En naan rundt halsen

Verden over har folk kledd seg i rødt i solidaritet med demokratiets forkjempere i Burma. I Pakistan protesterer mannen i gata med å henge tørre brød i en snor rundt halsen.

Sammen med medieforskerkolleger i Lahore, Pakistan studerer vi, to norske utsendte, nyhetsbildet. Øynene våre har falt på historien om en forbryterbande som kidnappet og solgte to jenter på 10 og 13 år. Foreldrene var fattige og arbeidet på stedets mursteinsbrenneri da døtrene forsvant. Bortføringen ble presentert i en kort enspalter. Overrasket spurte kollegene hvorfor vi la spesielt merke til den og konstaterte at de selv kanskje led av ”compassion fatigue” – empatitrøtthet – siden slike oppslag kunne gå dem hus forbi. Og hvorfor fikk oppslaget så liten plass? Var årsaken foreldrenes status som fattige kroppsarbeidere? Vi undrer oss over kontrasten til Madeleine-sakens dekning i europeisk presse. Vi som er på besøk sier det er mange andre barn, også hos oss.

            Høsten har budt på daglige demonstrasjoner i Pakistan. Flere aviser der publiserer bilder av mannlige demonstranter med brødleiver dinglende på magre bryst. Pakistan er som Burma et militærdiktatur, og motstanden mot det nært forestående gjenvalget av president Musharraf er bredt sammensatt. Noen deltakere er først og fremst sultne. For å forstå brødsmykkenes budskap bør vi kjenne prisen på basisvarer. Atta, det vanligste bakemelet på subkontinentet, er blitt 25 prosent dyrere de siste månedene. Det er mer enn mange husholdninger tåler. Forklaringen på prissjokket er at militærdiktaturet eksporterer korn og mel til utlandet i desperate forsøk på å bedre en elendig handelsbalanse.

Pakistansk presse ser ut til å like brødmennene. Bildene representerer et visuelt brudd med mer klassiske forsider prydet av opphissede parolebærere, dukke- og flaggbrennere. Brødmennene signaliserer på en enkel og fredelig måte at de går en mager tid i møte før de går hjem til familien og den slunkne melbeholdningen.

Her hjemme glir de skrikende og skjeggete mennene i pakistanske storbyer inn i rekken av medienes fiendebilder, fordi bildene innbyr til assosiering med Taliban og en opphisset karikaturstrid. De rødkledte munkene i Burma assosieres med Gandhis etterkommere der de går rolig og verdig i møte med hær og politi. Men bak de pakistanske mediebildene er saken er mer komplisert. De skjeggete i Lahore kan være støttespillere for den glattbarberte lederen av demokratialliansen, eks-statsminister Nawaz Sharif, som fikk reisepass til Jeddah etter fire timers internering på flyplassen i Islamabad.

Brøddemonstrantene forblir lokalnyheter i sitt hjemland, sammen med mursteinsbrennerparet som er frarøvet to døtre.

Jean Paul Sartre skrev i 1961 forord til Frantz Fanons ”Jordens fordømte”: ”For ikke svært lenge siden hadde vår klode to milliarder innbyggere, nemlig fem hundre millioner mennesker og en milliard fem hundre millioner innfødte. De førstnevnte hadde Ordet i sin makt, de andre måtte låne det.” Sartre observerer at nye munner nå begynner å snakke for seg, til stor forbauselse for koloniherrer på vikende front.

Men hvor mange som får låne, enn si beholde Ordet beror fremdeles på i hvilken grad noen utfordrer den konvensjonsridde journalistikken.

Her hjemme summer P2 at valgkampen 2009 har begynt.