I bokhyllen min står en bok fra 1979, Slik dør de andre av Susan George. Tittelen spiller på en grunnleggende asymmetri i verden, mellom dem som blir definert som betydningsfulle, og dem som dør umerkelig mens kornlagrene er fulle, eller i skyggen av en krig. De andres død blir ofte devaluert i vestlige medier.

Krigen etter 11. september-terroren vekker de samme assosiasjonene. Store deler av verden har sørget med dem som mistet sine i USA. Hvem sørger nå når et minst like stort antall sivile ser ut til å være drept i bombeangrep i Afghanistan, og mange andre, langt flere, dør av sult og kulde? De sistnevnte bukker ikke bare under på grunn av krigen, men også på grunn av den. Bombingen har jaget hundretusener på flukt, og den har bidratt til å stoppe humanitær hjelp til en del områder. I vintermånedene omkommer flere titalls mennesker hvert døgn i den største flyktningleiren utenfor Herat by vest i landet.

Når jeg skriver dette, er det for tidlig å endelig karakterisere mediedekningen av terrorhandlingene og krigen som fulgte. Bombingen pågår ennå. Fra Pentagon blir det mer enn antydet at krigen bare er begynt. Lettere er det å si noe om hva som delvis blir trengt i bakgrunnen, hva som delvis blir fordreid og hva som forsvinner helt.

Fra 11. september har bildene som kom inn i stuen, kalt ekstra intenst på vår evne til identifikasjon. Med dem som i desperasjon kastet seg ut fra de øverste etasjene i World Trade Center. Med kvinnen som løp ned førti etasjer og unnslapp med et nødskrik. Bildene ble sendt igjen og igjen. Vi satt der, fjernt og trygt, men likevel så nært, og så på ruinene i en by der vi har spasert – eller kjenner fra utallige filmopplevelser. Vi sørget over de uskyldige drepte, og beundret brannmennenes heltemodige innsats.

Bush-regjeringen minnet mange USA-journalister om at de ikke burde formidle noe om tap i Afghanistan uten å minne om terroren i New York. Den har ikke vært lett å glemme. Et ukjent antall human interest-historier har rullet over skjermen. Språket, den kulturelle nærheten, tilstedeværende korrespondenter og andre nordmenn gjorde identifikasjonen enkel.

Men det fantes også et annet perspektiv i norske medier: Afghanistan-kjennere og bistandsorganisasjoner fikk advare mot en hevn som ville ramme sivile. Det selvsagte, det banale som egentlig burde vært unødvendig å presisere, ble likevel viktig å si høyt og holde fast ved: Et afghansk menneskeliv er like mye verdt som et amerikansk. Flere understreket også den prekære humanitære situasjonen Afghanistan befant seg i.

Videre har noen medier vært selvkritiske på en annen måte enn under tidligere kriger: Fra dag to (12. september) ble noen medieforskere (deriblant jeg) kontaktet og bedt om å uttale oss om medienes rolle. Dette viser at det fantes en vilje til kritisk selvrefleksjon i en del redaksjoner; en vilje til å se seg selv utenfra – også underveis – i kampens hete.

Parallelt med USA-bildene dukket det opp andre bilder. Av en turbankledd høyreist saudiaraber, iført kalashnikov, i samtale med andre turbankledte menn. Disse bildene appellerte ikke til vår medfølelse. Tvert om ble de symboler på ondskapen som angrep 11. september, en blekksprut med fangarmer rundt halve jordkloden. NRK/Dagsrevyen skapte sin logo for krigsdekningen: Et bilde av Osama bin Laden som så ut til å vokse organisk ut av Afghanistan-kartet. Slik formidlet NRK inntrykket av bin Laden som afghansk fenomen. Men er han det? I for liten grad har norske medier dvelt ved det faktum at bin Laden først og fremst er en arabisk opposisjonell, hvis fremste mål er å drive USA ut av hjemlandet Saudi-Arabia, og dernest ut av resten av Midt-Østen. At den samme bin Laden ble støttet av USA i Afghanistan på 1980-tallet, er kjent. Det er mindre kjent at han foreslo sine arabiske "Afghanistan-veteraner" som hjelpere for å jage invasjonsmakten Irak ut av Kuwait høsten 1990. I stedet valgte det saudiske regimet å invitere sin allierte USA. Resultatet ble Gulfkrigen mot Irak, en krig som ennå pågår – uten medieoppmerksomhet – og der det offisielle målet, å bli kvitt Saddam Hussein, i løpet av mer enn ti år ikke er oppnådd.

Enda mindre kjent er det at da Osama bin Laden første gang ble etterlyst for drap, så var det ifølge to franske journalister Libya som tok initiativet. BBC har også meldt dette. Libyas regjeringssjef Muammar Ghadafi i mars 1998 (fem måneder før bombingen av USAs ambassader i Kenya og Tanzania) tok initiativ til en Interpol-etterlysning av bin Laden. Bakgrunnen for dette var at bin Laden etter å ha blitt utvist fra Saudi-Arabia ønsket å slå seg ned i Libya. Et ideelt land, mellom Egypt – "midtens rike" i den arabiske verden – og Algerie, der bin Laden sannsynligvis har hatt nære forbindelser med den væpnede islamistiske terrororganisasjonen GIA. Men Ghadafi avslo. Fra sitt midlertidige oppholdssted i Sudan finansierte og støttet bin Laden en terrorgruppe som prøvde å ta livet av Ghadafi. Derfor ville Ghadafi ha ham uskadeliggjort. Ifølge de to journalistene hadde bin Laden på den tiden kontakt med britisk etterretning, som gjerne ville bli kvitt Ghadafi! Sudans regjering tilbød samarbeid med USA om å ta bin Laden etter ambassadebombingene i Øst-Afrika. Bin Laden var blitt en byrde for landet. I stedet svarte Clinton-regjeringen med å bombe en farmasøytisk fabrikk i Sudan.

Slike historier passer dårlig inn i det vestlige nyhetsbildet. For regjeringene i Libya og Sudan representerer for USA og deres nærmeste bare "rogue states" (og bombemål) som man ikke samarbeider med. En kan i alle fall ikke beskylde USA eller Storbritannia for taktisk suffisanse eller for evne til å spille ut fiender mot hverandre! Mange menneskeliv kunne antagelig vært spart om USA hadde sett muligheten i 1998.

Fra sjuende oktober, da USA begynte å bombe Afghanistan, ba nye, andre bilder om noe av oppmerksomheten. De kom mer sparsomt og tilfeldig. En viktig årsak var at Taliban-regimet i Afghanistan ikke hadde et særlig vennligsinnet eller profesjonelt forhold til mediene. Om ikke da enkelte ble sympatisk-medlidende innstilt til den klønete mullah Zaeef, som daglig hadde halve verdenspressen for sine føtter i Islamabad.

Noen medier fantes fra første stund i Afghanistan: Qatar-baserte Al-Jazeera, en arabisk kanal som ikke kan beskyldes for å være fundamentalistisk, Reuters korrespondent i Kabul og noen få stringere fra enkelte andre store byråer. I Al-Jazeeras tilfelle ble vestlige seere behørig advart. Sjelden har noen TV-bilder vært så velutstyrt med advarsler om at innslagene ikke nødvendigvis representerer sannheten. Og sjelden eller aldri har vi opplevd noe tilsvarende med CNN eller andre amerikanske medier, selv om de i denne krigen til dels har pålagt seg selvsensur.

Al Jazeera brakte offer-bilder, fra et land som for folk flest i Norge fortoner seg mye fjernere enn USA. Mennesker flyktet hals over hode fra bombetruete byer. Vi så desperate mennesker entre overfylte pickuper, humpende krigsinvalider på enkle trekrykker. Vi så familier flykte til fots, med små bagasjeknytter, og stengte grenser der pakistanske politimenn jaget flyktninger med langkøller. Vi så menn bære bort fire av de første sivile ofrene for USAs bombing, ansatt for å rydde miner i et av verdens mest minelagte land.

USAs bombing foregikk i flere områder, og journalistene var ikke alltid der: I Mazar-i-Sharif, i og rundt Kabul, i Jalalabad-området og i Paktia, der bombingen i skrivende stund fortsatt pågår, og i og rundt Kandahar. En professor i New Hampshire, USA har satt sammen ulike kilders opplysninger, og anslo midt i desember at rundt 3500 mennesker i Afghanistan må ha blitt drept som en følge av bombingen. Kanskje var estimatet for høyt, kanskje er det for lavt nå, når vi skriver begynnelsen av mars. Det vil gå lang tid før vi får mer pålitelig kunnskap. Dermed er det lettere for dem som bomber å (halvveis) overbevise pressen om at sivile blir spart. Ifølge et mediekritisk nettsted har de fleste store USA-mediene avvist at det dreier seg om et betydelig antall sivile ofre, og flere "siterer" afghanere som sier det ikke gjør noe at sivile blir drept. En NBC-korrespondent har til og med påstått av dekningen av sivile ofre i Afghanistan må betraktes som et angrep på USA.

Men en del bilder blir nesten borte. Flyktningleiren Maslakh nær Herat huset i desember i fjor anslagsvis over en halv million mennesker. Mens jeg skriver dette, går kanskje ennå overtrøtte frustrerte leirfunksjonærer rundt og registrerer døde. Mennesker frøs og sultet i hjel. Christina Lamb, en journalist med mange års erfaring fra Afghanistan, skrev i Sunday Telegraph 10. desember 2001 om flyktninger som ikke har smakt mat på en uke, om mødre som i desperasjon prøver å overlate spedbarna sine til utlendingene. Garvete journalister som har sett det meste av nød, sier denne leiren overgår alt. Stort bedre er det ikke for nyankomne flyktninger i Pakistan, eller i Kandahar-provinsen. Dagbladet trykte en dobbelside om denne tragedien, med referanse til Lambs artikkel. Men ingen norske journalister har hittil rapportert fra denne leiren, der de havnet som mistet hjelpesendingene fra FNs matvareorganisasjon som et direkte resultat av USAs bombetokter, fordi grensen til Turkmenistan ble stengt. Den ble først åpnet tidlig på nyåret.

Vi som lever i de vestlige rike demokratiene, mister lett viktige deler av den humanitære sannheten om denne siste Afghanistan-krigen.

Forhistorien til angrepet på Afghanistan har i høy grad dreid seg om oljen, et spill der Taliban fram til bombingen av USAs ambassader i Tanzania og Kenya ble betraktet som partnere en kunne inngå avtaler med. USA godtok stilltiende at deres allierte Saudi-Arabia, Emiratene og Pakistan støttet Taliban. Mullah-dominerte Taliban-delegasjoner ble mottatt med kysshånd hos oljeselskapet Unocal i Texas, hjemstaten til George W. Bush. Det er liten grunn til å tro at disse forhandlingene handlet om kvinnefrigjøring og henrettelser på Kabul stadion.

Store deler av Bush-administrasjonen er knyttet til USAs oljeindustri. Det gjelder president, visepresident, rådgiver Condoleezza Rice og energiministeren. Store deler av verdens oljeressurser ligger i de tidligere sovjet-republikkene Kazakstan, Turkmenistan, Uzbekistan og Tadjikistan - der Islam er den dominerende religionen. Dette er et geopolitisk problem for USA. De har hittil kunnet stole på Saudi-Arabia, verdens største oljeeksportør. Men om det illegitime regimet i Saudi-Arabia faller, hvor skal USA da få oljen sin fra? Frykter USA en nyordning i deler av Midt-Østen der oljen kan bli brukt som et farlig politisk våpen? Dette bakgrunnslandskapet har i verste fall druknet, i beste fall blitt utforsket for lite, i norske medier.

Nye bilder ble symbolsk viktige etter at Nordalliansen med USAs bombestøtte rykket inn i Kabul. En del kvinner løftet forsiktig på burkhaen. Taliban, de mest groteske kvinneundertrykkerne, var jaget på flukt. Den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA, som har filmet henrettelser på Kabul stadion, advarte mot de nye herskerne og deres forhold til kvinner. Men i motsetning til RAWAs utsagn mot Taliban, møtte disse advarslene liten oppmerksomhet. Nitten afghanske kvinneorganisasjoner i Peshawar gikk 7. november ut og ba om bombestans. De ble lite sitert i vestlig presse.

Siden USA ikke (14.03.02) har fått fatt i Al-Qaida-ledelsen, har en slik alternativ "seier" vært god å ha, ikke minst i forhold til den hjemlige opinionen.

"Da Taliban falt, trodde vi det internasjonale samfunnet ville hjelpe oss. Jeg er så sint og deprimert at jeg til og med drømmer om å forlate barna mine her og gå min vei. Hvis du er mor, kan du forestille deg å si noe slikt? Nå kan jeg vise ansiktet mitt, men under Taliban ville jeg ikke ha tort å gå rundt slik av redsel for å bli slått. Men hva hjelper det hvis jeg hver kveld må gå til sengs med tom mage," spør Bibi Gul i Maslakh-leiren. Spørsmålet stiller hun til reporter Christina Lamb.

Taliban-regimets fall kan bli til fordel for kvinnene, særlig i byene, der de opplevde den største kontrasten. Men blant dem som nå har tatt makten i Kabul, sitter organisasjoner som har stått for en ekstrem segregasjon mellom kvinner og menn både i arbeid og utdanning, som har huset en rekke overgripere mot kvinner. Det gjenstår å se om de nå kommer til å opptre mer humant. Hvorfor går nå mange mennesker rundt og tror at burkhaen er oppfunnet av Taliban?

De som hevder at bombemotstanderne tok feil, framhever kvinneundertrykkingen som en legitim grunn for å bombe Afghanistan. Med en slik logikk bør de oppfordre USA til også å bombe sin allierte Saudi-Arabia, som langt på vei har vært Talibans læremestere i kvinnespørsmål.

Den humanitære situasjonen har lenge vært ekstremt vanskelig i Afghanistan. Og på grunn av langvarig tørke vil landet ha behov for matvarehjelp og såkorn utenfra i lang tid framover. Vi som sa fra før 11. september, har i beste fall møtt halvdøve ører.

USA og deres allierte har gjennom høsten 2001 prøvd å skape et bilde av Taliban som et hovedhinder for å få fram nødhjelp. Independents Jo Dillon siterer Christian Aid og andre hjelpeorganisasjoner som sier det motsatte. Den stigende lovløsheten i kjølvannet av Talibans fall har gjort det vanskeligere å få hjelpen fram til en del områder. Enkelte medier har villig sitert kilder som sier det var så godt som umulig å komme inn med humanitær hjelp til sivile under Taliban. Det er ikke riktig, en rekke hjelpeorganisasjoner benekter det. Riktignok har det ikke vært enkelt å drive bistand i Afghanistan. Men i store deler av landet har viktig humanitært hjelpearbeid kunnet pågå uten for mye negativ innblanding av Taliban. Enkelt var det heller ikke i årene 1992--1996, da de som i dag utgjør Nordalliansen – med nøkkelposisjoner i den nyinnsatte regjeringen – hadde makten i Kabul. Lovløsheten rådde, hjelpekonvoier ble plyndret eller avkrevd en rekke illegale avgifter.

Politiske ledere og kommentatorer, både i USA, Storbritannia og Norge har stått fram og fnyst av antydninger og påstander om at Taliban ikke var så enhetlige. Moderate Taliban? Nei, langt ifra. At det kunne latt seg gjøre å splitte dem via kløktig diplomati, forhandlinger og press, er blitt avvist. Mediene har delvis kolportert de samme historiene, selv om det finnes unntak.

Ettertiden har vist at de tok feil. Den massive bombingen har selvsagt skremt mange tusen ut av folden, men de har også latt seg skremme fordi de har vært det jeg kaller "situasjonelle" Taliban. Noen sluttet seg til Taliban av etniske grunner, andre fordi de var misfornøyde med mujahedin-regjeringen i Kabul. Noen av den enkle grunnen at de ønsket lov og orden og var lei av trakasseringen langs landeveien, eller av overgrep mot kvinnene i deres nærhet. Det var overgrep mot kvinner som utløste starten på Talibans maktovertakelse i Kandahar i 1994.

Taliban har langt på vei trukket seg ut av afghanske byer uten kamp. Mange har overgitt seg eller rømt fra fronten. Da blir spørsmålet: Kunne alliansemaktene mot terroren ha valgt en annen vei enn regulær krig mot Afghanistan? Var det mulig for Taliban å utlevere bin Laden, eller på annen måte sørge for at han ble uskadeliggjort?

At det pågikk forhandlinger mellom USA-representanter og Talibans lederskap med sikte på utlevering av bin Laden fram til august i fjor, er dokumentert. To amerikanske journalister i Washington Post siterer flere kilder som oppsummerer disse forhandlingene som høyst reelle, men vanskelige. Eksperter som uttaler seg til avisen sier at USA viste liten åpenhet overfor forslag som kanskje kunne ha ført fram, og samtidig "reddet Talibans ansikt".

Hvis dette er riktig, så betyr det at USA også her hadde sjansen til å forhandle om å få bin Laden utlevert, uskadeliggjort og/eller dømt. USA har vendt det døve øret til, og i stedet valgt den feige krigen fra luften, som har rammet et stort antall sivile og ødelagt enda mer av et på forhånd ødelagt land.

En umulig bevisbyrde er lagt på skuldrene til alle dem som har vært kritiske til USAs bombing av Afghanistan: Hvordan bevise verdien, vellyktheten av alternative og mer fredelige strategier, når de aldri ble seriøst forsøkt? For eksempel er det betimelig å spørre: Hva ville skjedd hvis USA hadde gjennomført harde sanksjoner mot Pakistan, som var Pakistans beste støttespiller? Norske medier har i liten grad gransket disse mulighetene. Dermed har det blitt en takknemlig oppgave for kommentatorer å forsøke latterliggjøre dem som har forsvart humanitære og fredelige verdier i den pågående konflikten.

Det eksisterer ingen full oversikt over hvilke skadevirkninger USA-bombene har hatt i Afghanistan. De mest omtalte hittil er bombing og total rasering av Røde Kors-lagre i Kabul, bombing av et sykehus i Herat, bombing av et senter for mineryddere og bombing av en gruppe på over seksti stammeledere på vei til Kabul for å være til stede under innsettingen av den midlertidige regjeringen. I tillegg har en rekke landsbyer blitt hardt rammet. Journalister har besøkt steder der landsbyer er blitt jevnet med jorden, men der USA påstår at "ingenting er skjedd". Lokale krigsherrer har utnyttet USAs mangel på etterretning til å dirigere bombingen mot sine egne lokale fiender.

Ett bombetokt ble forbigått i ganske stor stillhet her i Norge. Det gjaldt bombingen av Al Jazeeras base i Kabul. Dette skjedde like etter at Nordalliansen hadde tatt byen. Al-Jazeeras talsmenn sier de gjentatte ganger har informert USA om hvor de har holdt hus i Kabul, nettopp for å unngå bombing. Likevel skjedde det, og det var et rent hell at ingen ble drept. BBCs korrespondent som befant seg i samme gate, måtte kaste seg unna da bombene traff. Noen dager etter kom utspillet fra USA om at de vil investere noen milliarder dollar i "sin egen" arabiske TV-kanal. Er dette fordi Al Jazeera har vært et talerør for islamister og terrorister? Langt ifra, selv de mest hardnakkete kan ikke påstå det. Men kanalen har røtter i en verden USA ikke har full kontroll over, og USAs planer om bedre mediekontroll (en egen arabisk kanal) ligger like under alle forsikringer om forsvar av friheter.

Mediene utgjør et særegent felt. Alle – også markedsliberalismens argeste kritikere – er mot at mediene skal være statskontrollerte eller bare statseide. For hvordan kan de da utgjøre en fri og mangfoldig fjerde statsmakt? Samtidig møter mangfoldet problemer: En enorm monopolisering og kommersialisering løper parallelt. Er liberalisme egentlig et dekkende ord? Ja, dekkende for de store kreftenes frie spill, og de mindre krefters rett til å velge å gå under eller bli slukt..

Hvor frie er mediene egentlig? I USA ga de store TV-stasjonene i stor grad, etter oppfordringer fra spesialrådgiver Condoleezza Rice, avkall på å sende innslag fra Al-Jazeera-nettverket basert i Qatar. Hvorfor? Fordi, sier man der borte: I uttalelser fra Osama bin Laden kan det forekomme kodete meldinger til kontaktene hans. Kanskje også fordi for mye fokus på ofre fra "den andre siden" ble ansett av makthaverne som "upatriotisk". Det betydde at de i krigens første fase i stor grad ga avkall på å vise sivile ofre fra Afghanistan.

Dagens mediemoguler eier ikke bare medier, men også bryggerier, forlag, fornøyelsesparker, IT-konserner, teletjenester og filmselskaper. Journalister verden over er bekymret for denne utviklingen, som jo innebærer at nyhetsmediene i enda større grad blir tenkt på ensidig ut fra markedsprinsipper, og i tilsvarende mindre grad ut fra samfunnsoppdraget, hensynet til demokratiet og menneskerettighetene. Samtidig tiltar medienes makt: De er ikke lenger den fjerde, men den andre statsmakten, skriver redaktøren av Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, i sin bok La Tyrannie de la Communication. Bare den internasjonale økonomien (den første makt) er mektigere. Og han føyer til: I dag blir vi overdynget av informasjon i et omfang som gjør at vi ikke ser hva som mangler; vi blir blinde for hva som ikke finnes der, i mediene. Journalistene kommer på defensiven i denne vrimmelen av informasjon, slik at de får mindre muligheter til å dra ut og undersøke virkeligheten. Dette kaller Ramonet for en demokratisk sensur. I sin rapport om norske mediers dekning av Kosovo-krigen påpeker Rune Ottosen hvordan de daglige pressebriefingene i Brüssel foregikk: sentral informasjon ble druknet i et vell av annen informasjon og detaljer.

Ramonet er også opptatt av det han kaller direkt-ifiseringen. I markedets og konkurransens navn må alle være først; ergo sendes informasjonen ofte ufiltrert. Ærverdige BBC World har siden 11. september gang på gang avbrutt sine sendinger for å få med pressekonferansene til George W. Bush, forsvarsminister Donald Rumsfeld og statsminister Tony Blair. Hvis dette fortsetter å gripe om seg; hva blir da igjen av journalistrollen? Hva betyr det for oss som publikum?

Finnes det mennesker som ikke har rett til å nyte godt av Geneve-konvensjonens regler for behandling av krigsfanger? Det kan virke slik, og George W. Bush har ved flere anledninger mer enn antydet at her gjelder andre lover. En mistenkt terrorist kan drepes uansett. Hvor mange av utlendingene i Afghanistan kan sies å være aktivt medskyldige i terror-angrepene i USA? Flere enn ti? Flere hundre er avlivet i fangeskap, eller har dødd av kulde eller mangel på luft under transport der de har blitt behandlet som krøtter og knapt nok det. Mediene har referert en del av disse hendelsene, men har i liten grad krevd av politikerne hjemme at de skal reise kritikk. På ett punkt lot den norske regjeringen seg presse av mediene, da gjaldt det klasebomber. Norge har ratifisert den internasjonale mineavtalen, USA ikke. Også her er dilemmaet at skadenes omfang vil ikke bli kartlagt, ikke på lenge ennå.

Alle kriger har viktige skjulte sider, årsakene er ofte av militær art. Noen ganger forblir trekk ved krigen skjulte fordi de ikke er spektakulære nok sett i forhold til medienes logikk. Utarmet uran (DU), som sannsynligvis har armert mange av rakettene USA avfyrer med vekslende presisjon i Afghanistan, er en skjult del av krigen. Støvet disse rakettene sprer når de treffer sine mål, kan forårsake lidelser og død hos den afghanske sivilbefolkningen i mange tiår framover.

USA har A-10 Warthog-helikoptere med i sin krigføring mot Afghanistan. Disse er siden Gulfkrigens dager blitt knyttet til DU-våpen. I Afghanistan skal DU-våpen ha blitt brukt blant annet under bombingen av Bagram-flyplassen nord for Kabul. DU-støvet kan da spre seg til Kabul-elven og jorden rundt denne.

Under Gulfkrigen (1990--1991), da USA og allierte angrep Irak etter landets invasjon av Kuwait, ble disse våpnene brukt i krig for første gang, og det svært omfattende. Bruken ble framstilt som et framskritt, siden raketter armert med DU kunne "skjære gjennom pansrete kjøretøy som om gjennom smør". Den japanske journalisten Akira Tashiro, ansatt i Hiroshima-avisen Chugoku Shimbun, har arbeidet med radioaktivitet og stråleskader i en årrekke. Han har intervjuet stråleskadde mennesker – hibakusha – over hele verden, ikke minst i sitt eget hjemland. I år 2000 foretok han omfattende reiser for å kartlegge konsekvensene av DU-våpen i krigene i Gulfen og på Balkan. Han dro til USA, Storbritannia, Balkan og Irak, og fant alvorlige helseskader, ikke minst kreft, både blant sivilbefolkningen i Irak og hos vestlige soldater.

Denne mer skjulte krigen, som vi foreløpig bare må anta har rammet og vil ramme Afghanistan i tiden som følger, er så godt som fraværende i medier, både internasjonale og norske. Vi vet ikke den fulle sannheten om utarmet uran, men nok til å være føre var. Mye av det som er mer framtredende i mediene vet vi egentlig heller ikke, selv om det blir framstilt som sannhet. Forbeholdets kunst har dårlige vilkår.

USA-mediene er i krise. Fra 1970 til 1997 har antallet folk som leser en dagsavis gått fra 78 prosent til 59 prosent, og fra 1993 til 1998 har andelen som jevnlig ser på TV-nyheter om kvelden, falt fra 60 til 38 prosent (Ramonet 1999). De kommersielle hensynene gjør det attraktivt for TV-mediet å sende såpeserier dagen lang, i stedet for å satse på nyheter, som er dyre å hente inn og produsere. En afghansk professor i USA, Ashraf Ghani, mente i fjor høst at afghanerne var velinformerte om det som skjer i verden, i forhold til innbyggerne i USA.

I norske medier skjærer man også ned på utenriks og øker andelen sport og underholdning. Hva gjør det med oss – og med våre muligheter til å få informasjon fra flere, alternative kilder, og informasjon i dybden? Hva betyr det for hva vi tenker, og for hvem vi blir i stand til å identifisere oss med?

Spørsmålet er også hvordan det går med evnen vår til å lytte i en informasjons-overmett tid. Hvordan er det med plassen til de "ikke-europeiske ofrene" når de skal konkurrere med hjemlige forlovelser og personintriger i Arbeiderpartiet?

"De andres" skjebner kan gå inn på oss – eller vi kan stenge dem ute. Vi kan identifisere oss, eller la det være. Til grunn for enhver solidarisk og humanitær innstilling må det ligge en dypere evne til identifikasjon med alle dem som er fratatt muligheten til å ytre seg i den globale offentligheten, med deres livsvilkår, tenkemåter og drømmer. De med stemmer som forstummer, de med medie-devaluerte liv.

En identifikasjon med de litt "fjernere" menneskene må bygge på ydmykhet, fordi bare ydmykhet kan frambringe en dypere forståelse. Det er en avgrunn mellom den påståtte humanitære forståelsen som ligger bak dumpingen av matpakker i bombenes kjølvann og den forståelsen som du kan oppnå om du deler et måltid og en samtale med en afghansk flyktningfamilie.

Og, nei, du trenger ikke reise til Afghanistan for å treffe dem. Du kan lese, spørre, søke kunnskap med ydmykhet. Dessuten er du omgitt av slike læremestre, om du vil se dem. Det betyr kanskje at du må gi slipp på noe av ditt privilegium som rik innbygger i en nasjon med stor makt, og redusere din egen taletid til den andres fordel. Stadig stille spørsmål om hva som påvirker ditt perspektiv. Bare slik kan framtidsallianser basert på likeverd bli til.