Debatten om …

…norsk debatt. Enakter i fem scener.

Elisabeth Eide, Morgenbladet 25.8. 2006

Scene 1. Møte i gutteklubben. Brun bule, halvtomme glass.
A (hoderystende): Du klarer det ikke, jeg vedder en hel maltwhisky på at du ikke …
B (artist, vifter triumferende med tre hvite ark): Å jo da, bare vent. Hvis avisen trykker dette utspillet, kommer det svar fra en rekke prominente kolleger. Jeg blir invitert til Dagsnytt 18 og flere andre debatter. Så følger avisene opp, minst fem redaksjoner. Gutter, jeg vedder imot. Gjerne to flasker mot en.
A: Tror du virkelig at noen vil trykke dette, da?
B: Vent og se! Vent og se!

Scene 2. I avisredaksjonen.
C (Debattredaktør): Akk. Skulle ikke tro agurktiden var over. Vi har fått inn dette her om at kvinner ikke kan synge høyt. Og i alle fall ikke klart. Teksten er ikke spesielt velskrevet, men…
D (Assisterende debattredaktør): Men, hva? Bør vi ikke få dette innlegget på? Nå har jo konkurrenten hatt debatten om hvorvidt Norges mest kjente forfatter kan tenke klart, mens vi bare fikk et par skvulp fra den.
C: Vel, ja. Vi trenger noe sterkt. Det ble jo ikke så mye av oppsparket om at kvinner nå har fått innvilget lov til å kjøpe dyre vesker. Dette utspillet har et annet potensial. Sett det på en helside, i morgen får vi kulturredaksjonen til å følge opp.
D: Ja, og så kontakter jeg et par høyprofilerte hissigpropper som kan skrive motinnlegg.

Scene 3. I en radioredaksjon.
E (Researcher): Vi har noen ledige minutter i kveldens program, vi mangler i alle fall en sak.
F (Produsent, klasker en avisutgave i bordet): Hva med han riktignok ukjente artisten som …
G (Programleder): Var ikke det veeel usaklig?
F: Jo. Men nei. Det passer inn, vi har jo en annen sak med en kollega av ham, en sint, svartsynt mann, mot slutten av sendingen. Og så får vi satt kvinner på dagsorden. Er B. villig til å stille?
E: Mer enn villig!
G: Ok, da. Men sørg for å få tak i noen som kan gi ham skikkelig motstand!
F: Heisann, jeg fikk en telefon akkurat nå. Vi kan bare sende ham rett ned i sminken etterpå! H vil ha ham i studio i kveld.
G: Du sier ikke det!

Scene 4. Hos K. som nærmer seg deadline.
Han skulle så gjerne ha slappet av med en bok eller bare krøpet til køys. Men irritasjonen gnurer i kommentatorens trette sjel. Han er full av lede over det norske debattklimaet, der provokasjon er blitt dagens orden, der folk skriker i stedet for å lytte og tolke. Det er så ulidelig norsk! Heimfødinger, stønner han til sitt eget nikkende speilbilde, før han setter seg til tastaturet. Provinsielle puslinger! Kle dem nakne før du legger deg. Da han, en drøy halvtime seinere klapper sammen laptopen, er han tilfreds, men ikke glad. Nok en selvpisking med ansatser til metadebatt, murrer hans indre kritiker. Typisk norsk det også!

Scene 5. Nedenunder
I etasjen under sitter L., godt tilbakelent, og gjør opp status. Sangartistenes renommé står i fare. Hun har ledd, ganske brydd, av sin kollega og hans utspill om de lavmælte og uklare kvinnene. Hun har til sin store forbauselse konstatert at en del artister tar ham på alvor. Hvordan er det mulig, hvisker hun til seg selv. Hvem er de som vil spille med? Hvem er vi som lar dette skje? Tiden er inne: De lavmælte får overliste de breiale ved å snakke forbi dem!

Tastaturet har ventet på handling. Fra gaten utenfor hører hun høye stemmer. Jammen er det ikke hennes nykjente kollega som breker: Se meg! Se meg! Han blir båret på gullstol av unge venner, han passerer under balkongen hennes veivende en halvtom flaske whisky.

Beste malt, perler for svin, tenker J og trykker på send-knappen. Videre må vi, videre, synger hun, ut i høstmørket. Av full hals.