(Trondheim 8.03 1996)

Et forsøk på retorisk analyse av Jan Brøggers bok "Forsvarstale for mannen".

1. Takk. Først vil jeg rette en takk til forfatteren og oppdragsgiverne. Uten dem ville jeg ikke ha satt meg ned i slutten av februar 1996 og reflektert over dagens mann (egentlig foretrekker jeg begrepet dagens menn - LEVE MANGFOLDET!) og over mitt eget liv som voksen opprørsk kvinne gjennom 25 år. Uten Brøgger ville jeg ikke ha fått gjenoppfrisket og supplert mine slumrende antropologiske kunnskaper om mannlige initiasjonsriter, og for eksempel blitt kjent med de viktige elementene av sædspising som inngår i de ritualene sambia-folket på Ny-Guinea bruker for å lose unge gutter over i mannsrollen. Jeg tror også at Brøgger har satt ord på en viss frustrasjon som fins i noen mannsmiljøer i Norge - og som er mer utbredt i USA. Dette er viktig for meg som kvinne å vite om. Så igjen takk.

2. Avsender. Så litt om avsenderen av denne anmeldelsen: Kan jeg plassere meg blant Brøggers opplyste, informerte feminister, eller hører jeg hjemme blant de aggressive feministene som slenger de mest ydmykende anklager mot mannens innsats i sivilisasjonsprosessen?

Den anmeldte og jeg har forskjellige utgangspunkt på mer enn en måte. Brøgger prøver å være talsmann for mannen. Jeg prøver ikke å være talskvinne for kvinnene, ei heller for feministene. Jeg tilhører ingen krets av feminister som har fordypet seg tungt i debattene om positiv særart eller streit likestilling, eller om sosiobiologiens lumske karakter. Men jeg har stor respekt for dem. Selv er jeg er journalist, lærer, skribent, litt forfatter. Jeg har forsket noe rundt medier og kjønn, så jeg kunne kanskje lukke meg inne i Brøggers "såkalte kvinneforskere".

Vietnamkrigen var en vekker for meg. Brøgger er i sin forsvarstale opptatt av de mannlige soldatenes krise - de som vendte hjem og fant skam i stedet for hyllest. Jeg kan følge ham i hans opptatthet. Han viser videre til selvmordsbølgen blant veteranene, og antyder at det har med mangelen på anerkjennelse å gjøre, siden mannen må bekrefte seg gjennom handling (og en del av handlingen er krigerens).

Jeg følger ikke Brøggers årsaksantydninger. Hvem som har sett det, husker ikke Yorkshire Televisions program om My Lai? Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var nærfilmingen av den svarte ex-marinesoldaten Fred Widmer med sitt lille bord fullt av pilleglass? Fred Widmer levde et slags liv med sine piller, blant annet fordi han hadde drept sivile menn, kvinner og barn. Den siden ved krigen, maskuliniteten og mennene skriver Brøgger lite om. Jeg tror gjennomgående det er farlig å lete etter enkeltårsaker, eller opphøye en årsak til den store og de andre til tilsvarende små.

3. Intensjon. Når en anmelder en bok, må en analysere og ta utgangspunkt i forfatterens intensjoner. Intensjonen til Jan Brøgger er å rope et varsko. Varskoet kommer fordi han mener dagens mann er på defensiven, og at han trenger en plattform for å forsvare seg mot usaklige feministiske angrep. Enten de kommer fra staten/statsfeminismen eller fra deler av kvinnebevegelsen. Plattformen hans har et biologisk utgangspunkt, og hans postulat er at mannens viktigste oppgave - i dag som i steinaldersamfunnet - er å beskytte sin kvinne og sine barn. Hvis han ikke får gjort det, er hans naturlige maskulinitet truet, i verste fall går den tapt. De unge guttene må bevege seg fra symbiose med mor til et brudd, en prosess som jentene slipper. Det vil si at guttene må ty til handling for å vinne sin kjønnsidentitet, mens jentene bare glir naturlig inn i sin identitet, hvor den viktigste livsoppgaven er å føde. Gutten trenger en nær far som kan være rollemodell, som kan lære ham å bli en skikkelig mann. Brøgger viser til diverse varianter av rites de passage, i primitive samfunn, såvel som i moderne tid. I følge Brøgger er deler av den feministiske bevegelse en trussel mot den naturlige maskuliniteten. Dennes offensiv skaper identitetsforvirring, som i sin tur forårsaker aggresjon og vold. Skilsmisser er tragiske, spesielt for sønnene når fedrene blir borte i større eller mindre grad. Gårsdagens agrarsamfunn med klare roller og mann og kvinne side om side blir med visse reservasjoner framholdt som positivt, mens dagens velferdsstat utnyttes av karrierekvinner (det er derfor de er i offentlig sektor) og er en verdenshistorisk tilfeldighet, et produkt av parringen mellom sosialdemokrati og god råd. Og offentlige inngrep er vederstyggelige, særlig hvis gir anledning til å snu litt på/leke litt med kjønnsroller i barnehagene eller lære guttene å hekle.

Men allerede i tittelen illustrerer Brøgger et problem. Han forutsetter at det finnes en størrelse - i bestemt form entall - som trenger et forsvar og som kan identifisere seg med den mannen Brøgger vil forsvare. At menn i dag har utbytte av å diskutere sin maskulinitet innbyrdes og med kvinner er opplagt. Men det er ikke like opplagt at Brøgger har svaret til dem.

Brøgger gjør i boka forsøk på å avgrense seg mot det han kaller aggressiv maskulinitet. Innimellom kommer han også med det han ellers ville kalle politisk korrekte utsagn: Han vil ingen direkte machismo-gjenopplivelse. Ikke egentlig. Han sier også at byrder bør fordeles likelig. Han går til og med til det skritt å si at det "kan ikke herske tvil om at kvinnen tradisjonelt har vært mer beredvillig til å bære sin manns byrder enn omvendt".

Og han sier at man må "forhindre at det blir tale om en antihumanistisk, fascistoid og mannssjåvinistisk back-lash." Men grunnpremisset er at mannen er på defensiven, og at han snart vil slå tilbake. Hans oppskrift på å hindre tilbakeslaget, er å skyve en god del av ansvaret over på de ureflekterte aggressive feministene som truer maskuliniteten opp i et hjørne. Andre samfunnsmessige årsaker er han lite inne på, med et realt unntak for velferdsstaten og statsfeminismen.

4. Retoriske knep. For å overbevise leseren tyr Brøgger til en lang rekke retoriske knep. Når denne leseren ikke blir overbevist, er årsaken en kombinasjon av at hun har en annen grunnholdning til menneskenes bestemmelse her på kloden - og at knepene er forholdsvis enkle å gjennomskue. Her følger noen eksempler.

Argumentasjonsknep 1: Pick the poor example - ta et ytterliggående eksempel og presenter det som representativt.

De fleste av de mer outrerte eksemplene Brøgger viser til når det gjelder feminismens skadevirkninger, henter han fra USA, og ikke fra Norge. For Brøgger er ikke dette noe problem, fordi han mener vi kommer etter dem i det meste. Man har i Norge "for vane å kopiere den amerikanske dårskap"(s 221). Det gjentar han flere ganger i boka. Men en del av eksemplene er gamle, og vi har ikke nødvendigvis kommet etter. Aksjonister har brent og bombet abort-klinikker i mange år over på andre siden av Atlanteren nå, uten at en her hjemme har fått andre tilløp enn en smule geiteblod på Løvebakken. I USA har en kvinne i følge Brøgger blitt frikjent for drap med henvisning til premenstruelt stress-syndrom. Mitt inntrykk er at i USA kan folk bli frikjent for hva som helst med varierende begrunnelser så sant de har gode og dyre nok advokater. Er det slik i Norge?

Han kaller dagens USA for "det moderne, kvinnedominerte USA" (s 112). Det er i beste fall et diskutabelt uttrykk. Og han fører ikke i marken noe underlag for sine påstander, i form av kvinners andel i styre og stell, i USAs næringsliv, i høyesterett og i regjeringen. Nei, først og fremst viser han til sider ved lovverket i enkeltstater, som gjelder voldtekt og seksuell trakassering på jobben. Brøgger er kraftig bekymret over en lov i Pennsylvania som slår fast at en mann kan bli dømt for voldtekt mot en kvinne uten at hun trenger bevise at hun har vært utsatt for vold. Her er det etter Brøggers mening lagt opp til "justismord en masse". Jeg betviler det, og aner nok at et større problem er alle de voldtektsmenn som ikke blir dømt. Men hva med Norge, Brøgger? Er hovedproblemet en kvinneoffensiv som fører til at for mange menn blir dømt for voldtekt, eller at flertallet av de voldtatte ikke anmelder i det hele tatt, og at bare få av de anmeldte blir dømt?

Argumentasjonsknep 2: Flørt litt med motstanderen, for så å dunke til når hun er sjarmert.

"Kvinner i den industrialiserte verden har i løpet av de siste 20 årene gjennomført en imponerende innsats i å øke forståelsen for kvinnenes potensiale.... og gjennomført en kamp for likeverd som bør applauderes av alle som føler seg forpliktet av opplysningstidens store prosjekt: den menneskelige frigjøring." Dette er Brøgger på sitt mest hyggelige - overfor kvinnebevegelsen.

Men like etter skriver samme mannen om den såkalte kvinnefrigjøringen. Og generaliserer:

"Hat mot menn ble en del av kvinnekulturen og spredte seg fra de mest artikulerte aktivister til kvinner som ikke var engasjert i kampen på noen bevisst måte, og som egentlig ikke forsto hvorfor de ikke lenger kunne holde ut sine menn." (underforstått: men de skilte seg likevel). Her blir mange kvinner som like før har blitt tilkjent en betydelig innsats i det menneskelige frigjøringsprosjektet, framstilt som manipulerte sauer som trass i at de ikke skjønte noe, forlot sine menn.

En annen generalisering: Susan Faludi har ikke forstått noe en av Brøggers informerte feminister har forstått: nemlig at "det feministiske opprøret har fratatt kvinnene den mannen de ønsket" (s 124).

Hvor enkle og enhetlige er vi i våre ønsker? Bare i mine små venninneklubber har jeg opplevd at smaken er så forskjellig at vi sjelden eller aldri har blitt rivaler. Og for den saks skyld: Hvor forandret har mennene blitt? Hvor mange puslete skapninger med lilla skjerf og fotformsko har leid sitt beskjedne esel forbi dørene våre og banket nesten uhørlig på? Den myke mannen ble en klisjé og en myte før han ble en realitet, i alle fall i noe omfang. Når Brøgger skal dokumentere ham, er et av kroneksemplene hans Marve Fleksnes, den morsavhengige klovnen. Det er fristende å minne om at Fleksnes er en fiksjon.

Et annet, ikke-fiksjonelt eksempel er den tragiske Lorenzo, en mann Brøgger sjøl har møtt i Sør-Italia. Lorenzo har stilt seg utenfor macho-idealet. Han bor hos sin mor og dyrker sine intellektuelle interesser, men føler de andres noe mer muskuløse tilnærming til mannsrollen som et plagsomt press. Ja, hva er tragisk med en mann som nekter å være aggressiv, på hogget etter kvinnene, en ener i drikk og kortspill? Er det han som er tragisk, eller er det samfunnet som nekter ham å være slik som er tragisk, er det den relativt ensporete machismoen i Middelhavskulturen? Jeg kjenner flere norske utgaver av Lorenzo, noen bestefedre i lykkelige ekteskap, noen yngre menn i partnerskap. Jeg skjønner ikke hva Brøgger vil med Lorenzo, annet enn som skremmebilde, og da skaper han en trang ramme for det å være mann.

Jeg gjentar: leve mangfoldet! Siden Brøgger er så sikker på hva vi kvinner vil ha eller forkaste, kan han kanskje sammenlikne med tidligere epoker: Har kvinnekjønnet noen gang i historien hatt den mannen (les: de mennene) de ønsket? Mer enn nå? Forandringen er at i dette århundret har kvinner i en mindre del av verden kunnet velge i større grad enn før. I store deler av verden dominerer de arrangerte ekteskapene fremdeles.

To steder siterer så Brøgger kontaktannonser der M-menn ønsker S-kvinner. (for eksempel s 125) Og antyder ikke altfor subtilt at de er et resultat av feminismens ødeleggelse av den naturlige maskuliniteten. Annonsene er sporet opp i mer lugubre blader enn Aftenposten. Der kan en derimot ofte i fredagens aftennummer finne menn som liker å gi sin kvinne "streng eller gammeldags oppdragelse". Hva kan de annonsene brukes til sannhetsbevis for? Sadomasochisme er ikke noe som bare har eksistert i vårt århundre. Har Brøgger forskningsresultater som viser at menn før bare ville leke sadister?

Brøgger sier i allmenne ordelag at han er mot macho-gjenopplivelse og tilhenger av å verdsette kvinner og menn på lik linje. Men dette må kvinner være forsiktige med å drive fram, for det kan såre og ødelegge den naturlige maskuliniteten. Altså: vi skal verdsettes på lik linje, men hvis vi kjemper for denne verdsettingen, så... En selvmotsigelse, som får meg til å lure på hvor engasjert Brøgger er i kampen mot tilbakeslag og macho-gjenopplivelse.

Argumentasjonsknep 3: Del ut karakterer fra den høye hest.

Det sies at kjært barn har mange navn. Brøggers kjære i denne forbindelse er de opplyste, informerte, betydelig bedre skolerte (Paglia, s 20) empiriske (N.K. Monsen) feministene. Snille, kjekke adjektiver.

Men det er de ikke fullt så kjære som får flest navnelapper hengende rundt halsene sine. Aggressive feminister (s 16), vulgærfeministiske anklager (s 16), "iltre amerikanske feminister" (s 122), bøllekurs, arrangert av AKP-kvinner for å øve seg i feminin brutalitet (s 123). Jeg har ikke deltatt på slike bøllekurs, men som den nysgjerrige person jeg er, har jeg gjort research med en nabo og etpar kolleger og studenter som har deltatt. Det mest brutale som skjedde der, var at hver og en måtte holde en kort tale på talerstolen, som ble filmet med videokamera, og dernest mottok taleren de andre deltakernes applaus. Å gå opp på talerstolen kan for mange av oss synes brutalt nok, men det er jo en brutalitet som rammer en sjøl og fremmer ens egen angst... Med andre ord: en sterkt tendensiøs karakteristikk.

Neste: "feministenes ubendige trang til å trenge inn på alle mannens enemerker"... (s 125) Her blir ikke enemerkene klart definert med gjerde rundt. Er det noen enemerker i dag der Brøgger mener kvinnene ikke bør bevege seg, i tilfelle hvilke? Poenget mitt er at han tjener på å være uklar og vag her, en presisjon ville ført til mer publikumsskepsis.

Noen antydninger får vi riktignok når Brøgger omtaler det å la gutter og jenter ha gymnastikkundervisning sammen, som "vulgærlikestilling" og "selsom praksis"(s. 126). Er det fotballen kvinnene skal holde seg unna?

Et annet nedsettende begrep Brøgger bruker ukritisk, er "den såkalte kvinneforskningen ved universitetene"... (s. 137). Han kommer ikke med konkrete eksempler på hvorfor kvinneforskning skulle være mer såkalt enn den forskningen han selv flittig siterer.

"Det kan ikke advares for sterkt mot denne type uniformert manipulering med forsvarsløse småbarn", skriver Brøgger om et prosjekt i Borkenhagen barnehage i Bærum, der jentene og guttene én dag i uken får leke litt på tvers av det tradisjonelle. Dette må ha sjokkert forfatteren, for barnehagen blir nevnt to ganger i teksten. I denne forbindelse blir de "feministiske furienes angrep på sivilisasjonens grunnvoll, det solidariske samarbeidet mellom mann og kvinne" (s 140) nevnt. Jeg kommer tilbake til barnehagen.

Og så var det knepet som skal få leseren til å føle seg som landsbyidioten, komplett utenfor, hvis hun - eller han - ikke er enig. ... "ut fra ren common sense er det rimelig å tro at de mange urimelige angrep på mannen som har vært iscenesatt av kvinnefrontere og andre kjønnspolitiske korsfarere har bidratt til å forgifte forholdet mellom mann og kvinne i mange hjem." (s 150). Her sier Brøgger først at det kan være et tilfeldig sammenfall av tid - han tar med andre ord et visst forbehold, som den akademiker han jo skal være - men så iler han til med common sense.

På side 35 skriver Brøgger at "det kan ikke herske tvil om at MC-kulturen kan sees som et maskulint opprør mot den feminiseringen av den vestlige kultur som preger det postindustrielle samfunn, hvor mannens tradisjonelle oppgaver blir stadig mer irrelevante for produksjonen." Det siste er riktig. Men er MC-kulturen av så ny dato? Vet Brøgger at den er så mye sterkere i dag enn den var på 50-tallet? Visse subkulturer har riktignok i dag fått en mer voldelig innretning. Men helt fra bilen og andre motordrevne kjøretøyer ble en realitet, har gutter og menn fylket seg rundt dem, som de gjør det rundt TV-sporten. Kan det virkelig ikke herske tvil?

Jeg tar sjansen på å alliere meg med landsbyidioten.

Argumentasjonsknep 5 og nært beslektet med det forrige: Vis til den utydelige, kompakte majoriteten.

"På denne bakgrunn er det forståelig at mange føler likestillingsideen som en trussel mot det de setter høyest i livet, det annet kjønns egenart. Tanken på en enkjønnet verden er utålelig for de fleste." (mine uth.) Her ser vi en miks av Pick the poor example og flertallsknepet. Hvor vanlig er kravet om en enkjønnet verden blant dagens feminister?

"De fleste normale kvinner har en dyp hengivenhet for mannen og en intuitiv forståelse for hans svakheter..." (min uth. s. 132) Her spiller Brøgger på angsten for unormalitet. Kanskje satser han feil: Er vi så opptatt av å være normale og A4 i vårt individualiserte samfunn?

"De fleste normale kvinner vil nemlig ha menn som er i stand til å beskytte dem og deres avkom, og her følger den norske kvinne av i dag nok de samme signaler som på Ny-Guineas høyland til tross for all verdens feministiske propaganda."

Så det vil vi kvinner ha. Hva med kamerat, elsker, god barnefar, partner? Etter hvert er mange av oss blitt ganske gode til å beskytte og forsørge oss sjøl. Og tilsvarende sikre på at en materiell avhengighet kan være destruktiv. Så er vi unormale vi da, som vil ha kamerater, elskere, gode fedre og intellektuelle sparringpartnere som kan sy knappene sjøl, unormale sammen med nonnene som bare vil ha Jesus til partner, og de lesbiske, som foretrekker menn i kameratrollen, mens de ser en mer allsidig partner i kvinnen...

Argumentasjonsknep 6: Lek litt med tall! Brøgger siterer Warren Farrells betraktninger rundt monumentet over USAs døde under Vietnamkrigen. 58183 menn og 8 kvinner. Her blir Brøgger vestlig etnosentrist. I nyere krigføring er et overveldende flertall av ofrene sivile. Ikke i USA, der det ikke har vært ført krig siden borgerkrigen, men i det meste av verden. De sivile ofrene er av begge kjønn, de er ofte barn. Vet Brøgger noe om tallet fordelt på kjønn når det gjelder vietnamesiske ofre?

Argumentasjonsknep 7: Mal fanden på veggen. "Det er derfor uheldig at kirken hos mange unge gutter assosieres med kvinnenes verden. Dette må ikke oppfattes som noe prinsipielt argument mot kvinnelige prester, men rent praktisk er det uheldig om kirken på samme måte som tildels skolen på de tidligere stadier blir kvinnedominert.... En total kvinnedominans vil svekke kirkens appell til unge gutter." Jeg minner om at Brøgger tidligere har advart mot kvinnenes ubendige trang til å trenge seg inn på mannens områder.

Hvor overhengende er faren? Jeg tok en telefon til Den norske kirkes presteforening. Ti prosent av de 2000 medlemmene er kvinner pr. i dag. 9,2 prosent av prestene i aktiv menighetstjeneste er kvinner. Norge har én kvinnelig biskop. Det skal godt gjøres å assosiere kirken med de ni-ti prosentene, ikke med de nitti. I presteforeningen mente de også at tilstrømningen av kvinner til presteseminaret, som forbereder teologiske kandidater til prestetjenesten, var stagnert, så den framtidige faren skulle også være avverget.

Brøgger peker på at mennene i sine forsøk på å betvinge naturen, kanskje har vunnet en litt for overveldende seier. Ja, der er Brøgger og jeg enige, han sier også at her må mer kvinnelige rasjonalitet kanskje inn for å bringe balanse i systemet. Flørt igjen? For så står det videre: "men det er alltid en fare for at pendelen slår for langt ut. Den mannlige rasjonalitet må derfor ikke bringes til taushet, spenningen mellom kjønnene må opprettholdes på alle plan."

Denne anmelder har en mistanke om at faren for høy feminin pendelsving ikke er hovedproblemet i verden, faren for den mannlige rasjonalitets død er heller ikke nært forestående. Naturen blir betvunget som aldri før, og markedsliberalismen seirer som "den rasjonelle løsning" i land etter land, over naturen - og naturfolkene.

I følge Brøgger står det siviliserte samfunns forsvarspotensiale på spill. "Kunne landgangen i Normandie vært gjennomført av en hær av myke menn? Svaret gir seg selv", skriver han på side 170. Gjør det det? Og for å anvende Brøggers egen logikk: Nei, ikke Hitlers opprustning, mobilisering og erobringer heller, for den sakens skyld.

Et billig poeng kanskje, men én retoriker lokker fram retorikeren i en annen.

Brøgger sier at det gjennom tidene "har vært mannens oppgave å beskytte kvinner og barn og bidra til deres underhold og velferd nettopp gjennom å betvinge naturen." At mannen har vært jegeren i familien, er bevist i de fleste samfunn. At det er jegerens virksomhet som gjennomgående har vært hovedinnsatsen bak at familien har det den trenger, er mer tvilsomt. Hvor kom maten fra når mennene var i krigen? Hva med sanker- og jordbrukskulturene? Hvem var ved- og vannbærerne? Hvem er de i dag? Brøgger liker dårlig verdensstatistikker som forteller at kvinner gjør en større andel av verdens arbeid enn menn, og henviser igjen til statistikker fra USA. University of Michigan: En undersøkelse derfra viser at mannen arbeider 61 timer pr. uke, kvinnen 56 timer. Det fins et stort antall rapporter som viser det motsatte. Lloyd Timberlake skriver at den afrikanske bonden er en kvinne. Mine egne observasjoner fra et år i India har lært meg at kvinnen bærer plogen, luker grønnsakene, skaffer brensel, ordner med den organiske gjødselen, bærer vann osv. osv. Mannen har enerett på å pløye jorda.

Menn lever kortere: Brøgger sier denne forskjellen ikke bare kan være biologisk, siden forskjellen i 1920 bare var på ett år, mens den nå (i USA) er på sju år. Levealderen bestemmes av mange faktorer. Men jeg vil peke på en: barseldødeligheten er gått avgjørende ned; barnetallet pr. kvinne likeså. Og gutter har en biologisk sjanse til å dø mer i første leveår enn jenter. Og hvis en skal være riktig ikke-etnosentrisk, som antropologen Brøgger også bør, kunne en jo peke på en del bekymringsfulle eksempler fra de mest folkerike landene i verden, der levealderen for kvinner faktisk er kortere enn den for menn, som India og Pakistan. I India, med snart 900 millioner innbyggere, er forholdstallet mellom kvinner og menn 929:1000, på grunn av fosterdrap og dårligere oppvekstvilkår for jenter. Kina kommer kanskje etter, med den strenge ettbarnspolitikken.

Et lite tallmagisk eksempel i tilknytning til dette: "Forskjellen mellom forventet levealder for menn og kvinner har de siste 70 år forandret seg 600 prosent i mannens disfavør." Ja, når noe øker fra en til noen til, så blir prosenten dramatisk stor. De rene tallene snakker oftest sannere enn prosenter. Tenk på den lille sekten som økte medlemstallet sitt med 300 prosent: fra 2 til 8!

Argumentasjonsknep 9. Enkle årsaksforklaringer.

Kvinnefrigjøring og feminisme blir anklaget for å være utløsere av kvalitativt nye voldstendenser: "Stilt opp i et hjørne under den kvinnelige aggresjonens kryssild er det at enkelte menn faller tilbake til sitt kjønns voldelige tradisjoner, noe som ikke kan forsvares, men som kunne vært unngått om begge kjønn var seg klarere bevisst sine respektive toleranseterskler." (s 206)

Brøgger nevner Rambo og Terminator. "De siste variantene viser at kampen mot patriarkatet på langt nær er over. Begge de siste skikkelsene kan sees som en reaksjon på kvinneopprøret."

Jeg vet ikke om kommentarer trengs på dette punktet, egentlig. Men en del av dere har kanskje grublet litt over bestialitetens historie, enten gjennom lesing av Bjørneboe eller på annen måte. Har vi hatt noen rolig periode med opphør av vold? Kan det tenkes andre faktorer, for eksempel økonomiske og sosiale utstøtingsmekanismer, som har fint lite med kvinnesak å gjøre, men som genererer vold?

"Et vanlig syn på de årlige antropologmøter er derfor unge menn som bærer spedbarn på magen som kenguruer, mens deres kvinnelige partnere utfolder seg i diskusjoner og sosialisering befridd for sin tradisjonelle biologiske byrde. Ved synet av disse politiske korrekte fremtoninger (Min anm: merk ordene kenguruer og fremtoninger: her bruker ikke forfatteren ordet mann) har jeg alltid måttet minne meg selv om at jeg som antropolog må betrakte dette fenomen med det samme fordomsfrie sinn som jeg ville observere innvielsesritualene blant sambierne på Ny-Guinea. I mitt stille sinn har jeg likevel spurt meg om hva spedbarna ville si om de ble tatt med på råd. Kan det hårete mannsbryst og en tåteflaske fullt ut erstatte en moderlig barm? Man må trolig være akademiker for å overbevises om at dette ikke er naturstridig."

Her velger Brøgger å ha større avstand til akademikeren, enn til urmannen inni seg. Det er fristende å minne ham på at i de fleste land der disse mannlige kenguruene gjør sin jobb, har de klær mellom seg og barnet. Dessuten er det sårt, men sant: ikke alle menn har så veldig hårete bryst! Og hva er egentlig så galt med lodne bryst?

Dette bringer oss i kontakt med en av de egentlige, store debattene Brøgger reiser: skal vi være så redde for det nye, ukjente og utfordrende, for mannen, for kvinnen, som følger med en kvinnerolle som de facto er endret? Brøgger er i alle fall reddere enn denne anmelderen.

Noen andre eksempler fra "Forsvarstale..." kan illustrere redselen:

Brøgger siterer en kronikk fra Aftenposten 1995, der tidligere elev Ole A. Sandmo fra en videregående skole i Tromsø, kommer med utbrudd mot heklingen.

"Jeg føler meg imidlertid sikker når jeg påstår at Gud, da han var ferdig med sommerfuglene, i hvert fall ikke skapte meg til å hekle. I alle de siste tolv år tror jeg nemlig intet har ødelagt så meget av min skapertrang som den despotiske og åpenbart sadistiske hekletvangen vi ble introdusert for i tredje klasse. Både fingerhekling og ordinær hekling inngikk i tuktplanen.... Heri ligger likevel en av mine få seiersfølelser ni år senere. Jeg kan ikke hekle. Ha, ha!"

Jeg har to reaksjoner på denne: Det ene er Brøggers bruk av denne individuelle reaksjonen som sannhetsbevis for hans hypotese om skolens forsøk på å manipulere gutters maskulinitet. Det er det siste eksemplet i boka, og tjener dermed som det vi i journalistikken kaller en punchline. Jeg kunne være like enkel: det ene eksemplet er like godt som det andre. Jeg har selv en sønn som har kommet stolt hjem med små vevete løpere som siden har ligget ved og under datamaskinen jeg skrev dette på. Samtidig liker han sløyd klart bedre, og maskuliniteten hans er til tider støyende intakt. Mens jeg selv hadde omtrent samme opplevelse med det å skulle strikke en sokk (jeg tror det var i femte klasse) med hæl, som Sandmo hadde med hekling. Det ble med den ene sokken i mitt liv.

Det andre eksemplet, og det nevner han to ganger, er fra Borkenhagen barnehage i Bærum. Derfor tok jeg en telefon til styreren for denne barnehagen. Men først Brøggers versjon:

Videre hevder Brøgger at man kan oppnå å ødelegge noe av småguttenes spontanitet og gjøre det vanskeligere for dem seinere i livet å utvikle en kultivert maskulinitet.

Så barnehagestyrer Ragnhild Omas versjon: - Vi som arbeider her er voksne damer, ikke kvinnepolitisk engasjerte. Programmet heter "Positiv særbehandling av jenter og gutter", ikke det navnet Brøgger bruker. En dag i uka deler vi inn gutter og jenter, grupper på seks:

Jentene har følgende stikkord for sine sysler: grovmotorisk, skruing, konstruksjonslek (lego), snekring, verktøybruk, treklatring, brytekamper.

Guttene: Mer finmotorikk, dans, bevegelse, skape ting, veving osv, lære omsorg, vaske føtter (til og med Jesus gjorde det, står det i skrifta, for 2000 år siden). Dette pågår stort sett i kjernetida, 1 og 1/2 time en dag i uken. Noen ganger flere timer, hvis gruppene er på utflukt. Målet er en mer allsidig personlighetsutvikling: at såvel guttene som jentene skal oppdage latente sider ved seg selv.

- Selvsagt skal gutter få lov til å være gutter, vi ønsker ikke å gjøre jenter mer maskuline eller gutter mer feminine, avslutter styreren, men de kan også få øve seg i å se en annen side ved seg selv.

I følge samme kilde har foreldrene vært fornøyde med ordningen. Avisinnlegg med kritikk av opplegget stammer (kanskje ikke så overraskende) fra Brøgger (som ikke har besøkt barnehagen, og som ikke har barn der), fra Mannsforbundet og enkelte andre utenforstående.

Egentlig handler debatten Brøgger reiser om ulike syn på menneskenes bestemmelse. "Denne holdningen har i uminnelige tider vært beskytterens. I denne rolle må mannen føle at han har kontrollen. I motsatt fall vil han kunne falle tilbake til småguttens kvinnedominerte nirvana. Dette er maskulinitetens pris i vårt samfunn. Det er dette forhold mange kvinner har vanskelig for å akseptere." (s192)

Jeg spurte den mest nærliggende mannen om hvordan han tolket sin maskulinitet (takk igjen!), og han snakket om å beherske, om å kontrollere. Han snakket ikke om beherskelse i forhold til meg, mer i forhold til situasjoner. Og han, som er lærer, sa at et av de klokeste rådene han hadde fått, var at han noen ganger, når aggresjonen var i ferd med å løpe av med ham, var at han skulle tenke han var en kvinnelig lærer på maks 150 cm på strømpelesten.

Jeg tror det er noe der (i min maskuline side også, for øvrig) med å beherske, kontrollere. Men må det på død og liv være kontroll over kvinnene? Kan en tenke seg at bilen, båten, fotballen, øksen og hoggestabben, kan være arenaer for slik kontroll? Jeg insisterer ikke på å hogge all veden sjøl..

Brøgger er også enig i at vi besitter både feminine og maskuline sider. Anima og animus. At det kan dannes ulike følelsesmessige mønster hos mann og kvinne på bakgrunn av biologiske forskjeller, vil jeg ikke avvise. Og at noen slike følelsesmessige reaksjoner sitter igjen som et ekko av den biologiske arven: ja. Men spørsmålet må i enhver tidsepoke være om de skal leves ut etter biologien, eller om det viktigste er å bli kjent med dem og om de sosiale omgivelsene også virker på den biologiske arven. Vi er biologiske skapninger, 97 prosent av arvestoffet vårt er felles med apene. Men å la biologiske forskjeller blir brukt til å rettferdiggjøre sosiale forskjeller, er en annen sak. De svært tradisjonelle maskuline formene: beskytter, kriger, jeger, er delvis i oppløsning. Hvorfor ikke videreutvikle maskuliniteten i stedet for å ty til nostalgi? Og Jungs poeng var, i følge min hjemmelskvinne (jeg har ikke psykologi-bakgrunn selv), at mennesket (kvinnen og mannen) måtte realisere begge sider av seg selv; både de maskuline og feminine. Psykologen Per Schioldborg sier forresten i et avisintervju at mer androgyne menn blir bedre elskere.

Dere får dømme sjøl. Jeg mener Brøgger her anskueliggjør den samme angsten som jeg har nevnt tidligere; angsten for forandring, nytenkning rundt maskuliniteten.

Jeg blir fristet til å si at Brøgger ønsker å fryse fast kjønnsrollene på et punkt i historien, som historien selv har forlatt: at han altså er tilhenger av en slags konservativ nostalgi. Og siden jeg akkurat holder på med Sandemose, er det fristende å avslutte med sitere fra Varulven, noe som en av hovedpersonen Erling Viks venner sier. Parallelt med det sitatet kan dere kikke på et bokomslag jeg synes antyder en annen tilnærming til moderne maskulinitet. Mulig Hemingway ville rotert i graven, men jeg kjenner forfatteren av boken som en uredd tilhenger både av nye utfordring og gamle forfatter-helter.

(Bokomslaget kan jeg ikke få scannet inn her, men det viser Hemingway som omsorgsperson, med skjegg, strykende på en katt han har i fanget... Omslaget er hentet fra Eivind Blikstad sin bok "Når menn blir fedre")