India i fem tiår

Hvordan har norske journalister gjennom historien framstilt "de andre", her definert som mennesker i Sør, i såkalte utviklingsland? Et av utgangspunktene mine er Orientalismedebatten, som for alvor ble startet av Edward Said (Said 1978). Saids poeng er at "Orienten" blir framstilt nedlatende og stereotypt av vestlige forskere og forfattere, at forsøkene på å forstå er svært få. Dessuten ser jeg på en rekke andre teoretikeres arbeid med representasjon av "Europas Andre". Bare innen journalistikken er dette et kjempetema, og jeg har ikke ambisjoner om å svare på hele det store spørsmålet. Det jeg forsøker å gjøre, er å gi en innblikk i hva A-magasinet gjorde med India fra det begynte å komme ut i 1927 - og til det gikk inn i 1993.

Magasinet hadde et opphold på 20 år, mellom 1943 og 1963. Det betyr at stoffet naturlig faller i to deler: kolonitiden og tiden etter at India (forlengst) har etablert seg som selvstendig stat. Jeg arbeider med andre ord med å undersøke framstillingen av India og indere som et eksempel på norske mediers framstilling av Europas "Andre".
 
 

Hvorfor India og A-magasinet?

India har jeg valgt fordi landet rommer en lang og relativt sett (verdens)kjent historie, fordi landet har gjennomgått avkolonisering i dette århundret. Dessuten er landet mangfoldig i ordets bredeste forstand. Jeg kjenner India, etter flere reiser og ett års sammenhengende opphold. Og sist, men ikke minst fordi jeg regnet med å finne et relativt omfattende materiale. Det stemte.

Reportasjesjangeren gir journalistene en annen mulighet til å gå i dybden enn vanlig nyhetsjournalistikk. Jeg ønsket å undersøke om denne sjangeren er mindre dominert av det såkalte K-stoffet (Krise, Krig, Konflikt, Katastrofe og Kultur).

A-magasinet har eksistert som reportasjemagasin over en lang periode, og mange framtredende reportasjejournalister har bidratt der, både fast ansatte Aftenposten-journalister og frilansere

Utgangspunktet mitt er også et spørsmål om de enkelte tekstene forteller mer om reporteren og hans kontekst (m.a.o. om journalistikkens historie på et bestemt felt) enn om det/de rapporterte.
 
 

Ulike annenhetskonstruksjoner

I utgangspunktet driver jeg en åpen, eksplorerende undersøkelse, der jeg først går gjennom materialet uten bevisst å lete. Dernest har jeg forsøkt å skille ut noen kjennetegn ved de enkelte reporttasjene. Jeg har da registrert

a) kilder (de som lar seg utlese av teksten: hvem snakker/opplyser oss?)

b) bilder (hvem er avbildet? er de navngitt?)

c) komposisjon, (tittel, ingress, motor/ledemotiv, billedtekster, avslutning. Forhold mellom ulike tekstinnslag: referat, intervju/sitat, observasjon og refleksjon (Hulten 1990)

d) reporterens karakteristikker (ofte konklusjoner) om "de andre", i betydningen innbyggere av landet hun/han besøker

e) norsk vinkel: I tillegg har jeg registrert norsk tilstedeværelse (utenom reporteren) i teksten
 
 

I analysen har jeg arbeidet med ulike former for annengjøringsprosesser, som bygger på et bredt teoretisk grunnlag, men som jeg bare kort kan referere utvalgte deler av her:

Shohat og Stams (Shohat og Stam 1994) framstilling om den kolonipregete rasismens grammatikk:

* "den andre" som tommere, som manglende noe vi har

* en manisk hang til (binære) hierarkier (nasjoner/stammer; kultur/folklore, musikk/perkusjon osv.)

* skyld på ofrene når noe går galt

* nekte empati med "de andre"

* systematisk devaluering av "andres" liv

Gayatri Spivak stiller spørsmål om hvilken plass de "andre", "der nede" får i "vår" bevissthet: om deres manglende muligheter til å få snakke, la sine røster bli hørt. (Spivak 1988). Dessuten hennes skildring av det ideelle møtet; et symmetrisk møte, som også innebærer en inkluderende (kanskje ikke vestlig-definert, men bredere) universalisme: Et møte som er umulig å oppnå, men som er verd å streve etter. (Spivak 1996)

Ashis Nandy (Nandy 1991) reiser kritikk av den vestlige universalismen som ikke-inkluderende, og spør om det trengs en alternativ universalisme med utgangspunkt i de undertryktes erfaringer.

Kenan Maliks (Malik 1996) kritikk av vestlig universalisme som dobbeltmoralsk, men likevel egnet til å fremme likhet og menneskeverd. Hva slags universalisme avspeiler tekstene i A-magasinet?

Jeg opererer med fem annengjøringskategorier (i betydningen reporterens framstilling av "de andre") i min analyse av stoffet i A-magasinet. Det finnes selvsagt flere. Kategoriseringen tar utgangspunkt i enkeltutsagn, der reporteren som hovedregel er stemmen. Det finnes flere stemmer, og reporteren kommer med utsagn som kan plasseres forskjellig. Reportasjer er flytende og inneholder flere stemmer og motsigelsesfylte representasjoner. Enkeltutsagn er klarere, enklere å rendyrke som eksempler.
 
 

De andre som ingen: tilintetgjøring, symbolsk utslettelse.

De andre har ingen stemme, blir ikke referert, synes knapt, annet enn i reporterens karakteristikker. Denne framstillingen er beslektet med Shohat og Stams systematiske devaluering av andres liv. (Alt det vi ikke dekker: alle dem vi ser men ikke spør. Per Egil Hegge bruker sommeren 1998 som eksempel, da 10000 indere ble druknet i en flodbølge i Gujarat, uten at det avstedkom mer enn en notis i norske aviser. (Hegge 13.07.98))

Eksempler:

De andre "der nede" ("der oppe"): hierarkisk annengjøring.

Reporteren framstiller de andre som om de befinner seg lavere på utviklingsstigen, eller er mindre betydningsfulle som mennesker enn "oss" her i Vesten. Denne framstillingen henger ofte sammen med partikularisme: De andre er først og fremst forskjellige fra oss, de universalistiske menneskelige likhetene blir borte.

Men hierarkisk annengjøring kan gå begge veier, som når en reporter møter Dalai Lama og blir så imponert at han i teksten åpent innrømmer hvilke spørsmål han ikke torde stille.
 
 

Eksempler:

Symmetrisk annengjøring.

Her blir forståelse og likeverd mer framhevet. Ofte faller slik annengjøring sammen med understrekingen av det universelle, det at "vi" (reporteren på vegne av det hjemlige publikum, og "de" han/hun møter) deler noe fellesmenneskelig. Vi kan kalle det en medmenneskelig tilnærming, der den andre blir mindre annen.
 
 

Eksempler:

Reporteren reflekterer i teksten rundt sitt eget forhold til det hun ser og annammer. En forfatter som tidlig så India på denne måten, er Paal Brekke i "En munnfull av Ganges" (Brekke 1962). Han skaper dialoger mellom indiske representanter og seg selv; om vår kultur og indisk kultur.

Eksempler:

Reporteren kan også, som i tilfellet "lunsjhæren", prøve å tenke seg i den andres sted, han kan stå for en slags identifikasjon, kulturrelativisme, som gjør at noe som for ham synes ille, for andre kan være et pust i bakken:

Dette fordi alt og alle er i en uendelig prosess av forandring, og motsetter seg enkel kategorisering i kulturelle båser.
 
 

Eksempler:

Hva kjennetegner så de to hovedperiodene? I den første perioden varierer sjangrene. I motsetning til etterkrigstiden finner vi her både notiser og kronikker/bakgrunnsartikler i tillegg til reportasjene. I den andre perioden dominerer reportasjen som sjanger, i betydningen reporteren som oppholder seg på stedet, observerer, intervjuer, reflekterer og rapporterer hjem i et format som er større og ofte mer personlig preget enn nyhetsartikkelen.
 
 

Mellomkrigstiden/kolonitiden:

• Nøden er så godt som fraværende i tekstene i denne perioden.
• India framstår som maharajahenes, mystikkens og åndelighetens land, fjernt og eksotisk. De klassiske orientalisme-metaforene 1001 natt og mystikk er lette å gjenfinne i tekstene.
• Dessuten finner vi beundringen: for arkitektoniske triumfer, for østerlandsk prakt, for maharajahenes skyteferdigheter, for litteraturen, for høyt kultiverte indere (gjerne signalisert av litt overraskete reportere).
• Samtidig blir fjernheten sterkt understreket, og kolonialismen presentert som et faktum, unntatt i et reisebrev som nevner Gandhi og frigjøringspotensialet i nasjonen. Orientaleren er ofte ubegripelig, og "lever på andre siden av en uoverstigelig avgrunn" (8/1938), som det heter i en reportasje.
• Reporteren er folkeopplyser; i mindre grad den pågående kildesøkeren, i alle fall i forhold til muntlige kilder. Indere får på få unntak nær, ikke komme til orde. Reporteren er betrakter, kommentator, analysator, men ikke intervjuer.
• Den norske vinkelen er stort sett fraværende.

Etterkrigstiden:

• I 1960-årene blir den norske vinkelen tydelig (til stede i 6 av 8 reportasjer), supplert med den vestlig-europeiske vinkelen. Navngitte indere finnes ikke som kilder, navngitte nordmenn, briter og amerikanere dominerer fullstendig. Artikler om nød og hjelp og om kultur dominerer. Hierarkisk annenhet er framtredende, men det finnes mot-tendenser, fremst representert med Toppen Bechs to intervju-reportasjer i samarbeid med den norske kunstneren Guttorm Guttormsgaard, som har et lengre India-opphold bak seg.
• I 1970-årene dominerer nød og hjelp som temaer (6 av 8 reportasjer), supplert med kultur/utdanning. De indiske kildene dukker opp på arenaen, men med unntak av en reportasje der de dominerer og er mange, er indiske kilder ofte presentert anonymt, eller ufullstendig navngitt. Halvparten av reportasjene har klar norsk vinkel, med nordmenn eller norske organisasjoner som "gode hjelpere".
• I 1980-årene og 1990-årene (fram til opphør 1993) kommer pluralismen i omgang med det indiske kontinentet bedre til uttrykk. Reisereportasjen (5 av 33), i betydningen reportasjen som formidler India som et spennende land for turister, gjør sitt inntog igjen. Sjangeren var også representert i mellomkrigstiden. Størst antall har reportasjer om kultur, historie og åndelighet/religion, med en tredel (11 av 33). Reportasje om dyrelivet finner vi (4 av 33, den ene med klar maharaja-vinkel), og ti reportasjer om nød/hjelp og krig/konflikt (8 og 2). Vi finner dessuten den første reportasjen fra "dagliglivet"(16.07.88): Den handler om "dabbawallahene", de som frakter lunsjbokser i Bombay, med bare indiske kilder. Den norske vinkelen er tallmessig sett langt mindre framtredende, men noen klassiske eksempler finnes fortsatt.

Konklusjon

Sammenlignet med nyere nyhetsartikler og reportasjer i dagspressen (utvalg: 8 siste månedene i 1998, Dagbladet, Aftenposten og NTB, (Eide 2000)) er utvalget i A-magasinet relativt bredspektret og mindre nødsorientert. Samtidig lar en klar utviklingsoptimistisk norsk vinkel seg avlese i hele etterkrigsperioden, paret med forargelse over nøden. Reportasjer om indisk dagligliv er så godt som fraværende, med unntak av en reportasje om lunsjhæren i Bombay. Kultur og åndelighet er derimot framtredende i begge perioder, og India som reisemål begynner å gjøre seg gjeldende fra 1980-tallet. Sjelden blir leseren gjort oppmerksom på at vi kan lære noe av India og indere, på denne måten samsvarer inntrykket godt med Vaages funn (Vaage 1989) om framstillingen av folk nord som givere, folk i sør som mottakere.

Et kuriosum er det kanskje at andelen kvinnelige reportere er større før uavhengigheten, altså i den første perioden (5 av 12, bare reportasjer medregnet), mens vi i A-magasinets andre periode snakker om 16 av 50, en knapp tredel. Men uansett er funnene nok en bekreftelse på at kvinner finnes i større antall i medier der reportasje og feature blir prioritert.
 
 
 
 
 
 

Litteratur:

Brekke, Paal (1962): En munnfull av Ganges, Aschehoug, Oslo

Eide, Elisabeth (1996, red.): De der nede. Reportasje utenfor allfarvei, IJ-forlaget, Fredrikstad

Eide, Elisabeth (1998): Langdistanseløpet. En eksplorerende undersøkelse om reportasjen, Rapport 18/1998, Høgskolen i Oslo

Eide, Elisabeth (1999): Journalistene og "de der nede", i Nordicom 4/1999, Göteborg

Eide, Elisabeth (2000): Det andre kontinentet i Frøystad, Mageli og Ruud (red.): Nærbilder av India, Cappelen Akademiske, Oslo

Eriksen, Thomas Hylland (1994): Kulturelle veikryss. Essays om kreolisering, Universitetsforlaget, Oslo

Hegge, Per Egil (1998): Ti tusen omkom, og det ble en notis, Aftenposten 13.07, Oslo

Hulten, Lars J (1990): Reportaget som kom av sig. En undersøkelse av reportaget i några landsortstidningar 1960-1985, JMKs skriftserie, Stockholm

Malik, Kenan (1996): The meaning of Race, Macmillan, London

Nandy, Ashis (1994): The Intimate Enemy. Loss and Recovery of Self Under Colonialism, Oxford University Press, Delhi 1991.

Repstad, Pål (1973): Misjonen ser på u-landa, Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Said, Edward (1995) [1978]: Orientalism, Penguin, London

Sartre, Jean Paul (1963): Tanker om jødespørsmålet, Cappelen, Oslo

Shohat, Ella& Stam, Robert (1994): Unthinking Eurocentrism, Routledge, London

Spivak, Gayatri (1988): Can the Subaltern Speak? i Grossberg L. og Nelson, Cary: Marxism and the Interpretation of Culture, Routledge, London

Spivak, Gayatri (1996) Translator’s Preface and Afterword to Mahasweta Devi,

Imaginary Maps, i Landry, Donna og Maclean, Gerald: The Spivak Reader, Routledge, London,

Vaage, Odd Frank (1989): Massemedier og u-landsdekning, Cappelen, Oslo