Afghanistan og heltene
En generasjon reportere som var for unge til å bli korrespondenter i Vietnam, fikk en ny sjanse med Afghanistan-krigen. Vi kjente ennå etterdønningene av de antikoloniale krigene og hadde møtt og lest om helter som behersket jungelen, fjellene og den radikale geriljaretorikken.
De afghanske heltene var tidvis annerledes. De bredte ut sine bønnetepper, fingret med bønnekranser og slo ned blikkene i møte med kvinnelige reportere. Frigjøringsteologien var en annen. Vi møtte kommandanter som ville føre Jihad tvers over grensen til daværende Sovjetunionen og videre mot Moskva.
Mytene og virkeligheten gled over i hverandre. De afghanske heltene kjempet mot russiske tanks med Lee Enfield-rifler eller med bare hendene. Kvinnene skjulte våpen under burkhaen, og vi aksepterte det halvveis som en passende forklaring på at plagget fikk en renessanse. Kommandanter fraktet fryktsomme journalister over grensen fra Pakistan og fyrte av skuddserier til ære for dem.
Vi møtte ingen strømlinjet frigjøringshær. Noen kommandanter var analfabeter og gikk barbeint i skoene, andre prydet håndleddene med gullklokker, atter andre var landsbyprester eller skolerte sufier. Det fantes kommandanter som pisket sine underordnete, og det fantes en og annen fordekt gammel maoist. Tyranner, drømmere og demokrater.
Det fantes mange grunner til å gi dem en slags heltestatus. Invasjonsmakten for fram med stor brutalitet mot afghanerne, et folk som hadde nedkjempet ytre fiender i hundrevis av år, et folk som hadde inspirert Kipling til å jamre seg over det britiske imperiets nederlag. Kommandantene var ofte generøse, gjestfrie og ikke blottet for humor. Mange var fullstendig fryktløse, fordi Paradiset ventet på den andre siden av døden i Jihad. De radikale fundamentalistene snakket om jordreformer i sitt framtidssamfunn.
Vi møtte hjelpearbeidere som var fordekte CIA- eller MI5-folk og betraktet Afghanistan som en forlengelse av den kalde krigen. Vi fraterniserte med hjelpearbeidere som så på engasjementet i Afghanistan som en forlengelse av 1970-tallets solidaritetsarbeid. Vi så pragmatismen ta over, og solidaritetsorganisasjoner bli til bistands-mammuter.
Som journalister lærte vi å smile og nikke oppmuntrende til kommandanten som oppga at han hadde fem tusen mann under våpen, mens vi i vårt stille sinn dividerte tallet med ti.
Jubilanten og journalisten Sundelin reiste tidlig til Afghanistan for å skrive bok, for å stikke hull i en "kompakt tystnad" om folket som ville fordrive okkupantene. En journalistkollega, Sven Lindqvist, sier at den første boken, Jihad, framstår som en av de mest informative og minst selvopptatte av bøkene som handler om besøk hos geriljaen. Velfortjente blomster. Mange var journalistene som dyrket selvopptattheten; som fokuserte på eget mot og egne opplevelser av rakettangrep og sårbeint trasking gjennom fjellpass. Da ble det dårlig med plass til afghanerne. Til enkene, vaksinatørene, jordmødrene, lærerne og ungene som lærte å lese under et tre. Torsten Thuren, som har doktorert på Jihad og seks andre reisebøker, roser også jubilanten, men føyer til at forfatteren nok noen ganger er litt snill med heltene, hans verter på reisen.
I dag kan vi ikke snakke om noen "kompakt tystnad". Heltene fra åttiårene er vanskeligere å få øye på. De andre nabomaktenes innblanding er tydeligere. Kvinnenes avmakt likeså. Den mest omtalte helten, Ahmad Shah Masood er trengt opp i et hjørne, mens hans motstandere mobiliserer tusenvis av religiøse studenter fra Pakistan til å styre de nyerobrete områdene nord i landet.
Erfaringene fra Afghanistan får oss tydeligere enn i mange andre kriger til å stille spørsmålet om det er sunt for journalister å holde seg med helter. Det beror vel på hvor man leter etter dem. Kan hende burde vi oftere søke heltene blant dem journalistikklærer Mogens Meilby kaller "konsekvensekspertene"? Blant dem som er prisgitt de stores beslutninger, prioriteringer og krigserklæringer, eller dekreter om hva som er korrekt skjegglengde og anstendig kvinnedrakt. Blant dem for hvem overlevelse i seg selv er en stor bragd.
Du kan det også, kjære jubilant. Gratulerer med dagen!
fra en norsk kollega
Elisabeth Eide