Bengalske bilder

(Morgenbladet august 2007)

En samling kvinnebilder fra Kolkata og en fotoserie om vann fra Bangladesh får oss som ser dem til å tenke på hva det betyr å få framstille seg selv, som individ og nasjon.

 

Fotografen Achinto har levd i metropolen og kulturbyen Kolkata (Calcutta) i Vest-Bengal hele livet. Han har vandret gjennom bakgatene, kjenner slummens slaktere, barbeinte rickshawtrekkere, bønder som dyrker tomater på byens kloakk og sexarbeidere. Nå har han laget utstilling i samarbeid med en gruppe utstøtte kvinner som kanskje er på vei til et nytt liv. De velger selv skikkelse, finner masker og klær og sminker seg for fotografen. Den yngste er åtte år. Hun vil være gudinnen Durga, den mektige, for å gi andre styrke. En kvinne på 21 poserer som marmorstatue: ”Jeg vil vise piken i prostitusjon, et skjønnhets- og begjærsobjekt, en statue uten stemme”. 16-åringen kledd og maskert i svart portretterer hevnen: ”Jeg vil spise alle dem som slo meg”. En to år eldre jente poserer med klovnemaske: ”Klovnen får alle til å le ved å skjule sin egen smerte”.

Bildene er vakre og utfordrende, men først og fremst er de er noe helt annet enn tradisjonelle framstillinger av prostituerte. I dette samarbeidet mellom kvinner og fotograf er målet selvhevdelse, mangfold og kunst, ingen offerparade.

I hovedstaden Dhaka en del mil lengre øst har Shahidul Alam dannet fotoskole som trekker til seg studenter fra flere verdenshjørner. En av billedseriene fra senteret DRIK handler om det allestedsnærværende vannet i Bangladesh.

I Norge er vi vant til å tenke på vannet i dette elvelandet som truende. For tiden er det også god grunn til det, siden den årvisse flommen er den mest ødeleggende på mange år. Vi er kjent med medierapporter om ferger som kantrer, om hundrer av druknede og millioner av hjemløse under monsunen. Sjeldnere leser vi om vannets strategiske farer; bare noen tiår og havcentimeter unna; om hvordan den midlertidige flukten som følge av monsunregnet kan bli avløst av millioner som trenger permanent nytt hjemland fordi hjemmene flyter bort for godt.

            Vannserien fra DRIK handler ikke om denne framtiden, men om daglig overlevelse og glede. En blomst som trekker pusten på vannoverflaten, en fisker som møysommelig drar opp et rustent anker, en sammenkrøpet glattbarbert munk på en brygge, en dråpe som klynger seg til et sivblad, leende jenter i regn, med rød pynt bak ørene. Bildene viser de vakre sidene av menneskers forhold til vann, all nytelsen og fryden, det livsgrunnlaget som kan gå tapt om havet stiger et par tommer til. De utfordrer en trang forestillingsverden med navnløse ofre der navnet Bangladesh er blitt synonymt med serier av katastrofer og annenrangs nyhetsoppslag.

            Begge seriene er laget av bengalske fotografer. De reiser spørsmålet om det er mulig for en utenforstående å produsere noe tilsvarende: I hvilken grad er det mulig å representere andre på tvers av grenser og kulturer? Jeg kjenner noen få som vil og kan. Deres nøkler er tid, vennskap og inderlig stahet.

            Så kjære venn, om du planlegger å reise til Bengal – øst eller vest – vil det kanskje ikke uten videre falle deg inn å lete etter vannliljer eller en åtteåring forkledt som Durga. Men møter du Achinto, kan han vise deg skjønnheten i håndbevegelsen til en ung kvinne som vil bli gud.