(Kabul) - Etter Talibans fall er vi mye mer tilfredse. Vi har litt ytringsfrihet nå, men den er begrenset. En av hovedgrunnene til at få forfattere presser hardt for å utvide den, er at de har så mye å ta seg av, de skal jobbe, forsørge sine familier. Innenfor disse rammene gjør vi vårt beste.

Khaleda Froagh er lyriker med fem diktsamlinger bak seg. Hennes utsagn om situasjonen for forfattere i Kabul er pragmatisk-optimistisk, sannsynligvis fordi alternativet til denne skjøre optimismen er så mye verre. Hennes daglige arbeidsplass er nettverket CCA, som kartlegger brudd på menneskerettigheter. Dessuten er hun redaktør av magasinet Sadaf (perlemor) som er rettet mot afghanske kvinner. Slik sett er hun en typisk dobbel intellektuell, med en plass i offentligheten som strekker seg langt ut over det å være forfatter.

Khaleda Froagh

Fengslet redaktør

I desember ble redaktøren av avisen Farda (I morgen), Abdul Ghafoor Aiteqad, arrestert for å ha publisert en karikatur. Den framstilte president Karzai og finansminister Ashraf Ghani Ahmadzai som spilte musikk og sang "Gjenoppbygging, gjenoppbygging" for en vestlig flokk som danset og viftet med pengesedler. Aiteqad ble holdt fengslet en knapp uke, til presidenten kom hjem fra utlandet og beordret ham frigitt.

- Er dette en enestående episode?

- Ja, så vidt jeg vet. Hvis det nå finnes restriksjoner, så aksepterer folk dem, siden de er få sammenlignet med i mørketiden.

Taliban-regimets år går under navnet mørketiden hos flere enn Khaleda Froagh. Fra 1996 til 2001 måtte publikasjoner for kvinner spres illegalt. Nå finnes det flere av dem, og de fleste, om ikke alle, selges åpent i basarene. Formålet med Sadaf er å gi kvinnene mer bevissthet om rettighetene sine. Kvinner – både de som bor i Afghanistan og i eksil – sender små livshistorier som kommer på trykk. Men hva med forfatteren Froagh? Hvordan blir det tid til lyrikk?

- Det finnes så mange problemer. Poesien lever i sin egen tid og vi må finne et særegent lys å skrive i, det er lettere på full tid. De fleste forfatterne er fattige, bare noen få er veldig populære og tjener på skrivingen.

Afghanistan mangler forleggere. Forfatterne må betale for å få bøkene sine trykt. Så selger de dem selv, eller via en bokhandel som tar store deler av inntekten. En del forfattere er oversatt til engelsk eller andre språk uten å vite det, og piratkopiering er svært vanlig. En bokhandler i Kabul kan trykke utdrag av bøker på engelsk, sette sammen antologier som han selger for hard valuta uten at forfatterne selv blir informert.

Tragisk litteratur

Og hva skriver de om? Afghanistans vakre natur?

- Temaene er endret de siste tiårene. Vi skriver mer om tragiske begivenheter, om sosiale problemer enn om naturens skjønnhet. Poesien er en gave, og den kan være samlende i et land som har lidd under splittelse, sier Froagh, som tilhører hazara-minoriteten.

Forfatterkollega Habibullah Rafi venter på våren – i dobbel forstand. Nyblomstringen, sier han, nyttårsfeiringen her, da er himmelen ny, de røde blomstene spirer og ørkenaktige områder blomstrer. En spesiell dag for poeter. Rafi er pashtuner, men ønsker ikke å tenke for mye på etnisitet i sitt sårede hjemland. – Det siste tiåret har den afghanske nasjonen vært splittet i mange fraksjoner. Nå må vi samle oss. Alle rivningene har sin bakgrunn i utenlandsk innblanding som skapte hat afghanere imellom. Se på teppene våre, de har mønstre med blomster som er knyttet sammen – det må nasjonens ulike grupper også være. Et mål for oss er å forene alle afghanere og viske ut skillene, slik at dette ødelagte og forkrøplete landet kan bli ett igjen.

Habibullah Rafi

Rafi er en av lederne for Nettverket til forsvar av forfatternes rettigheter. Dessuten arbeider han i Kulturdepartementet med radio og TV-spørsmål. Dobbel intellektuell, han også. Han er ikke den eneste forfatteren som arbeider i staten, i et land som har opplevd nyere histories største hjerneflukt. Greier han å holde idealene sine intakt i departementet?

Satellitt-TV?

- Vestlige medier har meldt om forbud mot satellitt-TV i Afghanistan. Hvordan ser dere på dette?

- I Afghanistan finnes det ennå ingen regler for TV-systemer slik mange andre land har. Et kabelnettverk ble åpnet illegalt fra bydelen Mikrorayon uten tillatelse fra regjeringen. Det var et rent profitt-tiltak. Regjeringen arbeider nå for å finne ut hvordan TV-nettverkene skal fungere. Høyesterett forbød satellitt-TV, mens Departementet for Informasjon og Kultur satte ned en komite som skal utarbeide retningslinjer for eventuelle sendinger, hvordan og når de skal formidles.

Høyesterett i Afghanistan kan sies å være en konservatismens høyborg, særlig etter at lederen nylig utvidet forsamlingen til 137 medlemmer, alle menn, mange skriftlærde ortodokse. Razak Mahmoon, en yngre forfatter fra Panjshir, med jobb i Kabul radio, støtter Rafis avventende holdning til TV-regulering. Frykten for tilbakeslag er stor. - Det er viktig å studere bakgrunnen for det som skjedde, ikke bare overflaten. Noen folk i regjeringen er litt fundamentalistiske – det gjelder både i departementene og i samfunnet for øvrig. - Og, føyer Rafi til; - disse fundamentalistene prøver nå å dekke over sine ugjerninger i fortiden med å gå inn for innskrenkning av rettigheter – slik kan de framstå som helter hos mange i distriktene og forstedene, folk som er skeptiske til det nye.

Med andre ord; om man går for fort fram, slik regjeringer har prøvd før i afghansk historie, for eksempel under reformkongen Amanullah Khan (1919-1929), så kan nyvinningene falle sammen. Amanullah Khan ble styrtet, men er i dag populær blant Kabuls intellektuelle.

For tross visse restriksjoner og selvsensur: Mediene blomstrer i Kabul. Over 100 aviser, blader og tidsskrifter er sprunget ut etter Talibans fall, og de blir ikke systematisk sensurert. Men noen forbud finnes: Kvinner får ikke danse eller synge på TV, og knapt nok i radioen. Igjen er det fundamentalister som stikker fram hoven. – Her presser Kulturdepartementet virkelig på, forsikrer Rafi.

Vi trenger forleggere!

Mye mangler, føyer Razak Mahmoon til. - For eksempel blir det knapt lest en novelle pr. uke i radioen. Det kunne vært mye mer.

Det kunne vært mye mer. Det internasjonale samfunnet har interessert seg lite for afghanske forfattere – kanskje med unntak av noen få av dem som befinner seg i vestlig eksil. – Det er seint nå, sier Mahmoon, og det høres som en svært mild anklage, eller bare en påminnelse? – Forfattere i Afghanistan har vært under hardt press. De må holde én hånd på den jobben som skaffer dem brød. Den andre skal de skrive med. Og så er de helt forkrøplet når det gjelder forleggeri. Der trengs en tredje hånd. I utlandet har folk vært lite opptatt av våre problemer med å publisere bøker, nesten bare av afghansk politikk. Årsaken er sikkert at det finnes få oversettelser. Men hvordan skal det bli oversettelser når vi knapt kan ta oss råd til å gi ut bøkene våre?

Selv har Razaq Mahmoon opplevd å bli straffet for sin motstand mot sovjeterne under okkupasjonen. Han ble arrestert som 16-åring og satt i åtte år i Poul-e-Charkhi-fengselet utenfor Kabul. Hans andre bok heter Selvmord og handler om disse erfaringene, som nå har modnet. - De siste tjuetre årene har alle regjeringer kommet hit via støtte fra fremmede makter. Ingen regjering har kommet av seg selv, men den vi har nå, er jeg fornøyd med. Alle vet hvem som brakte dem hit, men likevel er vi tilfredse, vi føler oss frie.

Mer FN – mindre USA

Habibullah Rafi erklærer seg enig, men er samtidig bekymret for kommandantene som ennå har stor makt – særlig utenfor Kabul. - ISAF (FN-styrkene) burde utvide sitt engasjement til andre provinser, og koalisjonsstyrkene bør trekke seg ut. Krigen er over, nå gjelder det gjenreisning, og til det trenger vi ingen utenlandsk hær! ISAF kan ta seg av sikkerheten.

- Amerikanerne snakker om demokrati, og så fikk vi nyheten om at to fanger er drept under tortur på Bagram-basen. Og så vidt jeg vet er flere afghanere drept som følge av bombingene her, enn de som ble drept i USA 11. september. Engelskmennene og amerikanerne er her for sin egen skyld. Dette er ikke noe nytt. Russerne sa også at de kom som ’venner’. Når det gjelder amerikanerne, ser vi hva som skjer. De andre europeerne er våre virkelige venner, alle unntatt Storbritannia.

Det sier veteranforfatteren Habibullah Rafi, i landet som har utkjempet tre større kriger mot britene. Et ledd i den intellektuelle nyblomstringen er dyrkingen av den kvinnelige kriger-poeten Malalai, som ledet mennene i en av dem. Kvinneradioen som ble innviet i Kabul 8. mars er oppkalt etter henne, det samme er et tidsskrift, og en rekke jenteskoler.

Afghanske forfattere vet, i likhet med de fleste av landsmennene deres, at framtiden ikke innebærer valg på øverste hylle. Forfatteren Samay Hamed, som tilbrakte tre år i dansk eksil under Taliban, men som nå er tilbake i Kabul, kommenterer den nye regjeringen slik:

- Vi er ikke i den situasjonen at vi kan velge mellom svart og hvitt, vi kan bare velge mellom svart og grått, og da foretrekker vi grått. Overgangsregjeringen vil selv vise oss om de er i stand til å bevege seg fra grått til hvitt…