Håpets tid (Kabul 2007)

Våren er håpets tid i Afghanistan, med markering av Nowroz, det nye året. Men her regjerer også frykten.

 

Afghanere feirer nyttår 21. mars. Da pipler de overlevende fram fra ruinene i hovedstaden 2000 meter over havet, frosne kropper fanger solen og rister vinterteppene. Rundt byen smelter snøen i dalførene og åpenbarer slangete terrasser som skal ryddes til årets avlinger.

I de kalde vintermånedene har krigen vært på lavbluss. Nå angriper Taliban med allierte på nytt. Flere eksplosjoner har allerede rystet sentrum av Kabul, mens fjoråret 2006 gikk over i historien med negative rekorder: mer enn hundre unge menn festet eksplosiver til egen kropp og tok andre med seg i døden. Tallet på sivile ofre nådde også nye høyder, og nattlige lyder av bombefly som tar av fra Bagram-basen varsler om at mange ikke skal overleve denne våren.

 

Å sitte under egen sol

Men folk feirer likevel våren og vi går rundt og spør om håpet. Hos hvem bor det, og hva består det i? Noen sperrer øynene opp. Håpe? Andre gir tross-alt-svar.

- Nå sitter vi under vår egen sol. Før, som flyktninger i Pakistan var vi ikke en gang sikre på hvem vi var. Vi er tross alt tilbake, sier filmskaperen Mirwais Rebak, prisbelønt for kortfilmen ”Cinema Kabul”, som dokumenterer en svært ung manns kjærlighet til filmen og nabojenta. I filmen representerer ungene håpet, men møter mørke motkrefter. Rebak er trolig representativ for mange intellektuelle og kunstnere i Kabul – de som kan tåle mye, men ikke Talibans absolutte negering av intellektuelt liv.

- Håp!? fnyser sønnen til en viss bokhandler i hovedstaden, vaglet bak disken med reggaemusikk på PC-en. - Nei, de tenkende drar herfra.

            Utenriksminister Dr. Dadfar Spanta er en av de tenkende, men ifølge ryktene ikke den statsråden som sitter fastest i stolen. Han har doktorgrad i statsvitenskap fra Tyskland og pleier optimismen sin med statistikk. – For tre dager siden var jeg i Herat. Mer enn seks hundre tusen unger går på skole nå, og 47 prosent er jenter. Hvis en tenker fem å tilbake i tiden, er det helt utrolig. Og dette skjer blant annet takket være de internasjonale styrkene.

 

Uenig med Galtung

Få uker etter at US Marines har drept 12 sivile etter et selvmordsangrep utenfor Jalalabad innrømmer Dr. Spanta at det internasjonale nærværet har sin pris. – Vi forholder oss kritisk, det er opp til folkemeningen å sammenligne før og nå. Men denne krigen er ulik Vietnamkrigen. Her er det snakk om å skape og bygge fred på samme tid. Johan Galtung sier at fred er et system med fravær av våpen. Det er en normativ definisjon av fred, her er freden en prosess.

            - Er den politiske aksepten av amnesti for krigsforbrytere en del av denne prosessen?

            I rommet blir det tyst. Den belevne statsviteren rødmer, rådgiverne kremter. Vi vet ad omveier at han er en av de få ministrene som var mot amnestiet. Det innebærer at alle krigsherrer – i og utenfor regjerings- og parlamentskontorene – skal slippe å svare for ugjerningene fra før år 2002. Slik har et overveldende parlamentsflertall og president Karzai selv valgt å knytte krigsforbrytere til seg i stedet for å stille dem til ansvar. Dette vil ikke utenriksministeren inn på. Heller da snakke om korrupsjon – ”et meget alvorlig problem” – eller om Pakistans rolle i den pågående krigen. – Løsningen på Pakistans tvilsomme rolle i Afghanistan er en demokratisering av den politiske klassen i Pakistan, en sivilisering av den politiske makten, de eksporterer sin sosiale krise til oss. Vi er kanskje en nasjon uten stat ennå, men Pakistan er en stat uten nasjon. De trener stadig nye Taliban, godt hjulpet av etterretningen ISI. Vi er ofre for denne politikken. Men vi har også noen fordeler. Ulikt Pakistan har vi ingen separatistbevegelser. Visst har vi etno-nasjonalisme, men folk kjenner seg som borgere av Afghanistan.

            - Kan det tenkes en forhandlingsløsning – vil regjeringen snakke med Taliban?

            - Krigen mot terror skal ikke bare føres militært, men også politisk og diplomatisk. Vi holder forhandlingsdøren åpen. Blant Taliban finnes også fredelige elementer. Vi er klare til å diskutere med alle som godtar den afghanske grunnloven.

            - Er det litt strengt, tatt i betraktning at det finnes elementer innen regjeringen som ikke godtar grunnloven, for eksempel når det gjelder ytringsfrihet?

            Et øyeblikks stillhet igjen. – Men de må i alle fall akseptere prosessen, at grunnloven trer mer og mer i kraft. Og om noen vil endre den, må de gjøre det på en fredelig måte.

 

En av fire …

Parlamentarikeren Shukriya Barakzai ønsker seg fred, men ikke for enhver pris. Titusener av Kabulboere stemte henne inn i en nasjonalforsamling dominert av konservative og fundamentalistiske krefter, blant dem krigsherrer med blod på hendene. Hun har hevet røsten mot dem. Barakzai var en av de få som stemte mot amnestiet for alle krigsforbrytere fram til 2002, tross trusler fra kollegene. Mange holdt seg unna avstemningen for å unngå ubehag.  – Ved første avstemning var vi sju, ved den neste bare fire som protesterte, sukker hun.

            Amnestibølgen i Afghanistan tar mange former. US marinesoldatene som drepte uskyldige sivile 4. mars, ble nylig sendt hjem. – Det er også en form for amnesti, sier Barakzai. - Hvorfor blir de ikke tiltalt her for disse drapene? Hvorfor skjøt ikke soldatene i luften?

            Den uavhengige og uredde politikeren plasserer håpet sitt hos velgerne, fattige, kvinner, ukorrupte. Hun er blitt truet på livet av krigsherrenes menn. – En av dem sa til meg at jeg kom til å savne denne gaten, for jeg kommer ikke til å kunne gå her mer.

Men de to kalashnikov-vaktene på gatehjørnet står ikke der for å beskytte henne. Hun ler av spørsmålet. – Nei, de er her på grunn av Tolo TV, naboen lenger nede i gaten.

 

Fra departement til journalistforbund

Tolo TV er den mest populære TV-kanalen i Afghanistan og den eneste som tidvis bringer intervjuer også med Taliban-ledere. For det har enkeltjournalister blitt trakassert og arrestert. Sher Aqa Hussain Sancharaki, leder for ANJU, en sammenslutning av tre journalistforbund, har protestert. Da vi møtte ham sist, var han viseminister for kultur og informasjon. Men han satt på oppsigelse. I fjor høst ble tre Tolo-journalister arrestert og beskyldt for å ha svertet landets ledelse fordi de kritiserte krigsforbrytere som Khalili (shialeder) og Dostum (uzbekleder). Da rant det over for Sancharaki. – Arrestordren kom fra presidenten selv, med støtte fra flertallet i regjeringen, som hevdet at journalistene hadde fått penger fra utlandet for å sverte dem. Slik ble presidenten oppmuntret til en tøffere linje mot journalistene.

            Den nye medieloven er ikke endelig vedtatt. Forslagene som verserer er restriktive. I verste fall kan det bli forbudt å bruke ordet krigsherre, å intervjue kommandanter som er i opposisjon til regjeringen, å bringe større nyheter om Taliban-angrep. – Dette signaliserer det motsatte av grunnlovens intensjoner om pressefrihet. Da Karzai ble valgt, var mange, ikke minst de intellektuelle, positive. Han var en nykommer uten blod på hendene, han støttet ytringsfrihet. Etter valget har journalistene tatt dette på alvor og kritisert regjeringen for inkompetanse, og korrupsjon. Karzai tålte det dårlig.

            Hos Sancharaki ligger håpet hos den voksende medlemsmassen i ANJU og i internasjonal støtte. Men han har erfart at mange utenlandske representanter har andre prioriteringer.

            ANJU-lederen trakk seg som visestatsråd for snart åtte måneder siden, etter flere advarsler fra presidentens kontor. - I departementet var jeg under stadig press, de ville ha meg til å skrive mot mediene. Det kunne jeg ikke i lengden.

            Departementet har funnet en erstatter. Hamidullah Qalandarzai møtte vi under nyttårsfeiringen på en restaurant. Han beklaget seg over den eksplosive ytringsfriheten i Afghanistan.

            - Men det er vel ikke så farlig når et granateple eksploderer som når en klasebombe gjør det…?

            - Utviklingen må gå skrittvis. Step by step.

 

- Ba ikke om Guantanamo!

Men i hvilken retning går den? Er det de utålmodiges vår vi er vitne til, i mars 2007? En av dem som har vært tålmodig lenge, er Dr. Sima Samar, leder av den regjeringsoppnevnte afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen (AIHRC).

            Under demonstrasjonene for amnestiet sendte hun medarbeidere på hotell for å beskytte dem, siden AIHRC var uttalte motstandere. De ble beskyldt for blasfemi og hedenskap. – Selv var jeg utenlands, og jeg sa til kollegene mine; la dem brenne ned hele kommisjonen! Da får vi se deres sanne ansikt, og vi blir kompensert.

            Vi har møtt henne med ujevne mellomrom de siste tjue årene, men aldri hørt henne så krass. Etter mer enn fem år har kommisjonen fremdeles ikke adgang til amerikanskdrevne fengsler i Afghanistan. – Vi har hatt mange diskusjoner. USA har stilt flere betingelser som bryter med internasjonale regler. Vi skulle få begrenset adgang, og bare til afghanske fanger. Vi skulle få intervjue fangene, men med fengslets egne forhørere eller tolker til stede. Utrolig, de har jo alt det siste i overvåkning! Og hvis vi skulle offentliggjøre en rapport fra disse fengslene, ville de at vi skulle konsultere regjeringen først! Vi nektet. Dette er jo fengsler i Afghanistan, jeg ba ikke om Guantanamo!

 

Forbud mot kritikk

Sima Samar frykter den økende innflytelsen fra fundamentalister både i regjering og parlament. – Parlamentet fungerer ikke demokratisk. Fra dem og regjeringen kommer tiltak som vil begrense både ytringsfrihet og kvinners rettigheter. Den 8. mars hadde Azadi Radio et program der de tok opp rettslig diskriminering av kvinner. Leder for høyesterett ba radioen bevise at slikt skjedde, ellers ville han reise sak. Fra Khost [Sørøstlige Afghanistan] fikk vi høre om en kvinne som rømte fra mannen sin, han var sinnssyk. I to år har hun oppholdt seg på et krisesenter, men familien ville at hun skulle gifte seg med broren hans. En ledende byråkrat nær presidentembetet forsvarte familien. For noen få dager siden gikk president Karzais stabssjef i gang med å briefe medarbeiderne om at det nå var forbudt å kritisere landets høyeste embeter.

            For Sima Samar er lederne Gulbuddin Hekmatyar (Hezb-i-Islami) og Mulla Omar (Taliban) allerede i Kabul, ikke fysisk, men i form av økende strenghet. Den rammer også hennes egen institusjon, ledet av ni kommisjonærer. Ved siste korsvei forlangte president Karzai plass til tre mullaer blant dem.

– Han insisterte, jeg strittet imot. Til slutt ble resultatet én pasjtunsk mulla. Jeg har tålt nok fra regjeringen. Det neste blir en ødelagt kommisjon. Jeg savner sterkere reaksjoner fra det internasjonale samfunnet, også etter amnestiet.

I dette vel voktede rommet med en kvinne som har brukt hele sitt voksne liv på å kjempe både mot utenlandsk okkupasjon og mot fundamentalister, blir spørsmål om håp ganske malplassert. Dr. Sima tenker framover med en innbitt stahet. Den dagen regjeringen setter for trange rammer for jobben hennes, så går hun. – Da starter jeg en ny og helt uavhengig kommisjon.

Utenfor kontordøren hennes er alt ved det gamle. – Jeg hater å se kalashnikoven der. De siste fem årene har jeg ikke kunnet gå ut og kjøpe en tyggegummi … Den dagen dere ikke finner vakten der, da er det håp!