URETTENS INKONSISTENS
Lagmannsrettens dom i Gholam-saken likner et bestillingsverk for myndighetene. Dommen stiller tvil ved statens bevisførsel, men likevel ikke ved statens rett til å utvise.
Når regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs går til angrep på Dagbladets dekning av Gholam-saken (replikk lørdag 28.06), gjør han det uten selv å gå konkret inn på domsdokumentene. Jeg stiller mine spørsmål nettopp med bakgrunn i disse, fordi jeg ikke ser en klar logisk sammenheng mellom premisser og konklusjon.
Et av Justisdepartementets viktigste bevis har vært visumsøknadene til ekteparet Gholam, fremmet overfor det danske konsulatet i Karachi. Visumsøknader som både herr og fru Gholam seinere har forklart var basert på falske pakistanske pass. Denne forklaringen har staten avvist, siden deres påstand om Gholam-familiens pakistanske statsborgerskap hviler på at søknadene er ekte.
Kanskje falske pass
Lagmannsretten er ikke så bastant. I dommen heter det at det "ikke helt kan utelukkes at han (dvs. Hussain Gholam) har møtt opp med et forfalsket pass som lyder på Fida Hussain, men det er mest nærliggende å tro at han i realiteten er Fida Hussain, og at passet var uforfalsket."
Når det gjelder hustruen, Khadija Hussain, mener den samme retten at "det er nærliggende å tro at passet kan ha vært forfalsket..."
Hvis Khadija Hussain hadde pakistansk statsborgerskap da hun søkte om visum til Europa, hvorfor skulle hun trenge falskt pakistansk pass?
Her innrømmer Lagmannsretten at et av statens hovedbevis er beheftet med tvil, men det endrer ikke deres konklusjon.
Et nytt moment i forhold til Namsrettens domsdokumenter er Lagmannsretten utsagn om at "det kan tenkes at familien både er afghanske og pakistanske borgere". Altså: betydelig forvirring, men ikke i konklusjonen.
Svake språktester
Dommen hyller ikke myndighetenes språktester, langt ifra. Lagmannsretten har ikke "funnet det nødvendig å ta stilling til språktestenes verdi i denne konkrete saken". Det er et behagelig standpunkt, etter at norske eksperter har kritisert testene i åpen rett. Også dette burde svekke statens beviser for at ekteparet Gholam er pakistanere.
Retten er heller ikke særlig begeistret for myndighetenes fotokonfrontasjon i Quetta. I dommen heter det at retten er "enig i at det ikke kan tillegges noen bevisverdi at en tilfeldig og anonym butikkmedarbeider påstår å ha gjenkjent Gholam etter et foto". Resultatet av myndighetenes dyre og viktige ekspedisjon til Quetta blir altså nærmest avvist, men likevel får den "en viss bevisverdi" sett i sammenheng med andre bevismomenter i saken. Her nevner dommen spesielt visumsøknadene, som domsdokumentene samtidig sier KAN være falske.
Hussain og Khadija Gholam ble dessuten gjenkjent i Quetta som henholdsvis Taqi og Mashouma, navn som myndighetene med alle sine navneforvirrende utspill ikke engang har prøvd å tillegge de to. Hva slags bevis er dette egentlig? Myndighetene og retten har til nå operert med fire navn på Khadija Hussain, samtidig som de erklærer at "dette navnespørsmålet er ikke avgjørende."
Album: bare for slekt
Dommen nevner også familiens fotografialbum, for retten et viktig bevis. Jeg leser domsdokumentene og undres. En sak er den norske statens kullsviertro på at de vet bedre enn to lands ambassader hvilket statsborgerskap en familie har. En annen og ny ting er statens - og lagmannsrettens - ideer om hvor mye en familie kan være avbildet sammen med andre uten at det foreligger slektskap mellom de to. Retten mener det er påfallende med så mange bilder av en navngitt familie og en navngitt mann, bosatt i Danmark, i familien Hussain Gholams fotoalbum, hvis de ikke er annet enn bekjente. Hva slags dogmatisk kulturell tolking ligger bak et slikt domspremiss? At det i et fotoalbum alltid først og fremst skal være bilder av blodsslektninger? Uansett?
T/R Pakistan uinteressant
Dommerne er også innom den mislykte "uttransporteringen". Myndighetenes ordbruk og dens tekniske valør er i seg selv et kapittel det kunne skrives kronikker om, og de gir historiske assosiasjoner. Lagmannsretten vil ikke "legge spesiell vekt på det mislykkede forsøket på uttransportering". De påpeker at myndighetene i Norge hadde gitt Khadija og ungene gal identitet, og at det kan ha vært en av årsakene til at de ikke slapp inn i Pakistan. Men myndighetenes feil skal ikke komme den sårbare parten til gode.
Tvil er ikke nok
Gåten for en som leser dommen er denne: i domspremissene reises tvil ved flere av de sentrale bevisene for at familien Gholam er pakistanske statsborgere, men ingen steder tas det til orde for at tvilen skal komme Gholam til gode. Oppgaven var å vise at Gholam Hussain, uten nevneverdig tvil, er pakistansk statsborger. Dommen oser av tvil ved en rekke enkelt-"bevis", i større grad enn dommen i Namsretten, men konklusjonen er den samme.
Retten filosoferer over om det kan være slik at en mister pakistansk statsborgerskap hvis en er blitt anerkjent som afghanere av afghanske myndigheter, men dette erkjenner de at de ikke vet nok om. Med andre ord: I og med at familien Gholam har afghanske pass (eller HADDE, til de ble fratatt dem på Fornebu 17. mai 1997), så kan det tenkes at pakistanske myndigheter ikke vil ha dem i landet eller gi dem statsborgerlige rettigheter.
Ut for enhver pris
Likevel skal familien ut. Men først skal de sitte, med en saksomkostningsgjeld på 51 500 kroner, og vente, kanskje i måneder, på at pakistanske myndigheter vurderer saken. Og hvis pakistanske myndigheter ikke bestemmer seg i norske myndigheters favør, hva gjør Norge da?
Viktigere: hva skal familie Gholam gjøre? Må de i den uvisse ventetiden selge alt de eier og har for å betale saksomkostninger, som forrenter seg med 12 prosent i lavrentelandet Norge? Mister de barnetrygd og andre midler til livsopphold? Må tre ungdommer sitte hjemme i stedet for å begynne på videregående skole 15. august? Mye tyder på at myndighetene vil ha det slik. Akkurat slik.
Hvor er humanismen?
Myndighetenes og Lagmannsrettens behandling av Gholam-saken reiser mange spørsmål vedrørende flyktningers rettssikkerhet i Norge. Her bare etpar av dem:
1. Hvor lenge er myndighetene villige til å vente på "pakistansk avklaring" før de eventuelt innrømmer familien Gholam opphold i Norge? En måned? Ett år? Eller vil myndighetene "uttransportere" familien til et annet land?
2. Opinionen har krav på å få vite hvordan Justisdepartementet definerer humanitære hensyn når det gjelder å innvilge oppholdstillatelse. Hvorfor er Hussain Gholams hjertesykdom og behov for operasjon IKKE et slikt tilfelle?
3. Myndighetene er snare til å kalle asylsøkere for løgnere. Hva med deres egne løgner og løftebrudd? Da Anne Holt slapp kirkeasylantene ut i november i fjor, lovte Justisdepartementet at sakene deres skulle få individuell behandling i løpet av våren. Mange venter fremdeles, og det har vært sommer en stund nå.
4. Et spesialspørsmål til Justisministeren. Hvordan kan det ha seg at DNA erklærer at Fremskrittspartiet blir en hovedmotstander i valgkampen, uten å nevne flyktningepolitikken?
For denne observatøren gir svaret på det siste spørsmålet seg selv. Men jeg vil gjerne se det fra Gerd Liv Vallas penn og stiller meg åpen for positive overraskelser.
Elisabeth Eide
e