I fredsprisens hjemland...

Av Elisabeth Eide, Dagbladet september 1999

Fortvilte stemmer har hele denne uken forsøkt å trenge gjennom til oss: Send en fredsstyrke; vi blir myrdet; husene våre brent; familiene våre deportert. Men de fleste norske topp-politikerne har vært påfallende tause om folkemordet på Øst-Timor. 

Hvor er den høye menneskerettslige profilen til ledende krefter i fredsprisens hjemland? Og hvor er journalistenes vilje til å fotfølge politikerne om deres innsats? Dette i en situasjon der en nasjon holder på å forblø i en politisk rensning som ikke står noe tilbake for det som skjedde i Kosovo. 

Det er ufint å rangere katastrofer; men kanskje er det nødvendig å minne om at Indonesias okkupasjon av Øst-Timor i 1975 aldri ble godkjent av FN - eller "det internasjonale samfunn", mens Kosovo formelt var en del av Jugoslavia. De samme som ivret for rask reaksjon i tilfellet Kosovo - også uavhengig av FN - hva sier de nå?

Hvor er politikernes kritikk av Storbritannias kontinuerlige våpensalg til Indonesia, glimrende dokumentert av den verdenskjente journalisten John Pilger? Selv uten velutviklet fantasi er det lett å skjønne hva slike våpen brukes til i dag. Hva gjør det norske oljeselskapet Statoil, som er med i et folkerettslig illegalt prøveboringsprosjekt i Timor-stredet? Er ikke Marit Arnstad generalforsamling der?

Hva tenker de politikerne som var med på å nominere Carlos Belo og José Ramos-Horta til Nobels fredspris, og som gledet seg sammen med vinnerne i november 1996? At Norge er så lite at det spiller marginal rolle hva vi gjør?

Norge ivrer sikkert for fredsstyrke, men hvor aktive er norske (utenriks)politikere når det gjelder å fremme krav om sanksjoner mot et regime i Jakarta som har mistet enhver troverdighet? Hva har regjeringen selv gjort? Er u-hjelpen stanset? Hva har Norge foreslått i IMF?

Noen husker kanskje Gro Harlem Brundtlands statsbesøk hos diktator Soeharto i 1995. Da erklærte hun at Indonesia var i ferd med å bedre seg når det gjaldt forhold til menneskerettighetene. Siden har andre politikere kommet med liknende uttalelser, som kanskje mer var utslag av ønsketenkning på vegne av et internasjonalt sultent norsk næringsliv, enn realiteter.

De politiske ungdomsorganisasjonene rører på seg. Hva med de "voksne"? Fins det en skjult agenda av økonomiske bindinger som får dem til å tape både munn og mæle mens Øst-Timor blir et geografisk ødeland uten folk?