I anstendighetens navn – moral og retorikk i norsk innvandringspolitisk debatt

I anledning lanseringen av medieboka i maktutredningen, anno 2002, kom politisk journalist Aslak Bonde med et hjertesukk: Norske journalister stemmer til venstre, men bidrar i arbeidet sitt til å styrke høyrepopulismen, ikke minst Fremskrittspartiet. Jeg tror han har et poeng. Og hvis han har det, så gjelder det vel også for mediedekningen av det flerkulturelle Norge. Det er ingen grunn til å tro at slike resultater bunner i ond vilje.

Samtidig burde utfordringen kanskje være å undersøke nærmere hvilke mekanismer i journalistikken som bidrar i bestemte retninger.

På overflaten kan det virke som den innvandringspolitiske debatten i Norge har handlet om å være for eller mot relativisme: Både sommeren 2002, da den såkalte Shabana vs. Gullestad-debatten gikk i norske aviser, og høsten 2003 da slør- eller skaut-debatten kom inn i medieoffentligheten for fullt. Tidsskriftene har sett hvordan slike debatter kan hjelpe lanseringen, og dagsmediene griper dem begjærlig.

Samtidig har metadebatten om medienes egen rolle vært langt mindre framtredende. Men mange journalister erkjenner i likhet med Aslak Bonde at medienes forenkling av dyptliggende og kompliserte fenomen kan bidra til å framskynde nye tabloidiserte politikerutspill med forslag til raske, til dels brutale, løsninger.

En hierarkisk tradisjon

Derfor: la meg skissere noen utgangspunkter for denne delen av debatten – siden det er min tildelte rolle her i ettermiddag:

1. Det finnes en hierarkisk tradisjon for framstillingen av minoriteter i Norge – og generelt når det gjelder såkalt ikke-vestlige andre i norsk presse. Dette har jeg funnet i mitt eget dr.gradsprosjekt. Og etter hvert avdekker AHS og jeg gjennom et nytt forskningsprosjekt som inkluderer sju dagsaviser: 100 år med de andre i norsk presse, mange uttrykk for denne: Sigøynere og tatere blir gjerne framstilt som kriminelle. Samer framstilles dels som eksotiske, dels som lattervekkende. Afroamerikanere får ofte framstå som kuriøse og truende, de er gjerne skildret som utseendemessig avvikende (med lepper som dekker hele ansiktet), men også som musikalske. Når en kjent språkprofessor for få år siden gjentatte ganger uttalte til mediene at betegnelsen ’neger’ ikke har noen negative assosiasjoner i norsk historie, blir jeg forbauset. Ja, mer enn det: Jeg er klar til å motbevise det med en rekke medieeksempler når som helst. Selvsagt er ingen tradisjon er fri for unntak. Men denne hierarkiske framstillingen harmonerer godt med avisdekningen av ’de der nede’ – det vil si verden utenfor den tradisjonelle Vesten. I denne går bilder av de andre ofte inn i en orientalistisk tradisjon. De der nede blir skildret som truende, som ofre, ubehjelpelige og fundamentalt forskjellige fra et forestilt ’oss’.

2. Denne tradisjonen har en del av misjonens kjennetegn: Vi vet best. Vi hjelper dere, fordi dere er på ville veier (forbryterske, uoppdragne). Eller dere er generelt ikke i stand til å hjelpe dere selv, fordi deres kultur er statisk og hemmende, skadelig (jfr. taterne) fylt av overtro og/eller skjebnetro. Vi hjelper kvinner ut av undertrykkende forhold og sosial isolasjon. Vi gir bort og vi lærer bort.

3. I medieomtalen ligger også tendenser til å overdimensjonere negativitet, og til å kulturisere eller etnifisere forklaringer på ulike handlingsmønstre. For eksempel kan religion bli framstilt som mer sentralt enn det er dekning for. Som Marianne Gullestad har beskrevet det, kan et overdrevent fokus på kulturforklaringer, føre til at klasse og kjønn forsvinner ut bakdøren. Det gjelder også andre, sosiale og psykologiske individuelle forklaringer.

Ofte forekommer de kulturelle forklaringene på handlinger bare underforstått. Som når et medium dekker en vinningsforbrytelse og finner det for godt å opplyse at gjerningsmannen har ’utenlandsk bakgrunn’. Riktignok diskuterer redaksjonene stadig at disse opplysningene bare skal med når det er ’relevant for saken’. Men hvordan definerer vi hva som er relevant? Og hvorfor er fattigdom, psykiske problemer eller arbeidsledighet sjelden eller aldri relevant for saken?

I en lørdagskommentar til Fadime-drapet knytter VG drapet til Islam, i motsetning til svenske aviser, som virket mer klar over at Sahindal-familien ikke var spesielt religiøs. (Sml. Anne Hege) ”Æresdrap i Guds navn” er tittelen på kommentaren. Her slås det fast at drapet handler om (sitat) ”møtet mellom den moderne, sekulariserte nordiske kultur og islam og muslimsk kultur. Mellom disse kulturene er det en dyp, nesten uoverstigelig kløft.” Koplingen mellom ære, drap og islam går inn i de gjengse fortellingene i offentligheten som kan kalles feilslått folkeopplysning. Resultatet kan lett bli ytterligere polarisering, jfr. den uoverstigelige kløften.

Hierarki, kolonitradisjon/misjon og etnifisering. Mediebildet er ikke så entydig, det finnes absolutt en motstrøm, som jeg skal komme tilbake til. Men først et ferskt tilfelle som viser hvor vanskelig det er å diskutere dette spesielle feltet av medienes dekning uten å diskutere medienes allmenne prioriteringer.

Politikeren som ble trygdemisbruker

VG hadde i fjor diverse oppslag om politikeren Koigi wa Wamwere, som har tilbrakt mange år i Norge – og mange år i kenyansk fengsel. Avisen avslører at han har mottatt trygd av den norske stat samtidig som han har lønn (omtrent det samme som en VG-journalist med god ansiennitet) som parlamentariker i hjemlandet Kenya. Ti helsider behandlet denne saken. Han er seinere renvasket av norske myndigheter (de tar på seg ansvaret for feilen, siden Wamwere skal ha meldt fra om hvor han har bodd og hva han har gjort) og dekningen er klaget inn for PFU. I siste Journalisten beklager VGs ledelse intet, og bedyrer at om en norsk politiker hadde gjort det samme (det vil si mottatt ca 90 000 kroner for mye av staten) ville de hatt samme typen oppslag.

Det som likevel er forskjellen, er at oppslagene om Wamwere harmonerer med en politisk retorikk, kunne man si, om de andre som snyltere, som utnyttere av den norske statens dumsnille velvilje. Dette har vært en tale fra ytterste høyre, men også med islett av andre stemmer som har pekt på det de kaller snillisme.

Jeg tror VG når de sier de ville ha gjort det samme med en norsk politiker. Og hvis ikke de, så ville noen andre gjort det. Både dekningen av Tønne-saken og Norman-saken tyder på det. Tønnesaken utløste mye kritikk på grunn av den tragiske utgangen. Delvis derfor har en presseetisk debatt igjen oppstått, der man ikke lenger er tilfredse med å diskutere ord for ord det som blir sagt eller står på trykk. Flere og flere innser at det også er viktig å vurdere størrelsen og omfanget av en dekning – og at overdreven dekning i seg selv har en etisk dimensjon. Dermed må man også bør en også diskutere dimensjonenes konsekvenser. Hvis naboene slutter å hilse på Wamweres sønn, er det en slik konsekvens. Er dette den diplomsøkende gravejournalistikkens bakside? En trang til tydelighet som fører inn i overdrivelsen? Og rammer den minoriteter spesielt, fordi så mange i majoritetspublikum ikke har en omgangskrets av innvandrere eller flyktninger som kan korrigere de negative nyhetene?

Isolerte, på hver vår tue, med ski på beina

I forrige uke kom nyheten på NRK om at bare et fåtall nordmenn har regelmessig omgang med innvandrere. Vi lever ved siden av hverandre, vi er i stor grad oss selv nok. Slik kan folk lett bli limt fast i sin minoritetsstatus. Som nevnt kan det bidra til å gi majoritetspersoner en trang referanseramme. Mange kjenner bergensere, og forstår at hvis en av dem begår et drap, så gjør det ikke alle bergensere til drapsmenn. Ikke så når det gjelder for eksempel somaliere. En sjekk på ATEKST i fjor høst når det gjelder omtale av somaliere, viste en voldsom overvekt av negativ omtale: drap, vold, kriminalitet. Over åtti artikler gjennom om lag tre år. Noen unntak fantes, somalieren som ble lottovinner, somalieren som har planlagt å gå til Nordpolen sommeren 2005, en deltaker i en lokal revygruppe. Dette var etter at Kadra-debatten hadde lagt seg.

La oss dvele litt ved den potensielle Nordpolfareren. For det er også en nyhet som kan passer i en type fortellinger: Skiferdighet som symbolsk kapital, spesielt for etniske minoriteter. Jeg tenker på min egen praksis: Hvor ofte har jeg ikke ertende spurt en person fra de ikke-så-skigående landene om de har hatt ski på beina under sine år i Norge? Du blir liksom ikke helt norsk uten. Glemt er de av mine barndoms- og ungdomskamerater som heller ikke var en del av skikulturen, fordi familiene ikke hadde råd til å utstyre ungene med ski. (Ikke at ski alltid hjelper: Norsk innvandringshistorie har et bilde av jødisk ungdomsgruppe på ski fra 1920-årene. Mange av dem overlevde ikke 2nen verdenskrig, de ble ikke beskyttet av norske skikamerater.)

(Husker vi ikke TV-dokumentaren om den unge mannen med – var det pakistansk bakgrunn – som kom seg gjennom Birkebeineren med æren i behold, mens noen av hans etnisk norske venner brøt løpet? En bragd i beste sendetid. Slike innvandrere vil Norge ha. Det som den tyske forfatteren Ralf Koch kaller idealeksempler på vellykket integrasjon. Samtidig står det mellom linjene at de er nettopp ideelle, særtilfeller, mens den store hopen ikke har sjanse til å bli så vellykte.)

Konflikt, kjønn og krim

En del fakta om norsk presseomtale av minoriteter, og spesielt de ikke-vestlige, ser ut til å være stabile. Omtalen i nyhetsmediene er knyttet til konflikt, kriminalitet spesielt, og for de som skulle tro at det bare er en refleks av mediedekningen generelt, så er det på sin plass å påpeke at det gjelder i større grad, faktisk. Dette bekreftet i en nylig avgitt semesteroppgave på JU/HiO, skrevet av Eivind Skjervum og Leif Hamnes: Deres funn viser at mens om lag sju prosent av det totale stoffet i fire dagsaviser handler om kriminalitet, ser det ut til at en tredel av stoffet som omtaler ikke-vestlige minoriteter, dreier seg om kriminalitet. Det er en så stor forskjell at det er snakk om akkumulert negativitet. Vi vet ikke presist hva dette gjør – verken med majoritetens bilder av minoriteten, eller med minoritetenes selvbilde. Det jeg aner hvis jeg som majoritetsperson prøver å sette meg i den andres sted, er en psykologisk prosess der negative selvbilder risikerer å bli adopterte og internalisert. Jean Paul Sartre var inne på dette i sin bok om jødespørsmålet like etter 2. verdenskrig. Fordi jøden vet at han blir betraktet, skriver han, prøver han å komme betrakteren i forkjøpet ved å se seg med hans, betrakterens øyne. Det er ofte et negativt, nedvurderende blikk, kanskje også preget av frykt. For medienes retorikk er forbundet med fryktens retorikk.

Igjen kan vi relatere til et større perspektiv: Kolonialismens historie med sine forsøk på å knuse andre tradisjoner og historier: Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thion’go sier at kolonialismen slettet ut folks tro på navnene, språkene og evnene sine og dermed også på seg selv – og fikk dem til å se sin egen fortid som en ødemark. Knust stolthet. Ydmykelse, med andre ord. Følelsen av å ikke komme til, av at det en står for er verdiløst.

Noen måter å snakke på – i mediene

I hvilken grad får minoritetene snakke? Og i hvilken forbindelse? Som ’case’-er? Som representanter for alle (misvisende)de andre? Eller som vanlige innbyggere i Norge med meninger om det ene og det andre? En analyse av mediedekningen, må ikke se seg blind på hva som står på trykk, eller sendes i eteren, den må også inkorporere det som ikke finnes. Tidligere studier viser at svært så ofte er det etnisk norske representanter som snakker om eller antatt på vegne av minoritetsgrupper. (Fjeldstad og Lindstad 1997, Goodnow om bosniske flyktninger i 1998). Det henger nok sammen med at ’de norsk-norske’ er de som i norsk mediedramaturgi tradisjonelt skal stå fram som problemløsende helter når problemer blir avdekket i tilknytning til minoritetsmiljøene.

Gjennom arbeidet med så vel historisk materiale som nyere pressedekning, har jeg skimtet konturene av en del fortellinger som går igjen i mediene – i større eller mindre grad. Kunne kalt det for diskurser, eller subdiskurser. La gå med det. Dere vil forhåpentlig kunne kjenne igjen en del av de framstillingene jeg presenterer.

• Først den andre som problem eller trussel. Jfr. 33 prosent krim i fire aviser, mest i den største. Det synes i språket. Termen ’illegal innvandrer’ lever videre, i mediene og på folkemunne. Og fremmedkulturell er kanskje ikke det beste uttrykket for å fremme integrering eller nedtone fiktive og reelle skiller mellom et såkalt oss og et såkalt dem. (Siden Herbjørnsrud skrev sin artikkel i Samtiden om oppkomsten og bruken av begrepene fremmedkulturell og fjernkulturell i norske aviser, er fremmedkulturell – Hvit valgallianse Jack Erik Kjuus’ betegnelse, brukt i 293 artikler av avisene på ATEKST (NB: VG ikke med, Dagsavisen, KK med relativt nylig). Denne fortellingen inneholder også den andre som negativ kulturbærer, som forsvarer av skikker ’vi’ må ta et oppgjør med. En del av denne dekningen er prisverdig oppgjør med brutale tradisjoner, men fordi den i liten grad blir balansert av annen dekning, kan negativiteten bli overveldende. I tillegg kommer artikler om folk uten boevne, uten respekt for kvinner i likestillingens hjemland. I polariserte framstillinger kommer dessuten Norge til å framstå i særklasse positivt. To russiske forskere som har studert svensk og norsk avisdekning av russiske kvinner (dekningen av russiske menn er til sammenlikning forsvinnende liten), skriver at mediene er svært opptatt av at de russiske kvinnene vil gifte seg til økonomisk trygghet i Norge. Forskerne påpeker tørt at svært mange kvinner i Norge ikke tjener nok til å forsørge seg selv, og følgelig er avhengig av sine menn, uten at det stilles tilsvarende ofte spørsmål ved deres giftemønstre.
• En avart er den andre som litt ’tvilsom’ problemløser for enkelte grupper nordmenn. Er det mediedekningen som får meg til spontant å tenke ’postordrebrud’ når jeg ser en kvinne som ser ut til å ha røtter i Thailand? De to forskere som har sett på avisdekningen av russiske kvinner i Sverige og Norge, fant at fokuset på ekteskap og prostitusjon var helt dominerende, dog klart mer på prostitusjon i Norge. Samtidig fant de via nyere statistikk at bare en femtedel av de russiske kvinnene som innvandrer til Norge hvert år, kommer som resultat av ekteskap, gjenforening. Mange er her faktisk for å jobbe og/eller studere. Men medieblikket finner ikke disse fire femdelene. Og medieblikket ser ut til delvis å viske ut skillet mellom kjærlighet, ekteskap og prostitusjon, ved å minimalisere kjærligheten. Uttrykket postordrekone, eller brud har en umiskjennelig varekarakter – og underslår lett de livsprosjektene som ligger bak at en del individer søker seg bort fra andre land. I denne dekningen opptrer også en gruppe norske menn som stereotyper: de litt sære ensomme mennene på bygda, eller de som ønsker seg et mer tradisjonelt forhold, fritt for såkalt norsk likestilling.
• Den andre som hjelpetrengende (offerhelt). Den svenske medieforskeren Ylva Brune nevner to stereotyper: de truende guttene/mennene (den store mørke flokk) – og de tårevåte offerheltinnene. De sistnevnte er ofte ofre for de første; tvangsgiftet eller mishandlet, eller de kan være ofre for en restriktiv innvandringspolitikk. Det siste var mer vanlig før, ser det ut til. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, mishandling. De norske heltene må inn på arenaen for å ordne opp: Politikerne konfronteres og stilles til ansvar. Lover diskuteres. Samtidig er det lite fokus på hva for eksempel kvinner i minoritetene selv gjør for å hjelpe ofre. Strir dette fokuset mot hovedfortellingen om at det er typisk norsk å være god? En ny tendens: Offerheltene står fram, som subjekter i egen historie – med en viss vilje også til å stille norsk-norske hjelpere i skyggen.
• Vi som problem: Rasisme, lovgivning, diskriminering. Fortellinger der mediene bruker sin vaktbikkjefunksjon til å løfte enkelteksempler. De dekker snarere rasisme enn diskriminering, skrev Lindstad og Fjeldstad noe forbauset i sin undersøkelse fra nittitallet. Den daglige ikke-fullt-så-alvorlige diskrimineringen får liten dekning i forhold til nazistiske overgrep og ytringsformer. Er det fordi den førstnevnte er så utbredt at den ikke er sensasjonell nok?
• Den andre som ressursperson. Heroiske enkeltpersoner på portrettplass: gjerne de omtalte vellykte eksemplene på integrasjon. Bidronninger, kunne en kalle dem: Hun som kom til Norge for fem år siden og fikk seksere i alle fag til slutteksamen, videregående. Eller mannen som hadde røtter i Pakistan og ble Birkebeinerhelt.
• Det finnes en avart av ’den andre som ressurs’, nemlig ideen (både i mediene og i politikerhoder) om de andre som velvillig og lavlønt redningskorps: De stadig tilbakevendende diskusjonene om hvordan vår eldrebølge skal møtes med en regulert innvandring som gjør at vi også i framtiden har noen til å snu oss i senga og smøre liggesårene våre. En mer usynlig (og til dels tvetydig) variant: Den andre som ressurs – for sine tidligere landsmenn. Selv flyktninger som får minimumsutbetalinger greier på forunderlig og beundringsverdig vis å sende hjem penger for å holde liv i familiemedlemmer der; men dette blir lett mistenkeliggjort. Visste dere at presisjetunge NGOer også bruker det kjente Havala-systemet for å overføre penger til virksomheten i land der bankvesenet ikke fungerer tilfredsstillende?
• Fargerikt fellesskap: Se, integreringen fungerer. På Osterøy baker bygdekvinnene lefser sammen med afghanske og somaliske kvinner: de lærer av hverandre. I Stavanger lærer minoritetskvinner å sy om barneklær mens de snakker norsk. Noen ganger har denne typen reportasjer et betydelig innslag av etnisk norske hjelpere som – i de beste hensikter – forteller hvordan deres prosjekter hjelper de andre kvinnene ut av isolasjonen.
• Beslektet er medieoppslag om å lære å forstå den andre: folkeopplysning med integreringssiktemål. Forklare Ramadan, eller hva som skjer i løpet av en uke i et buddhisttempel på Romerike.
• Neglisjering av annenhet/normalisering: Det iranske paret som i forrige uke fikk uttale seg om utvidet pappaperm i Dagsavisen. Det gir grunn til optimisme at denne typen oppslag sakte men sikkert øker i omfang. For da snakker vi om et større vi som har en del felles opplevelser av det norske samfunnet, og der forskjellene er mindre viktig enn likhetene.

Uansett: de fleste av disse tilnærmingene representerer en måte å vektlegge skiller på: det som gjør et forestilt oss og et like forestilt dem forskjellige. Det er mer spennende med forskjeller, som en journalist sa til meg. Derfor er de lettere å framheve.

Hvor er dyden?

En dyd er gått tapt. Vi har mistet den. Slik oppsummerte journalist Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende den journalistiske erkjennelsen som dukket opp en gang på åttitallet. Avisen kunne se tilbake på en dekning som nok allerede fra syttitallet hadde en understrøm av skeptisk til flyktninger og arbeidsinnvandrere, men som ifølge ham var mer positivt ladet enn på slutten av åttitallet og framover. Den inneholdt positive kampanjer: La Java Maria fra Sri Lanka få bli i Bergen. Og den inneholdt imøtekommende reportasjer om ’våre nye landsmenn’, forsøk, overflatiske kanskje, på å forstå andre måter å ordne livet på.

Så viste det seg at ikke alle var like snille og/eller takknemlige. Et av mine spørsmål er om det ved Norge som godhetens påståtte hjemland – med sin misjonske historie – signaliserer ekstra tydelig at noe er forventet til gjengjeld for denne godheten. Takknemlighet. De som danner gjenger på kant med loven, som mishandler sine hustruer, eller på annen måte forsynder seg mot den offentlige moralen, oppfører seg egentlig som utakknemlige beist. Da er det best å ta jernneven ut av silkehansken. {Det er fristende å minnes Kiellands novellette om de uverdig trengende. Om de to fruene som kjeder seg, og som lar sin vogn – forspent med fete hester kjøre til arbeidernes usle kvarterer der de kan utrette veldedighet. Men nei: der inne, hvor de fete hestene knapt greier snu, finner de uhumskheter og umoral, drikkfeldighet og skittsomhet. Kusken blir beordret til å snu, og de to damene finner i stedet tiden inne for å dra til skredderen.} De verdig trengende. Skal oppføre seg ydmykt, takknemlig. Det kan være slitsomt i lengden, tilstår noen.

Mistet noen dyden? Det gjenstår å etterforske. De som gjør det, vil kanskje finne en viss entusiasme for nykommerne på syttitall og tidlig åttitall: Flyktet de ikke fra kuppets Chile (venstreentusiaster) – eller fra andre diktaturer? Brakte de ikke med sin butikkultur med seg et åpnere samfunn og et vell av nye grønnsaker og belgfrukter? Positiviteten hadde delvis politiske røtter. Å være flyktning eller asylsøker var noe heroisk: Noen hadde med livet som innsats gått i for små båter ut fra Vietnams kyster og ble plukket opp av norske bolde sjøfolk. Andre ble reddet av modige norske diplomater og unngikk dermed oberstenes torturkamre i Chile. I overgangen til åttitallet kom også flyktningene fra Khomeinis Iran: sympatien var stor. Det ironiske er at i dag kan flyktninger derfra (anti-fundamentalister) komme til å bli sauset sammen med sine motstandere, rammet av et ensidig mediebilde der alle som bekjenner seg til Islam blir feid over en kam!

Det ser i alle fall ut for – i land etter land – at fokus skiftet (i takt delvis i alle fall, med de politiske konjunkturene): Man tok nå fatt i ’mengdeproblemet’ (for mange asylsøkere), i konflikter knyttet til kriminalitet og i inhumane tradisjoner som tvangsgifting og kjønnslemlestelse. Reelle problemer, i alle fall de sistnevnte. Men liten plass for nyanser og ideer om dialog i stedet for bare konfrontasjon som løsning.

De langsommere sjangrene

Nyhetsbildet er en ting. Men finnes det en annen journalistikk bortenfor nyhetssjangeren – og hvordan står det eventuelt til der? Feature om minoriteter; hvordan, hva er tema, og hvilke bilder?

Tre fullformataviser ved årtusenskiftet: Feature om de nye minoritetene. Fant fem reportere, alle i store regionale aviser, inklusive Osloregionen. Fant også alternative historier, ofte med en mer positiv vinkling, flere forsøk på å forstå og på å stille nye spørsmål, i de tilfellene der det handlet om ære eller tvangsekteskap. For det meste handlet reportasjene om andre ting: Om et hus i Bergen der tre familier bor sammen uten problemer: en kurdisk, en somalisk og en etnisk norsk. Om to flyktningefamilier fra Irak, som tross dårlige odds, takler tilværelsen på Sola uten åpenbare problemer. Om hvor hvitt (og dermed urepresentativt) det norske rettsvesenet er, som også skal dømme tiltalte med minoritetsbakgrunn. Om unges identitetsarbeid, om hvordan det finnes kinarestauranter på de mest underlige steder i Norge osv osv.

De fem reporterne sier de synes reportasjesjangeren gir dem en annen type frihet – til å bestemme selv (mens nyhetsbildet ofte ’gir seg selv’), og til å gjennomføre prosjekter de selv synes er viktige. Det betyr ikke å skjønnmale noen, men å gi et bilde med empati, nyanser og forståelse uten å underslå problemer. De sier også at gjennom denne typen arbeid, der de kommer i nærkontakt med innvandrere, så lærer de mer om seg selv og sine fordommer; om å se folk som individer. En av dem sier at før hun selv reiste til Pakistan for å forstå mer av hvordan folk som var kommet hit, levde når de var i sitt opprinnelige hjemland, sier det slik:

Før jeg dro til Pakistan, syntes jeg det var rart at ’de’ ikke hadde tilpasset seg mer i det norske samfunnet. Da jeg kom tilbake, tenkte jeg: Du og du så langt de er kommet! Perspektivet var omsnudd. Jeg har også lært at andre måter å organisere livet på, kan være like adekvate som våre. Dette er viktig menneskelig lærdom.

De fem snakker også om sårbarhet, om hvordan store grupper med mindre tilgang til mediene kan bli rammet sterkere enn ledere som har anledning til å hyre mediemeglere. De snakker om viktigheten av å bekjempe rasisme via mediene, som en del av medienes samfunnsoppdrag. Samtidig risikerer reportere som arbeider på et felt som dette, stadig å bli kalt for politisk korrekte, eller naive, godtroende. Et annet og hyggeligere ord er humanitet. Det ordet bruker reportasjeforskeren John Carey i sin innledning til en storstilt antologi om nettopp reportasje. Han nevner erfaringene fra Holocaust, og spør om ikke nettopp reportasjen har det i seg at den kan utvikle leserne og utvide deres ideer om hva det vil si å være et menneske samtidig som det begrenser deres evne til det inhumane. Flere av reporterne er opptatt av å involvere seg, uten å falle i godtroenhetens grøft. Går det kanskje an å snakke om empatisk-kritisk journalistikk som en motvekt til den nyhetsstrømmen som forenkler og stigmatiserer?

Den polariserte debatten

Noen ganger kan de norske debattene fortone seg som om to høyrøstede kjemper har stilt seg på hver sin haug og synger ut at mitt er viktigst, mens ditt er en avsporing. Dermed bidrar de lett til gjensidig marginalisering av hverandres innsatser og meninger. Men ingen kan til enhver tid ivareta alle perspektiver. Noen forsker med et solidarisk utgangspunkt og kartlegger mangel på respekt for minoriteter. Andre kartlegger overgrep i visse minoritetsmiljøer. Slik er det også med mediearbeidere. Om begge parter i større grad kunne se at den andres prosjekter er prisverdige, ville mediebruset rundt noen minoritetsspørsmål kanskje blitt mindre, men samtidig kunne rommet for dybde og andre stemmer blitt større.

En forutsetning for å bli et tilfreds individ er blant annet å bli sett av sine medmennesker. Sett og respektert. I en forvridd utgave kan denne tilfredsheten komme til å bety å bli sett i mediene. Noen ganger blir individer som er utsatt for grove trusler, først tatt på alvor når mediene får dem til å 'stå fram'. De fleste som bor her på planeten vil vegre seg for å se egen person og hele familien i alle medier, om de mest intime forhold.

Kan noen bli for synlige? De tre siste årene av livet ønsket Fadime Sahindal egentlig ikke så mye publisitet rundt sin egen person. Hun ble drept av sin egen far. Mediedekningen var en påkjenning for alle i familien. En kan ikke dermed laste mediene for drapet, men det er viktig å drøfte hvilke midler som er best egnet til å ivareta truede individers interesser – med de truede selv og med alle som vil forsvare og hjelpe dem. Hva er motivene? Hvilke midler?

En generell kommentar til slutt: Dialog med undertrykkeren er noen ganger helt umulig – likevel ikke alltid et prosjekt å fnyse av. Kan vi også se noe av undertrykkingen som en forskansing – som en redsel for å miste det en oppfatter som sitt eget – i et samfunn der en blir møtt med et sett av negative (til dels mediegenererte) forventninger? Det arbeidet en del forskere og antirasister gjør, kan bidra til å snu forventningene, i noen tilfeller til å bryte ned barrierer mellom individer. Den innsatsen de gjør som kjemper mot tvangsgifte og kjønnslemlesting, hjelper en del individer ut av lenkene og tvangen. Er det helt umulig for de mest hardnakkede debattantene å se sammenhengen mellom de to?

Politisk korrekt?

Tilbake til utgangspunktet. Det er nokså innlysende at medienes store fokus på konflikt, sensasjon og krim bidrar til negative nyheter – og at de negative nyhetene er flere når det gjelder de nye minoritetene her i Norge. Samtidig snakker vi om sårbare grupper, som har mindre erfaring i å takle det norske mediesamfunnet.

Dels bunner konliktfokuset i medienes generelle logikk, med vekt på det avvikende, det forskjellige, det problematiske. Kanskje bør dette suppleres mer med en empatisk-kritisk dekning av de nye minoritetene? En dekning som kombinerer økt innsikt og kunnskap med å utfordre deler av den tradisjonelle logikken?

Jeg synes jeg hører advarslene om politisk korrekthet og misjonsvirksomhet. Min misjonsiver er båndlagt. Begrepet politisk korrekthet blir i våre dager brukt som et flaggargument mot visse synspunkter, et argument som erstatter andre.

Om det er det politisk ukorrekt å operere med sveipende karakteristikker av heterogene grupper og nasjoner hjemme og ute, ja så synes jeg det er greit å være politisk korrekt. Om det er PK å peke på at medienes konvensjoner med vekt på konflikt og brudd kanskje rammer de ’fremmede’ hardere enn de 'kjente' i majoriteten fordi mange i majoriteten mangler en tverrkulturell referanseramme; ja, da vil jeg gjerne være kritisk forsker og politisk korrekt. Om det er PK å kartlegge en historie med betydelige innslag av hierarkisk medierepresentasjon av ikke-vestlige – og av minoriteter i Vesten – ja, så kan jeg gå så langt som til å si at jeg er stolt av å være politisk korrekt.

Noe annet er det å være en ukritisk relativist. Et av problemene i så vel samfunns- som mediedebatten er at rommet for å være mot tvangsgifte og kjønnslemlesting, og samtidig advare mot ensidig mediedekning og moralsk panikk, er blitt snevrere. Det samme gjelder om en ønsker seg en mer polysentrisk universalisme: en offentlighet der mange stemmer får tale på like fot og der også det vestlige blir sett kritisk, utenfra. Kort sagt, i den polariserte mediedebatten kan rommet for enkelte typer kritisk virksomhet stundom bli trangt. Mitt håp er å utvide dette rommet gjennom en mediedebatt som utfordrer og maner til kritisk selvrefleksjon – både blant forskere og journalister.