En ny vurdering?

Et femtitalls afghanske asylsøkere er kommet til Oslo, sårbeinte og solbrente. Langs pilegrimsruten fra Trondheim har de møtt stor velvilje, og selv har de lært mye om landet de har søkt tilflukt i.

 

De har rørt ved manges hjerter, men regjeringens representanter henviser til forskriftsmessig søknadsbehandling og lovlig fattede nemndvedtak. Det regjeringen ikke tar hensyn til, er løftene om behandling av afghanske asylsøkere i stornemnd – og krigens utvikling i Afghanistan. Den har gått fra vondt til verre, særlig de siste månedene. Det samme gjelder flyktningsituasjonen. Når regjeringen henviser til FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, for å forsvare sitt syn, skal vi huske at det UNHCR sa i januar, var at de bare anbefalte retur til Kabul-området for folk med gode nettverk der. Og så bør vi se hva som har skjedd siden januar.

Nabolandene Iran og Pakistan har denne våren forsert hjemsendelsen av afghanere. Til sammen kan det dreie seg om mer enn tre millioner mennesker. Leirene stenges i raskt tempo, og de få støtteordningene som ennå fantes, blir raskt faset ut. Afghanerne sendes hjem til en situasjon med få arbeidsmuligheter, til hjemsteder der jorden deres ofte er beslaglagt eller ødelagt av tørke. De sendes til et Afghanistan der selvmordsbombing er i ferd med å bli en daglig foreteelse. I fjor ble nær 140 slike bomber detonert, og mange uskyldige drept og lemlestet. I tillegg kommer den ”normale” krigen; regjeringen mot Taliban, krigsherre mot krigsherre, ”Enduring Freedom” og NATO-styrker mot Taliban og deres allierte – alle med store sivile og andre tap. Den 31.mai døde 57 mennesker, mange av dem barn, under et amerikansk bombetokt i Shindand, Herat-provinsen, og 100 hus ble lagt i grus. Bakgrunnen for dette bombetoktet var falsk informasjon fra en krigsherre til USA-styrkene.

I Kabul, der det etter regjeringens oppfatning ennå skal være trygt å returnere flyktninger, sprengte den sjette selvmordsbomberen så langt i år, seg i luften søndag. Han tok trettifem politifolk og tre instruktører med seg i døden. Biskop Ole Chr. Kvarme advarte lørdag myndighetene mot å sende afghanerne hjem nå. Han besøkte nylig Afghanistan og forteller at han ble utstyrt med skuddsikker vest i Kabul. Minst det samme sikkerhetsopplegget har representantene for Stortingets utenrikskomité, som er i Kabul denne uken.  

Jeg har selv besøkt Afghanistan flere ganger de siste årene, seinest i mars. To bomber gikk av de ti dagene jeg var i Kabul. De afghanske vennene og kontaktene jeg møtte, var mer pessimistiske enn jeg har møtt dem tidligere. Som lederen for den regjeringsoppnevnte menneskerettighetskommisjonen Sima Samar uttrykte det: Mulla Omar og Gulbuddin Hekmatyar er allerede i Kabul. Det hun mener, er at mentaliteten og politikken til Talibans leder og en annen innbitt motstander av Karzai-regjeringen, stadig får sterkere gjennomslag. Parlamentet har vedtatt en amnestilov som lar krigsforbrytere gå fri, og de som har protestert mot amnestiet blir truet på livet av de samme krigsforbryterne, som er godt representert i parlamentet. Sima Samar har de siste fem årene ikke kunnet gå ut for å kjøpe seg så mye som en tyggegummi. Den dagen hun ikke lenger trenger en vakt med kalasjnikov utenfor døren sin, skal hun fatte håp, sier hun.

Flere av dem som utfordrer snevre grenser, har ikke overlevd. Nylig er to kvinnelige journalister drept, nyhetsanker i Kabul Sanga Amach, og Zakia Zaki, leder for en radiostasjon med navnet Fred i Parwan nord for hovedstaden. Zaki ble drept av sju kuler med de to minste av seks barn til stede, en ren henrettelse. Den frittalende parlamentarikeren fra Farah, Malalai Joya, ble i mai utvist fra parlamentet fordi hun hadde brukt skarpe karakteristikker om krigsherrekollegaene sine.

Fra Maimana i Faryiab-provinsen, der Norge har en større kontingent soldater, rapporterer journalister til siste utgave av Bistandsaktuelt at krigsherrer kjemper seg i mellombare tre mil fra den norske basen, og sivile som kommer imellom har måttet bøte med livet. Mandag ble en norsk soldat såret. Dette er bare ett av flere områder man hittil har regnet som ”trygge”, men der folk blir utsatt for krigshandlinger.

Afghanistan er et jordbruksland. Strevsomme bønder risikerer å komme til byene fra sine terrassebruk med årets avling, bare for å oppleve at markedet er skrumpet på grunn av dårlig planlagte FN-forsyninger. At alternativet for mange blir opiumsmarkene, er kanskje ikke til å undre seg over. I Afghanistan finnes valmuebønder som ser åkrene sine bli rasert av ”hjelpere” uten å bli tilbudt alternativt livsopphold. Det er kanskje ikke til å undre seg over at noen av sønnene deres slutter seg til Taliban. I Afghanistan finnes landsbyråd som – etter å ha sett sine egne dø ved ”feilbombing”, har grepet til våpen mot USA og allierte, helt uten å sympatisere med Taliban.

            Jeg liker ikke å skrive slik. Det er vondt å se hvordan det afghanske folkeflertallets ønsker om avvæpning, fred, gjenreisning, arbeid og slutt på den omfattende korrupsjonen, blir feid til side av krigens og vanstyrets mange aktører. Det finnes et annet Afghanistan, et land de fleste her hjemme ikke får oppleve gjennom knappe nyhetsbulletiner. Der rår gjestfriheten og respekten, der møter vi pliktfølelse, arbeidsvilje og framfor alt en evne og vilje til forsoning, til å akseptere historien og gå videre. Jeg kjenner afghanske forfattere som hadde helt ulike posisjoner (dommer, flyktning, fange) under sovjeterne (1979-1989), og som i dag kan sitte ved samme bord og rose hverandres arbeid. Men det er ikke dem som styrer landet. De har sin fulle hyre med å forsvare ytringsfriheten, som også er under sterkt press, ikke minst knyttet til striden om amnestiet.

            Å gi krigsherrene fullt amnesti er ikke det samme som forsoning. De som kritiserer amnestiet er ikke først og fremst ute etter å kreve harde straffer. De ønsker snarere å få krigsforbryterne til å innse hva de har vært med på, og gi ofrene rett og oppreisning – slik vi har sett det i lignende oppgjør. Så lenge dette ikke skjer, fordi amnestiet kommer uten en slik prosess, blir krigsherrene gitt en slags ”license to kill”. Den rammer mange, den rammer ofte blindt, og den rammer ikke minst de som ennå tør å være kritiske. Den kan ramme hjemvendte flyktninger.

Flere observatører sier – tydeligere enn før – at konflikten i Afghanistan ikke kan løses med militære midler. De snur om på den militære logikken som sier ”først sikkerhet, så utvikling” og hevder at om en ikke gir afghanerne et bedre humanitært grunnlag, vil det aldri kunne bli noen trygghet i Afghanistan. Varig trygghet krever at store midler omprioriteres til sivile formål. Som det nå er, brukes det ni ganger så mye på militær som sivil innsats i Afghanistan. At Norge har en annen fordeling, endrer i liten grad forholdet.

Kanskje kommer det en dag da flere av verdens ledere innser dette. Hva om staten som liker å smykke seg med tittelen ”humanitær stormakt” i mellomtiden lot de afghanske flyktningene som nå har vist initiativ og handlekraft, få en målrettet utdanning, for eksempel på Nansenskolen? I så fall vil de kanskje når tiden er moden, kunne vende tilbake uten redsel og bidra til den fredelige utviklingen hjemlandet så sårt trenger. I det minste kunne en vente seg en rapport om hvordan det er gått med de 165 flyktningene som allerede er sendt hjem.

            Forholdene i Afghanistan har endret seg drastisk til det verre, også i Kabul og områder som tidligere kanskje med en viss godvilje kunne regnes som trygge. Det plikter regjeringen å ta hensyn til – heller enn å henvise til hjemsendingsvedtak som nå virker både utdaterte og risikable.