De som spør, er tre afghanske kvinner på besøk i Europa. Organisasjoner i Belgia har invitert dem til konferansen De afghanske kvinnenes stemmer i Brüssel. En av kvinnene arbeider i eksil i Peshawar, to driver hjemmeskoler for unge jenter i Kabul. Alle skal tilbake, og ønsker derfor ikke å la seg avbilde eller opptre med fullt navn.
 
 

BAKERST I BUSSEN

Belquis fra Peshawar forteller historien om Kabul-kvinnen Hamida, som måtte til Pakistan for å bli operert for magesår. Da hun skulle reise tilbake, sammen med en mannlig slektning (mehram, obligatorisk for kvinner som beveger seg ute), ble hun beordret bak i bussen, der kvinnene i følge de nye forordningene skal sitte. Hun ba om å få sitte foran sammen med slektningen sin, fordi hun var nyoperert og visste at plassene bakerst innebar mer humper og risting. Taleban-kontrolløren nektet. Bussreisen til Kabul tar ni-ti timer, og veien er hinsides enhver forestilling. Hamida døde ti dager etter ankomsten til Kabul.

- Det har vært vår ulykke at alle politisk-religiøse partier har gått mot kvinnens rettigheter på prinsipielt grunnlag, sier Belquis. – Det skal vise hvor fromme de er. Foruten å nekte kvinner arbeid og utdanning, har Taliban også innført andre regler som skaper problemer i den praktiske hverdagen. Drosjesjåfører får ikke ta kvinnelige passasjerer som er uten mehram, mannlig reisefølge. Bussjåfører som ikke plasserer kvinnene bakerst i bussen, kan bli straffet. Tenk hva dette betyr for de mer enn 30 000 enkene i Kabul!
 
 

ÅPNE MOSKEER – STENGTE SKOLER

- Da mujahedin rykket inn i Kabul i 1992, begynte en ny æra for kvinnene, sier Goulalai, lærer i Kabul i et nettverk som omfatter tjue "hjemmelærere" og 200 jenter opp til tiårsalderen. Før de fyller ti, er jentene regnet som barn og kan bevege seg mer fritt.

- Regjeringen lot oss arbeide på kontorer, skoler og i media. De pådyttet oss regler om klesdrakt og oppførsel som ble modifisert etter hvert. Men mujahedin-regjeringen mistet omdømmet sitt, som følge av kommandanters plyndring, voldtekter og innbyrdes stridigheter. Så kom Taliban i september 1996. De har perfeksjonert seg på å åpne moskeer og stenge skoler. De sier det er av hensyn til kvinnenes sikkerhet, men hvorfor har de ikke gjenåpnet skolene i Kandahar, der de har hatt makten og skapt trygghet siden 1994? spør Goulalai.

- I Kabul var vi 15 000 kvinnelige lærere, i klart flertall i grunnskolen. Guttene har store problemer med å få lærdom nå. Slik er tilbudet til dem som skal bygge framtiden vår. Dere får selv dømme dette regimet, som lever høyt på opiumsskatter og stenger sju millioner kvinner inne.

Goulalai mener de nye herskerne i Kabul latterliggjør og skitner til Islam. – Mohammad sa at man ikke skal slå kvinnen, selv med en blomst. Hva gjør Taliban med kvinner som viser en ankel eller letter på burkhaen? Profeten sa at paradiset ligger ved mødrenes føtter. Taliban behandler kvinner som om de skulle være djevelens verk. Profeten sa at alle skulle ha rett til utdanning, mens det nye regimet har stengt mulighetene for oss. Hvem kan betrakte dette regimet som islamsk og legitimt? Hva skal vi gjøre, vi som har mistet mennene våre og må sørge for våre barn? Hvem har ansvaret for at fromme kvinner prostituerer seg? Historiene våre er som tusen sukk.

Goulalai ønsker ikke kvinnefrigjøring etter europeisk mønster, men basert på islamsk rett, der kvinner har rett til utdanning, eiendom og til å velge ektefelle. – Vi kjemper for retten til å være mennesker, mot tvangsgifte og for lik lønn.
 
 

LØNN HVER SJETTE MÅNED

Manijah var sykepleier ved et av Kabuls sykehus før Taliban kom. Da ble hun i likhet med mange andre kolleger, sendt hjem. – Det kvinnelige medisinske personalet minker mer og mer ettersom restriksjonene øker, sier hun. En mannlig kirurg som flyktet fra Kabul i fjor høst, mener at bare en firedel av de kvinnelige helsearbeiderne som fantes i Kabul i 1992, bor i byen fremdeles. Og mange av dem får ikke arbeide. Manijah forteller at de som ennå er i jobb på de få sykehusene som ennå behandler kvinner, får lønn hver sjette måned – og da mottar de én månedslønn.

– De kvinnelige legene og sykepleierne kan ikke rådføre seg med mannlige leger. Det fins ikke kvinnelige spesialister på alle områder, men en mannlig hjernekirurg får ikke operere en kvinne. På grunn av den elendige lønnen blir personalet syke. Både de og pasientene får dårlig mat, og arbeidsforholdene er uholdbare. Sykehusene mangler alt slags utstyr, medisiner, ambulanser. Legene har ikke penger til å ta drosje selv i nødstilfeller. Det som fantes av barnepass på sykehusene er borte, fordi de som passet ungene er sendt hjem og nektet arbeid. Kvinnelig helsepersonell med småbarn får dermed store problemer med å komme seg på jobb. I et samfunn uten aktive kvinner, kan ingenting fungere, konkluderer Manijah.
 
 

LEGER SPARKET OG SLÅTT

Kabul har 22 offentlige sykehus alt i alt. Tre av dem skal nå være godkjent for kvinner. Talibans opprinnelige forslag var ett sykehus for samtlige kvinner i hovedstaden, men de har blitt presset til å åpne etpar til. Det sykehuset Taliban først bestemte skulle være til kvinner, Wasir Akbar Khan, beskriver kirurgen Naquib som flyktet i fjor på følgende måte: Taket ser ut som det kan ramle sammen når som helst, fordi bjelkene som støtter det, er råtne. Det fins ikke elektrisitet. Hele sykehuset ser ut som det er tatt ut av middelalderen.

Naquib har selv sett kolleger bli sparket og slått av Taliban hvis de har snakket med kvinnelige kolleger eller pasienter. Selv opererte han en av de mer opposisjonelle legene, og fikk sparken. – Sykehusenes kapasitet er kraftig redusert. Der jeg arbeidet, var vi i 60 kirurger i 1992, nå er det knapt ti. Vi blir pålagt å begå forbrytelser fordi vi må sende kvinnelige pasienter bort fra de fleste sykehusene. Hva slags framtid blir det da for helsestellet vårt? Jeg har pleiet pakistanere, russere, afghanere, kvinner og barn. Det er min plikt som menneske. hvordan skulle jeg fortsette å arbeide under slike forhold?
 
 

FORTSATT HJELP?

Bør organisasjoner og regjeringer fortsette å formidle humanitær hjelp til Taliban-kontrollerte områder? I Europa har spørsmålet blitt reist flere ganger. De afghanske kvinnene var ikke i tvil: Hva skjer hvis hjelpen forsvinner? Vil en slik boikott kutte pulsåren på Taliban? Nei, de har ikke behov for humanitær hjelp. De har olje, de har opiumsinntekter og petrodollar. For dem betyr det ingenting. Men for titusener av enker i Kabul som er nektet retten til arbeid, kan det bety forskjellen mellom liv og død. Grunnen til at vi er her og kan vitne om forholdene, er at det fins organisasjoner som støtter oss.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Billedtekster:

Kvinner er usynlige i bybildet kledd i chadri eller burkha, som dette teltet også kalles. Den ble obligatorisk da Taliban tok over i september 1996, men brukes også av kvinner i nordområdene, der den tidligere regjeringen har makten.

Afghanske kvinneskikker på landsbygda varierer. På den pashtunske landsbygda er kvinnene mest innenfor hjemmet, i Nuristan i nordøst, er det andre tradisjoner.