbeidet. Det ville, mente de, blant annet bety en lavere prioritering av krim-stoff, mer vekt på helhet og forklaring og mindre vekt på enkelthendelser. For det tredje foreslo de at stoff om kvinner skulle integreres i hele avisen, ikke forvises til særskilte kvinnesider. Og for det fjerde mente de at journalistene måtte begynne å intervjue menn med "kvinnebriller", for eksempel spørre den mannlige ministeren hvordan han ordnet med barnepass. Videre pekte de på nødvendigheten av å intervjue flere vanlige mennesker, ikke bare eksperter og topper, og fremme forståelse for alternative livsformer.

ET PROGRAM FOR SYNLIGGJØRING?

Journalistene i min undersøkelse har ikke lagt fram et alternativt program. Kvinnegrupper i journalistmiljøet var mer utbredt for et tiår siden, men det ser ut for at noen begynner å røre på seg nå, kanskje hjulpet av frykten for og bevisstheten om mulige tilbakeslag for kvinners rettigheter og status. La meg derfor avslutte med et sammendrag av forslag om hva som kan gjøres for å bidra til mindre usynliggjøring av "det annet kjønn" i pressen. Forslagene er hentet fra spørreundersøkelsen, og er framsatt av både menn og kvinner i journalistikken:

Elisabeth Eide, desember 1992.

Elisabeth Eide er Cand Philol og høgskolelektor ved Norsk journalisthøgskole i Oslo. Hun har lang erfaring både som journalist og pedagog. I 1989-1991 gjennomførte hun undersøkelsen "Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990-årene" , med støtte fra Rådet for anvendt presseforskning og etterutdanning.