Det nye Dagblad-magasinet lanserte seg for snart fire uker siden med et hovedoppslag om fettsuging. Reportasjen var et eksempel på en slags wallraffing, der avisens egen modellslanke reporter (176/62) uten å utgi seg for å være journalist oppsøkte to klinikker og mottok diverse tilbud om å fjerne fett.

Horribelt, ikke sant! Tenk å ville foreslå fettsuging på en så slank kvinne! Reporteren kler av profittrytterne i den kosmetiske kirurgbransjen: de fettsuger til og med der det ikke fins fett. En bransjemann forteller at "det ideelle tilfellet for fettsuging er små, lokaliserte fettansamlinger som ikke lar seg slanke bort."

Men reportasjen gir også leseren et underliggende budskap: om du ikke er av samme proporsjoner som reporteren, er fettsuging kanskje tingen likevel? Avisen spør nemlig den ansvarlige kirurgen ved Nobel Clinic: - Men en kvinnelig reporter i Magasinet, med normale proporsjoner, ble foreslått å fettsuge kroppen for 25 000 kroner?

I dette spørsmålet ligger en form for innforstått kommunikasjon, frivillig eller ufrivillig, til leseren: denne damen er for slank for fettsuging, likevel ville noen gå løs på henne. Ved å fokusere på det ekstreme tilfellet unngår magasinet å sette hovedfokus på fettsuging som fenomen. Hvordan er dette behovet oppstått? Hvilke helserisikoer løper de som legger seg under sugeren? En lege i bransjen sier at det ikke er ufarlig, men utdyper ikke.

I reportasjen opptrer også en ung saksbehandler i staten som "alltid har følt seg kraftig", og som fikk tilbud om å fjerne mer av lårene enn hun var interessert i. Hun er ikke avbildet i magasinet. Hun blir ikke karakterisert som å inneha "normale proporsjoner", derimot som "høy, muskuløs og flott". Selv omtaler hun lårene sine som "kraftige".

Hva er normalt og hva er kraftig? Finn Skårderud snakker om "kvinnekroppens tiltagende letthet". I 1951 veide Miss Sverige 70 kilo, selv om hun var nesten fem centimeter lavere enn Dagbladets reporter. Tjuefem år seinere var Miss Sverige fire centimeter høyere enn femtitallsmissen og femten kilo lettere. Og hun har neppe lagt på seg siden den gang.

På Sagene bad, Oslos eldste, står en vekt med gamle tabeller over normal kroppsvekt for damer og herrer. Ifølge disse er både Dagbladets reporter og nyere misser klart under normalen. De har mye å gå på. Under ti prosent av norske kvinner går inn i størrelse 38. Størrelse 44 er langt mer etterspurt. Den underliggende logikken i Dagblad-oppslaget kan tolkes dit hen at en reporter med kroppsvekt som Anita Ekberg (Miss Sverige 1951, seinere filmstjerne) kanskje burde bli kvitt noe hos en av vår tids moderne kroppsskulptører.

Den "snille" kosmetiske kirurgen i reportasjen er kritisk til deler av bransjen. Han erklærer at operasjonene er unødvendig kirurgi, men spår samtidig en eksplosiv vekst. En mer prinsipiell kritiker, Dag Viljen Poleszynski, sier vi er altfor lite tolerante i forhold til kroppslige avvik, og at det er "helt vanvittig å bedrive kirurgi på helt normale kropper".

Svaret han ikke gir fordi spørsmålet ikke blir stilt, er hva han mener er normalt, og hvor grensene går. Og om grensene er andre for kvinner enn for menn. Ville ikke reportasjen blitt mer fullstendig om en trivelig journalistbamse med skjegg også hadde oppsøkt klinikkene og fått tilbud? Om å ta bort kosemagen?

Poleszynski har et stort poeng: toleransen er på retur. Vi får sjelden se de kroppslige "avvikerne". Tidlig i høst fikk vi. I beste sendetid viste NRK1 en dokumentar der såvel reporter som kilder var fysisk handikappete, "deformerte". Programlederen, skeiv, liten og forkrøplet, men med et fandenivoldsk og inntagende smil, trillet rundt i sin rullestol mens han introduserte bevegelseshemmede av begge kjønn. En britisk maler var født med "halve bein" uten kneledd og uten armer. Da hun var liten, ble hun tvunget til å gå med proteser for å være mer "normal", mens hun selv foretrakk å bevege seg med egne lemmer. En dansk gutt med en normal arm og ganske deformerte bein hadde som mål å bli tindebestiger. En svensk mann som hadde hatt beinskjørhet fra sin spede barndom, viste sin vakre sjel der han satt uten bevegelsesmuligheter og uten "normale proporsjoner".

Jeg tror det skjedde noe med oss som så den timelange dokumentaren. Her ble vi kjent med seks mennesker. De ble ikke presentert som ofre, som eksempler på et syndrom eller avvik, men som individer, med lengsler og intellekt, med og uten kjærlighetsliv. For en gangs skyld fikk personer fjernt fra normalitetsidealet invadere stuene i de tusen hjem, der aviser med supermodeller og muskuløse rockere på forsidene pryder salongbordene.

Og så tenkte vi en vemodig tanke. I denne underlige tiden da avisenes idealer om å speile samfunnet fremdeles lever i mystisk sameksistens med erkjennelsen om at mediene konstruerer virkeligheten etter egen forstand og magefølelse; og tabloidene pynter seg med flatmagete silikonmodeller på forsidene; hvordan trives den arm- og halvt beinløse (135/50?), den skjelettsvake, den thalidomideskadde eller den "bare runde" (170/90?) i skjønnhetstyranniet?

Elisabeth Eide