Ofre uten skrammer

(Morgenbladet juli 2007)

Noen av krigens ofre blir sjelden vist fram. De usynlige bærer sine sår innvendig.

 

Joshua Calloway, en Johnny Cash-tilhenger fra Louisana, lot seg verve til Irak-krigen som nittenåring. Etter drøye ni måneder ble han fraktet fra Bagdad i håndjern og overført til psykiatrien.

I sommer har The Washington Post rapportert om ofrene som kommer hjem fra Irak uten en skramme. De er mange, mange flere enn de amputerte, men de sistnevnte møter vi oftere i mediene. I en tre siders feature gjengitt i The Guardian Weekly møter vi 20-årige Joshua Calloway og en annen krigskamerat. Begge sliter med fortiden.

Den ytre historien er slik: Etter fire måneders hardtrening (boot camp) ble Joshua sendt i krigen, til et av de mest urolige områdene av Bagdad. Da trekvart år var omme, hadde 50 mann i hans brigade omkommet, to ved selvmord. Sersjant Matthew Hosbein (30) var blitt en god venn, en Joshua så opp til og fulgte i tykt og tynt. I september 2006 gikk Hosbein på en bombe, og Calloway ble beordret til å plukke opp restene av mannen. Det klarte han ikke, Samme kveld ble han fratatt våpenet, og kort tid etter ble han sendt hjem.

Der fikk han behandling på lukket avdeling, før han ble dagpasient. Han utviklet et alkoholproblem og fikk stadig raserianfall på tross av høye doser med beroligende piller. Ett år etter hjemkomsten bakser han fremdeles med lysten til å drepe dem han hater (irakere) og sier at hjernen hans er som en stor svart avfallsdunk. Han truer med å ta livet av psykiateren, en mann med indisk bakgrunn som minner ham om irakere. En ny psykiater med erfaring fra krigssonen i Irak overtar ansvaret.

            Blant hærens etterlatenskaper går det én amputert på førti soldater med posttraumatisk stressyndrom. Den psykiatriske oppfølgingen er svak og medisineringen tilsvarende bredspektret. Hver måned blir flere titalls amerikanske soldater evakuert fra Irak på grunn av mentale problemer, opplyser hærens egne kilder.

            I historiens små detaljer finnes kimer til andre historier. Da Calloway ble overrakt pyjamas på sykehuset, reagerte han aggressivt: ”I don’t want to look like a freakin’ Haj”. Pyjamasen minte ham om shalwar kamis, som mange irakiske menn bruker. Det tyder på at ”Haj”, den fredelige pilegrimsreisen som troende muslimer bør foreta før de dør, er blitt et fiende-skjellsord blant okkupasjonssoldatene.

Slike nedlatende betegnelser har en lang historie. USA-troppene i Vietnam kalte sine motstandere for ”slopes” (på grunn av øyeformen) eller ”gooks”, som ifølge leksika er synonymt med møkk, slim og avfall. Under angrepet på Somalia ble motstanderne kalt ”skinnies”, kanskje fordi de var så tynne. I USA kaller mange muslimene som bærer hodeplagg for ”ragheads”.

Joshua Calloway kjemper med sitt ”warhead”. På bildet ser han ut som en normal førsteårsstudent, gryende skjeggvekst, små urenheter i huden, kortklipt hår. Men blikket og veggen av sandsekker i bakgrunnen forteller at han har vært et helt annet sted.

 

Miniblikk: Musikknerdenes dom

”Vi er enige om at vi har fått til en verdig liste. Og altså også denne gangen tilnærmet objektiv”. Utsagnet kom fra Thorstein Selvik, juryleder for 12 ”edsvorne musikknerder” som på oppdrag fra Dagens Næringsliv la fram listen over tidenes 100 beste norske pop- og rockalbum. På listen finnes fire kvinner (Anja Garbarek, Mari Boine, Lene Marlin og Ane Brun) og en liten håndfull blandete band. Resten er boys, boys, boys. Overrasker det noen at juryen besto av 100 prosent menn? Musikknerd er en kjønnsbeskyttet tittel, må vite.