– Vi er ikke tiggere!

Xanana Gusmao veiver oss på plass i stoler med gyllent trekk og sier han skammer seg over å by oss møbler som ikke er produsert i hjemlandet. Å gjøre nasjonen mer selvforsynt ligger ham på hjertet. Å få til en rettferdig oljeavtale med Australia. Å få folk i arbeid.

Elisabeth Eide, Klassekampen 1.09.2004

Xanana Gusmao er president i verdens yngste nasjon. Oppgavene er tallrike, viktigst kanskje å lege nasjonens sår etter tiår med krig, vold og traumer og til slutt en FN-tilstedeværelse som var nødvendig, men som også knuget landet på sin måte. Han har hatt to år på seg. Men før det langt flere år i fjellene som geriljasoldat og seinere leder av den ytterst ujevne kampen mot indonesisk okkupasjon. I 1992 ble han den mest berømte fangen i Cipinang-fengslet, Jakarta. I desember 1996 var han mannen nobelprisvinnerne Jose Ramos Horta og biskop Carlos Ximenes Belo etterlyste ved sin side under utdelingen i Oslo rådhus. Da indonesierne måtte innse at slaget var tapt høsten 1999, kom han ut av fangenskap og fikk rollen som den folkekjære lederen. Så, endelig, ble han valgt til president og tiltrådte da FN overlot styringen til øst-timoreserne 20. mai 2002.

Tåregass mot veteraner 

Med ryggen mot et sett av klassiske presidenten-møter-andre-ledere-bilder sitter mannen som svor på at han ikke skulle bli president. Xanana Gusmao ville dyrke gresskar og ta det med ro, sa han da han besøkte Norge for tre år siden. Da var han nylig gift med den australske aktivisten Kirsty Sword, i ferd med å tilpasse seg farsrollen på ny. Men over alt hvor han dro møtte han en uslåelig kombinasjon av jubel og overtalelse, og dermed ble han statsoverhode fram til nyvalg i 2007. – Da er det slutt, tro du meg, sier han.

– Da skal jeg hvile, skrive og male. Norge er kanskje det beste stedet?

Spør han, president-poeten som skrev en diktsamling – «Mar meu» (havet mitt) – illustrert med egne malerier mens han var fange i Cipinang.

Xanana er nærmest blitt et ikon i hjemlandet, men som statsoverhode må han også tåle kritikk. Vakten utenfor døren til presidentkontoret er en av hans gamle våpendragere, med tjuefire år bak seg i fjellene. Ikke alle er så trofaste lenger. FNs massive tilstedeværelse har fått prisene til å stige himmelhøyt. Landets valuta er dollar, og arbeidsledigheten svært høy. Det siste året har motstandsveteraner og misnøyde opposisjonelle demonstrert mot regjeringen, krevd arbeid og reformer. De er blitt slått, møtt med tåregass, og, sier noen, med gummikuler. Hvordan takler presidenten å se sine tidligere kampfeller bli mishandlet og arrestert av politiet?

Selvkritikk og forsoning

Demonstrasjonene i juli var en konsekvens av sein respons fra vår side. Veteranene, som har ofret alt for landet sitt, kom for å be om mer respekt. De opptrådte fredelig, bare politiet brukte vold. Jeg ba statsminister Alkatiry komme og møte de 31 personene som var blitt slått. Politisjefen kom også.

Begge ble fortalt at staten og dens ordensstyrker hadde oppført seg dårlig. Slik opprettholder presidenten sin popularitet. Og veteranene, som hadde båret en kiste dekorert med skjelett-tegning og innskriften «rettferdighet», ble mer medgjørlige: Nå lover de å ikke okkupere statens bygninger, ikke protestere hvis også de som samarbeidet med indonesierne får offentlige embeter. Forsoning må til, sier presidenten.

Xanana Gusmao tilhører portugisisk-generasjonen. Portugisisk var hovedspråk i Øst-Timor til koloniveldet opphørte høsten 1975, da nasjonen opplevde noen hektiske uker med uavhengighet før håpene til frigjøringsbevegelsen Fretilin ble druknet i blod da Indonesia bestemte seg for å annektere sin lille nabo. En tredel av folket ble drept eller døde som følge av denne okkupasjonen. Og den lille geriljahæren i fjellene, som Xanana ledet i en årrekke, med i beste fall et par tusen mann, på det svakeste et par hundre, holdt sin nålestikk-kampanje gående i tjuefire år. Seg imellom – og til omverdenen snakket de portugisisk eller nasjonalspråket tetum, mens nye generasjoner ble pådyttet Bahasa Indonesia. Den lille nasjonen med snart 900. 000 innbyggere har med andre ord en kaudervelsk språksituasjon uten enkle løsninger på kort sikt og med tetum som førende på lang sikt.

Historisk ironi 

200. 000 døde. Titusener er traumatisert. Det er ekstreme tall, voldsomme proporsjoner. Få reagerte. Norges statsminister Gro Harlem Brundtland dro til Jakarta i 1995 med et følge på 70 og fortalte om Indonesias framskritt på menneskerettighetenes område. De fleste øst-timoresere døde i det stille, uten verdens oppmerksomhet. Var uavhengigheten verdt alle ofrene? Xanana kan vanskelig mene noe annet.

– Noen ganger føles historien som en stor ironi. For de mange og tunge årene i fjellene ga oss anledning til å studere hvordan andre frigjøringsbevegelser hadde gått fram. Ja, vi gjorde det, selv i jungelen! Og så sa vi til hverandre: Skal vi få til den samme uavhengigheten, eller overgi oss? Nei, vi gir oss ikke. I dag er jeg lykkelig over å få representere dette lille landet, og stolt over å kunne si at vi, som bare har to år bak oss som uavhengig stat, også i visse tilfeller kan gi råd til andre når det gjelder demokrati og menneskerettigheter.

Hvilke land Xanana tenker på, vil han ikke ut med, men hans siste statsbesøk før intervjuet var til Sao Tomé og Principe, en annen portugisisk eks-koloni. Disse landene har sitt eget nettverk. De støtter hverandre og har huset hverandres flyktninger, men også hverandres deporterte, under koloniveldet.

Lefling med massemorder? 

Øst-Timor har mange sår å lege. I 1999, da et stort flertall av befolkningen sa ja til uavhengighet i folkeavstemning, gikk indonesierne brutalt til verks. Anslagsvis to tusen mennesker ble drept da de tok hevn, godt hjulpet av lokal milits. Sammen brente, plyndret og ødela de alt de kunne: hus, infrastruktur, matlagre. Og den hovedansvarlige var general Wiranto, som ble tredjemann etter første valgomgang i Indonesias presidentvalg på forsommeren. Derfor vakte det behørig oppsikt da Xanana Gusmao kort tid før valget dro til Java og avla krigsforbryteren et vennskapelig besøk. Forræder, snøftet kritikerne. 

– Var besøket ment å sikre et fredelig naboforhold i tilfelle han skulle vinne?

Gusmao smiler lurt og leter etter de engelske ordene. Han har ventet spørsmålet, men tar seg god tid, og når han er opptatt av å overbevise, legger han hånden på intervjuerens kne:

– Det var dine ord! Noen sier at her tok Xanana feil, at han også overvurderte Wirantos styrke. Men jeg har møtt mannen flere ganger før: I jungelen, i fengselet, i forhandlinger. Hvorfor jeg ikke møtte de to andre kandidatene? Den ene, Sushilo Bambang Yudhoyono, er en god venn, han var en av dem som overtalte meg til å stille som president. Jeg trengte ikke å møte ham. Og den sittende presidenten Megawati, møtte jeg to uker i forveien. Wiranto er et spesielt tilfelle. Dette er politikk. Ikke spesielt originalt heller.

Oljen og lillebror-syndromet 

Å lede et lite land klemt inne mellom de to gigantene Australia og Indonesia krever velutviklet diplomatisk kløkt. Krever det også blytunge doser realpolitikk? Det store spørsmålet på Øst-Timor i overskuelig framtid, er hvilke rettigheter landet vil få til olje- og gassressursene i Timorstredet som skiller landet fra Australia. Australia og Indonesia inngikk en delingsavtale under diktatoren Soeharto, og denne avtalen bryter drastisk med midtlinjeprinsippet. Men australierne, som anerkjente den indonesiske okkupasjonen, er steile. De nekter å forhandle om ny deling. Samme dag som intervjuet finner sted, kommer derimot nyheten om at naboen i sør kan tenke seg å gi Øst-Timor en noe større andel av utbyttet fra enkelte borefelt. Er det grunn nok til å juble?

– Gjennom kampene har jeg lært å være skeptisk. Jeg leser at Australia skal være villig til å gi oss en julepresang. Men vi ber da ikke om presanger! Det forutsetter et underdanig folk som bøyer kne for de store. Vi må søke rettferdighet: Under noen prinsipper kan vi finne en løsning som tilgodeser begge parter. I tjuefire år kjempet vi mot et kjempestort land, og vi ga aldri opp. Mange politikere sa at vi måtte akseptere integrasjon med Indonesia. Men for oss var det en prinsippsak, det samme er oljen. Vi vil ikke bli betraktet som tiggere! Som en liten nasjon har vi også interesser, selv om vi ikke søker konfrontasjon. Noen undervurderer oss: Vi kan være intelligente selv om vi ikke har studert ved Oxford! Vi trenger å lære av andre oljeland og deres erfaringer, for eksempel Nigeria og Malaysia. Og vi må ikke gjøre oss avhengige av oljen heller, for den tar slutt. Men den vil hjelpe oss mye.

Flere statsbudsjetter 

Ja, avhengig av hvor stor andel Øst-Timor får, representerer oljen flere, kanskje mange statsbudsjetter. Og det selv uten det største feltet, Sunrise, som ligger klart nærmere Timor enn Australia, men som Australia insisterer på å kontrollere.

– Oljeinntektene kan gi oss overskudd, gjøre slutt på avhengigheten av bistand. Vi kan bygge veier og annen infrastruktur, skaffe folket strøm, og arbeidsplasser. Vi har et desperat behov for disse inntektene nå. Hovedproblemet er at som uavhengig stat har vi ingen avtale med Australia. Vi skal da ikke arve dårlige avtaler fra andre!

– Men andre politikere her sier at dere må kompromisse, at Australia uansett ikke vil reforhandle, og at steilheten bare fører til at statskassen må vente lenge på inntektene?

– Ja, og hva skal vi gjøre?

Xanana ser megetsigende på oss, før han ramser opp andre stridsspørsmål som har funnet en løsning: mellom Tunis og Libya, Qatar og Bahrain. Oljerådgiveren, som sitter diskré i bakgrunnen og noterer som en annen journalist, ser fornøyd ut. Han har ikke måttet supplere sin president en eneste gang.

Hvilken suverenitet?

Australia snakker som om enhver endring av urettmessige avtaler innebærer en krenking av deres suverenitet. Det sier de om en deling i strid med alle internasjonale prinsipper. Men hva med vår suverenitet? Pratet om julepresang er virkelig en fornærmelse.

Han ler litt. Av forakt, kanskje også av galgenhumor. For han vet at Australia har trukket seg fra den internasjonale domstolens jurisdiksjon når det gjelder havrettsspørsmål. Og da er det ikke mye en liten nabo kan gjøre, annet enn å appellere til rettferdighetsfølelsen i den australske opinionen. Australsk Labour, i opposisjon, har reagert. Som Indonesia skal de ha valg, i oktober. Kanskje er deres støtte til Øst-Timor bare valgflesk. Xananas skepsis kan uansett komme godt med. Men det er statsminister Alkatiry som har hovedansvaret for forhandlingene. Opposisjonen i Øst-Timor har for lengst beskyldt ham for å ha mottatt millionbestikkelser fra oljeselskapet Conoco-Philips.

Neste presidentvalg er om tre år. Begge nobelprisvinnerne fra 1996 har mer eller mindre åpent lansert sine kandidaturer. En gallup gir både Belo og Ramos-Horta – og selvsagt Xanana – svært høy plassering på den politiske popularitetsstigen. Xanana, som drømmer om et liv etter presidentskapet, vil ikke røpe sine sympatier.

Kvinnelig president? 

– Jeg ønsker alle velkommen som kan tenke seg jobben. Men jeg synes det er fint at folk begynner å tenke på dette valget allerede nå: De kan analysere situasjonen, sammenlikne kandidatene.

– Kunne Øst-Timor kanskje få en kvinnelig president?

Han tygger på svaret. – Kanskje blir noen kvinner veldig, veldig sinte på meg når jeg sier dette. Landet vårt er i rask utvikling. Men det tar tid å endre mentaliteten her. I år 2001 dro vi rundt og ba folk om å fortelle hvilke visjoner de hadde for Øst-Timor i 2020. Noen ville at vi skulle bli verdensmestere i fotball, enkelte så for seg en kvinnelig statsminister. Men president? Tja, om en kandidat melder seg, vil jeg ønske henne velkommen.

– Hvilke egenskaper trenger den neste presidenten?

– Han – eller hun, sier han med ettertrykk og er-jeg-ikke-flink-blikk. – Han eller hun må fokusere mer på å bygge institusjoner, og folk vil forlange resultater av alle de politiske programmene. Samtidig er praktisk gjennomføring mest statsministerens ansvar.

Hendene flyr i hodehøyde, som to nebb i kvakkete dialog med hverandre: – Presidenten er jo en vakthund, men hans oppgave er mest å snakke!