Bloggsfærens utfordringer

Elisabeth Eide, Morgenbladet juni 2007

Betyr blogging først og fremst demokratisering eller økt banalisering? De lærde strides. Så hva skal en relativt tradisjonell medieforsker tro?

 

Åstedet er ICA, San Francisco, en gigakonferanse for medieforskere; amerikansk-dominert, velorganisert og hektisk. Et av panelene drøfter Nyheter, journalistikk og bloggingens demokratiske potensial: Fra antagonisme til synergi.

Jay Rosen fra New York – selv en ivrig blogger – viste med en rekke eksempler hvordan enkelte USA-blogger har utfordret de ’gamle’ mediene ved å komme dem i forkjøpet. Som da Christopher Albritton, en tidligere reporter for Associated Press og New York Daily News våren 2003 stablet 15000 dollar på beina og dro til Irak for å blogge på egen hånd, fjernt fra sine ’embeddede’ kolleger. Ganske tidlig i den nye karrieren kunne han rapportere om 27000 lesere. I to år dekket han krigen. Nå blogger han fra hele Midt-Østen med base i Beirut.

            Rosens kronargument var at blogging er toveis og åpner for et mer aktivt publikum.

Den italienske medieforskeren Fausto Colombo understreket Rosens poeng med fortellingen om en italiensk blogg, macchianera.it. Den brakte en sannere historie om angrepet på den radikale journalisten Giuliana Sgrena, som ble kidnappet i Irak. Da hun var på vei til flyplassen, åpnet amerikanske soldater ild. Hun ble såret og en livvakt drept. Bloggen klarte, profesjonelt bistått av en hacker, å fjerne sladdingen i en US Army-rapport om hendelsen og skapte dermed mediehistorie.           

 - Om du ikke orker en stor porsjon banaliteter, så er blogging definitivt ikke din greie, repliserte Geert Lovink fra Amsterdam. For ham representerer bloggingen en kreativ nihilisme som utfordrer de tradisjonelle medienes hegemoni. Bloggkulturen er ikke progressiv av natur, snarere tvert imot, mente han, og advarte mot en utvikling fra demokratisering til banalisering i form av private dagbøker, rykter og sladder. Ofte blir bloggene en digital utvidelse av muntlige tradisjoner heller enn skrift.

            Lovink konkluderte med at bloggere bidrar til svekking av ”det tjuende århundres medier” og underminerer lesernes tillit til budskapet, fra sannhet til intethet.

Gaye Tuchman, journalistikkprofessor fra Connecticut, kjent for boken ”Making news”, sluttet seg til de bekymrete og sammenlignet mange blogger med små lokalaviser der grensene mellom nyheter og reklame viskes ut. – Ofte henviser bloggere bare til online-kilder de er enige med. Slik styrker de egne argumenter uten motforestillinger. Mange bloggjournalister opererer med et annerledes kildeforhold enn det som ideelt sett er journalistenes, sa hun og reiste spørsmålet om bloggene genererer ”privatiserte borgere”, samtidig som kapitalinteressene styrker sin stilling i bloggsfæren.

            Etter panelet satt jeg igjen med følelsen av at alle hadde litt rett.

Jeg logget meg inn på Christopher Albrittons Midt-Østen-blogg og fant ingen innsendte kommentarer til hans siste reportasjer. Så mye for interaktiviteten til Jay Rosen. Er ikke Albrittons stoff privat, trivielt eller kontroversielt nok til å fenge nettleserne?

            Så fant jeg den usladdete USA-versjonen om angrepet på Giuliana Sgrena der hun – få kilometer fra flyplassen i Bagdad – ble sittende såret med en død livvakt i fanget. Jeg skrev ingen kommentar til historien, men å finne den var utvilsomt en aktiv handling.

            I tidligere tider var en feministisk parole at det private er politisk. Blir det politiske privat nå? I bloggsfæren finner vi profesjonell journalistikk og private banaliteter side om side. Fritt valg – om vi har krefter og medievett nok til å baute oss forbi banalitetene.