Av Elisabeth Eide (tekst og foto)

Scene 1. Venterommet før Ariana-flyet til Kabul, flyplassen i Dubai, en blanding av vestlige 'hjelpere' og reisende afghanere. Midt blant dem, iført mørke solbriller, står rastløse Jabbar Rozi, førti pluss. Han vender hjem for første gang på 23 år. - Twenty-three years in Amrika, New Mexico, med barn, skilsmisse og jobb som elektriker. Rød i øynene forteller han om hvordan han havnet hos psykiater i sitt nye hjemland. - Er det noe du savner? spurte psykiateren. - Nei, her har jeg alt, svarte Jabbar, først. Men så var det noe likevel, og han ble oppmuntret til å innrømme det. Sorgen over to brødre han mistet under sovjeternes okkupasjon. En tredje er funksjonshemmet, men i live. Han har slekt, han skal finne dem, og returbilletten er åpen.
- Hvordan liker du The American way of life?
- Joda, sier han, med en flyktnings selvpålagte takknemlighet, det er et bra liv. Så nøler han, nei, ikke bare bra. - Det er for mye stress. Jeg sitter i bilen og hisser meg opp over rødt lys, jeg jobber for mye, det er et maskinelt-mekanisk liv. Jeg savner noe.

Han savner noe, og bærer samtidig på en tung samvittighet over å ha levd i denne overfloden, dette stresset i tjuetre år. Hva har han gjort for hjemlandet sitt? Hva kunne han ha gjort? Rett nok har han fulgt med, orientert seg, han har på ingen måte glemt.

Jabbar Rozi er hazara, med en liten velferdsmage. - Besøk meg i New Mexico, liker dere meksikansk mat? Åja, Pilaw også? Han stråler når jeg sier at jeg får nydelig afghansk mat hos våre hazaravenner i Oslo. Alt som kan døyve savnet og samvittigheten er av det gode. Jeg nevner min venninne Tajwar, som forlot Afghanistan med et lite stykke afghansk jord i et sammenknyttet lommetørkle. - Det er best slik, sier han. - Å ha med seg noe.

I sidesetet på flyet sitter en nyforlovet mann fra Panjshirdalen. Vi har krysset grensen til Afghanistan i 29 000 fots høyde og sikten er god, landskapet gulgoldt med mørke furer, før et vell av snøkledte fjelltopper tar over.

Han rømte via Russland til England i 1998, nå skal han hjem for godt. Forloveden er fra samme dal, og skal fly inn fra Canada. - Nei, jeg vil ikke arbeide i noe departement, snarere starte noe for meg selv. En butikk, kanskje. Stolt viser han fram en av Afghanistans nye pengesedler, tusen afghanier, med bilde av den berømte moskeen i Mazar-i-Sharif. Og så lander vi, i et rike der dollaren betyr like mye i forhold til den lokale valutaen som Deutsche Mark gjør på Balkan.

* * *

Scene 2. En av Kabuls bedre restauranter, Popolano. Veltrente kelnere serverer italiensk mat til rike afghanere og utlendinger. Ved vindusbordet sitter viseminister i Kulturdepartementet, i pen dress, sammen med tre jeanskledde amerikanere. De snakker ikke sammen. En gruppe uniformerte amerikanske soldater inntar lokalet, med store håndvåpen skjødesløst slengt over skuldrene. Bredbente står de midt på golvet, uten å bestemme seg for bord, enn si meny. Folk stirrer, for dette skal ikke skje. Avtalen mellom USA-styrkene og FNs ISAF-styrker er at de førstnevnte skal holde seg unna Kabul by, de sistnevnte har ansvaret for sikkerheten her. Soldatene blir hengende midt i lokalet, uten å sette seg. Viseministeren stirrer som om han befant seg på feil klode. Noen gafler med pizzastykker stanser på halvveien.

Til slutt går soldatene, med uforrettet sak. Var opptrinnet en demonstrasjon, slik flodhesten i porselensbutikken uskjønt kan anskueliggjøre sin evne til å knuse alt som kommer i hans vei? Ikke underlig at mange vi møter vil skifte ut USA-soldatene med FN, bare FN-soldater. - Hadde USA enda avvæpnet krigsherrene! Sukker folk.

Neste dag leser vi om to fanger som er blitt torturert til døde på Bagram-basen, USA-soldatenes stadig mer befestede tilholdssted, utenfor hovedstaden.

Enkelte netter: Tunge drønn fra bombeflyene som drar sørover. Krigen er på lavere bluss, men intens nok i enkelte pashtunske kjerneområder. I Kabul forsøker folk å være optimister, enn så lenge. Men blir et nytt bryllup bombet, som i Urozgan-provinsen i juli 2002, så spørs det.

* * *

Scene 3: Kontoret til viseministeren for kvinnespørsmål, Tajwar Kakar. Jeg har møtt henne med mange og ujevne mellomrom siden 1986. Håret er like tjukt, men gråere, sløret like løsthengende som i Peshawar på åttitallet, da hun trosset fundamentalistenes ledere med sitt nakne ansikt og sine daglige krav om mer støtte til jenteskoler. Hun er mor til sju og bestemor til ni, satt i fengsel under sovjeterne, tilbrakte femten år i pakistansk og australsk eksil, men var alltid på vei tilbake til hjemlandet. Hun var en av de få som torde utfordre Taliban-regimet da hun i år 2000 dro ens ærend til Kandahar for å be om lov til å starte utdanning for jenter; rett under de skjeggete hakene deres i Kabul. Tillatelse fikk hun også. Under Loya Jirgaen (den nasjonale rådsforsamlingen) i juni i fjor fikk hun tillitsvervet sitt. - Kvinnene leder bare to departementer, vi blir en slags alibier, sier hun. - Neste Loya Jirga bør ha femti prosent kvinner, denne gangen var det 200 av 1500. I alle fall må vi klare femhundre neste gang!

Viseminister for kvinnespørsmål Tajwar Kakar

Enkene og de farløse unge guttene nevner hun gang på gang. - De trenger spesiell støtte nå. Se hva som hendte med alle dem som mistet fedrene sine og havnet på koranskoler i Pakistan! Om vi ikke skaffer disse ungene utdanning og arbeid, kan det skje igjen, at de starter en ny brann i Afghanistan ...

Burde hun ikke vært utdanningsminister? Hun glitrer til, jeg er ikke den første som spør. Og utdanning driver hun på si, to skoler, midt i hjertet av Kabul. - Jeg trenger ikke så mye søvn, så jeg går dit hver morgen, før departementet.

Den ene skolen er for gifte kvinner som har måttet avbryte utdanningen sin. De har ikke normal rett til skolegang, derfor sørger hun for dem. Disse kvinnene, og i framtiden, helst alle enker. - Se på dette landet. Vi importerer tomater fra Pakistan, appelsiner og grønnsaker. Men en smule opplæring kunne enkene produsere mat, gjøre Afghanistan mer selvberget.

Men bekymringen vender stadig tilbake til de unge mennene. En gruppe kom til kontoret hennes like etter Talibans fall, og la kalashnikovene på skrivebordet. - Vi gir opp disse, men skaff oss noe vi kan gjøre! - Her er nok å ta fatt i. Se på alle ruinene, landet mangler bygningsarbeidere. Noen må sette disse menneskene i arbeid.

* * *

Scene 4: Ruinsafari. Landskapet langs veien mellom bykjernen og Hotell Intercontinental er fullt av revner, et overflatisk øye ser gulbrune skulpturer. Folk bor her, ser et mer ransakende øye, og leder tankene til nattetemperaturen som knapt er over null. I halvveis reparerte hus titter et bakeri, en dagligvarebutikk fram, og ungene leker i ruinenes labyrinter, slik unger har lekt på bygg eller i avstengte hus overalt.

Også Kabul Museum er en ruin. Det ble truffet av en rakett i 1996. Museet ble plyndret under mujahedin-regjeringen, da hovedstaden ble en skueplass for krig mellom president og statsminister. Så igjen under Taliban, som i tillegg ikke ville ha avbilding av noe levende og slo i hjel kanskje to tusen statuer. Dette museets skatter er blitt omsatt på basarene i nabolandene, og befinner seg hos rikmenn i Pakistan, i Europa, i USA. Stiftelsen SPACH, opprettet for å ta vare på den afghanske kulturarven, har opprettet et midlertidig depot i Sveits for å samle alt som er røvet og på avveier. Hører dere, kunstsamlere? Ana Rodriguez, kunsthistoriker og UNESCO-medarbeider, viser rundt blant gjenstandene som ennå finnes. En svart marmorservant fra fjortenhundretallets Kandahar. En steinlingam fra niende århundre.

- Taliban kan ikke ha forstått den seksuelle symbolikken, ler Ana, for så å bli trist til sinns når hun peker på stedet der Kong Kanishka, fra Afghanistans buddhistiske periode sto. - They broke it, sukker hun. Men det finnes fortsatt noen gamle skrifter fra før vår tidsregning, noen få. En mager trøst for et bygg der foreløpig fire rom er begynt å komme i orden men det meste gjenstår. Blant annet tak og flere vegger i annen etasje. Kabul teater er også et slikt halvt skall, noen kilometer unna.

* * *

Scener 5-6: Herat, kulturbyen med Alexander den stores borg, den vakre blå moskeen og den sterkt enerådende kommandanten. En ettermiddag kommer Ismael Khan ridende oppover mot åssiden, på en hvit hest, med femti andre ryttere på respektfull avstand. Samme kveld presiderer han over en lyrikkaften til minne om martyrene fra den sovjetiske nedslaktingen i mars 1980. En etter en går de til mikrofonen, skjelvende gamlinger, svartkledte kvinner og små jenter som må løftes opp på en kasse for å få nesen over talerstolen. Den fullsatte salen minnes, sukker, nikker anerkjennende, klapper ikke. Herskeren over Herat-provinsen og til dels naboprovinsene byr de fremmede gjestene på middag. Der skjeller han ut internasjonal presse, som nylig har publisert rapporten til Human Rights Watch om overgrep mot kvinner og jenter i hans rike. - Her liker alle meg, erklærer han. - Alle unntatt sønnene og døtrene til de jeg drepte som var på sovjeternes side.

Middagen er fort overstått. Mediesituasjonen i hans verden er enkel: En TV-kanal, en radiostasjon og en avis, kontrollert ovenfra, et forsiktig litterært tidsskrift på universitetet; i kontrast til Kabul, der mediene vokser mer vilt og fritt, om enn med grader av (selv)sensur.

Dagen etter møter vi en følsom musiker og maler. Ghulam Farooq Habibzada. Under Taliban ble butikken der han solgte instrumenter og kunst plyndret og ødelagt. Det var ikke tider for musikk og bilder. Nå drar han forsiktig fram harmonium, butoor og tabla. Trommene trakteres av en fjortenårig sønn, selv veksler han mellom strengeinstrumentet og harmonium, et trekkspill som hviler på golvet. - Dette er klassisk musikk, sier han.

Ghulam Farooq Habibzada på harmonium

Men maleren Habibzada? Første gang vi spør, tar han fram en vase han har dekorert. Andre gangen går han i kjelleren. Under Taliban - helt fram til dette øyeblikket - har han gjemt kunsten sin der, i en kasse. For han henter inspirasjon fra indisk miniatyrmaleri, han maler mennesker. Og så forlater han den klassiske formen og blir moderne. Natur og mennesker glir over i hverandre, hoder, øyne over alt. Under Taliban kunne han bare dyrke kalligrafiens kunst. Nå har han gjenopptatt yrket sitt som formingslærer på et gymnas.

Men hva skjedde med de trassige, de som spilte musikk da den var forbudt? - Om de ble oppdaget, ødela de instrumentet, hengte det rundt halsen på kunstneren, malte ansiktet hans svart og kjørte ham rundt i byen, til skrekk og advarsel. Ukentlig kunne det skje her i Herat, sier Habibzada. Kan han stole på at det ikke vil skje igjen?

* * *

Scene 7: Det er tirsdag og Bush har stilt sitt siste ultimatum overfor Bagdad. I hazara-bydelen, i utkanten av Kabul sentrum, noen kilometer fra regjeringsbyggene ("Det er bedre slik, nærmere folk"), sitter Sima Samar, med væpnet vakt utenfor kontordøren. - Dette landet har ingen hær, ingen politistyrke vi kan stole på, unnskylder hun seg.

Leder for menneskerettighetskommisjonen har all grunn til å søke beskyttelse. Hun utfordret krigsherrene fra Nordfronten nok under Loya Jirgaen i fjor til å bli fratatt stillingen som kvinneminister. Under et besøk i Canada lot hun seg til og med avbilde uten hodetørkle. Samtidig var hun en av de få ministrene som aldri egentlig forlot Afghanistan. Som lege hadde hun hendene fulle med sykehusdrift, jordmoropplæring og alfabetisering av kvinner, under sovjeterne, under mujahedin først på nittitallet, under Taliban. Mannen hennes 'forsvant' i en tidlig fase av den sovjetiske okkupasjonen.

Leder for den afghanske kommisjonen for menneskerettigheter, Dr. Sima Samar

Kommisjonen hennes arbeider med mer enn sju hundre klager. Mange dreier seg om jenter som blir bortført, voldtatt og drept. - En kommandant voldtok en fjortenårig jente, så helte han syre på henne og drepte henne. Det er bare noen dager siden. Rolig, nøkternt forteller hun dette. - Områdene rundt byen har vært et senter for vold og kommandantvelde i over tjue år. Folk blir råere, mer aggressive.

Kommisjonens tidsskrift Aftab blir anklaget for å skrive mindre pent om tadsjikene i nord. Hun hever stemmen: - Hvis ikke vi kan kritisere lederne, Karzai, Khalili (shia-leder), Ismael Khan, hvem skal da gjøre det? De fattige er blitt nok plaget.

Parallelt med å gå klagene etter i sømmene og rapportere om overgrepene, arbeider kommisjonen med den nye grunnloven og reformer i rettspleien. Ledelsen for afghansk høyesterett har nylig utvidet 'staben', som nå består av 137 menn og ingen kvinner. - Enten må de eller vi forandre oss. Grunnloven må revideres, med tydelige rettigheter for kvinnene, og for å inkorporere menneskerettighetene bedre. Vi gir oss ikke.

I februar møtte tretti kvinner fra en del provinser kommisjonen og kvinnedepartementet i Kabul for å definere kvinners oppgaver i framtiden. - Vi ble truet og kalt 'uislamske'. Tross disse truslene fortsetter vi å stå oppreist, noen må ta risken i dette landet hvis jenter og kvinner skal få en viss frihet i framtiden.

Ifølge Samar er en hovedtrussel mangelen på stabilitet. - Vi trenger flere fredsstyrker, over hele landet. Det viktigste er ikke om kvinnene bærer burkha eller ikke - selv om burkhaen har vært et symbol på undertrykking, og nå fungerer som et symbol på mangel på sikkerhet. For afghanske kvinner står døren til friheten på gløtt, men det kreves en enorm innsats fra oss her - og tilsvarende global støtte før kvinner og jenter tør å gå gjennom denne døren.

Vi minner om talene fra Washington, om krigen som ikke vil vente lenger. - Vi må ikke bli glemt igjen, sier hun. - Afghanistan vil nå havne lengre nede på listen når det gjelder humanitær innsats. Og finnes det noen rettferdighet i denne nye krigen?

* * *

Epilog onsdag 9. april: NTB melder at 11 sivile afghanere ble drept og en såret tidligere i morges da en bombe fra et av koalisjonens fly falt ned på en hus i utkanten av Shkin nær grensen til Pakistan. Kilde er Douglas Lefforge, talsmann for de amerikanske styrkene i Afghanistan.

Bomben falt ned står det - nærmest av seg selv? Det handlende subjektet uteblir. I den korte meldingen heter det også at USA og deres allierte fortsatt jakter på bin Laden i Afghanistan. Alle vi møtte der tror han befinner seg annensteds, i Pakistan. Men noen lar bombene falle over det hjemsøkte landet. En anonym FN-kilde foreslo til Associated Press forleden at den afghanske regjeringen kanskje burde forhandle med Taliban - om våpenhvile. Men får de lov?