INDONESIA-STEMMEN FRA LONDON 

- Fjorten menn som ble fengslet på politisk grunnlag i 1965-1966, sitter fortsatt inne, etpar av dem med dødsdom. Jeg fikk brev fra en av dem nylig: Vær så snill, gjør noe for å få oss ut, skrev han. Samtlige fanger er over seksti år, og helsetilstanden deres er helt forferdelig.

Carmel Budjardjo, leder for Tapol, støtteorganisasjon for politiske fanger og for demokrati i Indonesia, vet hva hun snakker om. Hun har selv tilbrakt tre år i indonesiske fengsler. Som britisk statsborger (men gift med en indoneser) ble hun penere behandlet enn de fleste. Da hun slapp ut i 1971, returnerte hun til Storbritannia og begynte arbeidet med Tapol.

- Brevet kom fra Pudjo Plasetjo (68), som har hatt slag og lider av Parkinsons sykdom. Han er ikke lenger i stand til å ta vare på seg selv, andre fanger må kle på ham, hjelpe ham med å spise. Barna hans, som var mindreårige da han ble arrestert, blir nektet elementære demokratiske rettigheter, forteller Carmel Budjardjo.

Slike restriksjoner gjelder for 1,3 millioner mennesker: eksfanger, ofte også barna deres. De kan ikke stille til valg, og de har identitetskort merket Ex-Tapol, som står for forhenværende politisk fange. - Regjeringen sa i 1995 at det skulle bli slutt på dette systemet, men det gjenstår å se. Alle eksfanger og mange av barna deres har problemer med å skaffe seg arbeid.

- Vestlige politikere hevder at den menneskerettslige situasjonen i Indonesia er i bedring..?

- I 1994-95 snakket Suharto om å åpne systemet. Det var en strategi som tok hensyn til globaliseringen. Den har gjort regimet mer klar over den internasjonale opinionen. Det var en periode der frivillige organisasjoner hadde noe mer spillerom. Men i året 1994 ble tre av de politiske ukeavisene stengt, et alvorlig tilbakeslag for pressefriheten. Ikke for det; avisene har alltid vært under kontroll. Informasjonsminister Harmoko kan inndra lisensen til en hvilken som helst utgiver etter eget forgodtbefinnende. Avisene vet at han kan bruke denne makten, derfor er selvsensur svært utbredt. Og i fjor slo de ned på det demokratiske partiet. Suharto holdt en viktig tale der han understreket betydningen av kontroll. Det kan knapt kalles bedring.

- Hva slags betydning fikk Nobelprisen?

- Den var et hardt slag mot Indonesia. Regjeringen har ikke kommet over det ennå. Øst-Timor kom i medienes søkelys. Men de siste ukenes utvikling der er skremmende. Flere har meldt om forsøk på å ta livet av biskop Carlos Belo. Om noen virkelig trodde de skulle klare det, vet ikke jeg.

- Men den som ble drept, var en øst-timoreser som var tilhenger av integrasjon?

- En mann befant seg utenfor kirken den dagen Belo kom tilbake til Øst-Timor. I følge mine kilder hadde han en revolver i lommen. Seinere ble han drept. Da ble mange arrestert, og 16 personer er satt under tiltale. Atmosfæren endret seg, fra eufori til redsel. Nå lurer mange i Dili på hvem som blir arrestert neste gang. Folk tør ikke gå ut om kvelden. Regissøren bak mange av de seinere begivenhetene i Øst-Timor er Suhartos svigersønn, Prabowo. Han har en spesialstyrke, Kopassus, som sendte folk til Norge i forbindelse med Nobel-utdelingen. De opptrer gjerne som provokatører for å kartlegge og arrestere folk.

- I forbindelse med Nobelprisen ble det reist en debatt om boikott av Indonesia som handelspartner, som turistmål. Hva anbefaler Tapol?

- Hvis du investerer i Indonesia, hvis du gir u-hjelp til Indonesia, så støtter du regimet. I Indonesia er det ikke mulig å gjøre noe uten samtykke fra Suharto-familien. Danner du et selskap, må du ha et familiemedlem i styret. Alle vet dette, men moralsk sett er det utålelig. Hva vil forretningsfolkene gjøre den dagen Suharto mister sin posisjon? Investorene må spørre seg hva som skjer med menneskene, med deres jordlapper, med deres manglende rett til å forsvare seg mot overgrep.

- Og så sier investorene at dialog er viktig, at gjennom forretningsmessig kontakt kan de ta opp menneskerettigheter?

- Etter min mening er det motsatt. Investeringene er et klart hinder. Hvis du snakker for mye om menneskerettigheter, går kontraktene til andre, så i praksis blir det lite. La oss ta et eksempel. Flyktninger fra Aceh (nord-Sumatra) bosatt i Malaysia ble truet med deportasjon. De henvendte seg til forskjellige ambassader, blant annet den britiske. Britene tilkalte politiet uten å ha snakket med flyktningene. Den britiske ambassaden i Jakarta har satt opp høye pigger så ingen kan komme seg inn på ambassadeområdet. Storbritannia er en av de ledende investorene i Indonesia. Jeg ser en klar sammenheng.

- Dere har ikke lansert noen kampanje for turistboikott av Indonesia?

- Boikott er en god idé, men organisatorisk krevende. du må jobbe sammen med en haug andre organisasjoner. Vi har ikke de kreftene. Vi prioriterer informasjon og lobbying, pluss en kampanje mot våpensalg til Indonesia.

- Norske studenter får tilbud om å lese forberedende og andre delfag på Bali. Bør de slutte med det?

- Om de reiser, så får de i alle fall prøve å trenge gjennom overflaten. En god del mennesker har reist til Indonesia som turister, og kommet tilbake med andre inntrykk enn de forventet. Bali holder på å bli ødelagt av turisme. De fleste hotellene der blir drevet av Suharto-familien eller deres nære venner. Hvis dere fortsetter å sende studenter, så be dem sanke informasjon om turismens sosiale konsekvenser for lokalbefolkningen: om landrettigheter, fagorganisertes rettigheter.

- Hva med norsk oljeleting i Timorstredet?

- Avtalen mellom Australia og Indonesia om oljeleting i dette området, er ulovlig. Selskapene bør holde seg unna.

Selv kan ikke Carmel dra til Indonesia. Da hun slapp ut av det hun i sin bok om tre års fangeskap kaller "Indonesias Gulag", fikk hun reise til Storbritannia på én betingelse: at hun aldri skulle vende tilbake.

Egen ramme:

Tapol er det indonesiske ordet for politisk fange. Det fins fortsatt tusenvis av dem, og det pågår rettssak mot den mest framtredende, fagforeningslederen Moctar Pakpahan, i disse dager. Han er siktet for undergravende virksomhet, og maksimalstraffen er dødsstraff. Internasjonale representanter har bedt om å få besøke ham i fengslet der han har sittet siden 1994, men har fått avslag. Tolv andre politiske fanger er tiltalt i samme rettssak. De har alle blitt mishandlet fysisk og/eller psykisk, eksempelvis med slag og elektrosjokk.

En annen fange, den øst-timoresiske frihetskjemperen Xanana Gusmao, er dømt til tjue års fengsel.

(Klassekampen februar 1997)