MEDIER, MAKT OG USYNLIGE FIENDER

i Dagspressen, august 2000

For ett år siden raste Kosovo-krigen, og mediene var fulle av den. Nå pågår restene av en krig mellom militante kosovarer og de serberne som ennå ikke har forlatt Kosova, og mediene har mistet en del av kraften bak spørsmålet om hva som gikk galt.

Et annet spørsmål fikk gjennom hele fjorårets dekning mager dekning i norske medier. Det gjaldt NATOs bruk av ammunisjon med utarmet uran (DU: depleted uranium). 31000 runder med uran-ammunisjon ble avfyrt under luftkrigen i fjor vår. Det er nylig nok en gang bekreftet av NATO selv. Men allerede 4. mai 1999 bekreftet USA-general Wald at raketter armert med DU ble båret av Warthog-10-flyene, som var i bruk såvel i Kosovo som under Gulfkrigen. Dette avstedkom ingen oppslag i de store mediene.

The Guardian’s Maggie O’Kane har skrevet om DU-bruken i Irak. Hun rapporterte fra sykehus i Basra-området der legene fortalte om overhyppighet av misdannelser blant nyfødte, om økende barnedødelighet og antall krefttilfeller. Den verdensberømte journalisten John Pilger har gjort det samme. FN-rapporter hevder at antallet krefttilfeller i det sørlige Irak ble sjudoblet fra 1989 til 1994, og at over en firedel av irakiske barn født i årene etter krigen i 1991 hadde misdannelser.

The Sunday Times meldte rett før påske at en gruppe britiske soldater vil stille myndighetene til ansvar for helseplagene de sliter med; overveldende trøtthet og leddsmerter. Britiske soldater som gjorde tjeneste under Gulfkrigen har opplevd lignende plager.

DU er ikke ukjent i internasjonal presse. Ved internett-søk på ordene i The Guardian/Observer får jeg 59 treff bare i år 2000. I The Sunday Times 42. Men hva med de store i norsk presse?

Bergens Tidende trykte et intervju med forskeren Rosalie Bertell allerede 23. april i fjor, der hun spår at DU vil bli brukt i Kosovo. Men siden den gang har ikke Vestlandets storavis publisert annet enn et leserinnlegg om temaet. Dagbladet har én redaksjonell artikkel fra juni i fjor, resten er innsendt stoff. Aftenposten har sin første redaksjonelle artikkel om temaet 22. mars i år, ser det ut til, i VG fant jeg ingen.

Internasjonal presse har skrevet mye om DU. I Norge har NTB tilbudt et titalls artikler om bruken av DU i Kosovo, der også erfaringene fra Irak er nevnt. De har i liten grad kommet på trykk.

Hva er årsaken til denne tausheten i norske medier? Er det blitt slik at bare de mest spektakulære sidene ved kriger får bli kjent i mediene? Er vi vitner til nok et uttrykk for TV-mediets absolutte forrang? Der det som teller er rakettfyrverkeri mot mørke nattehimler, blodige lik, men ikke skjebnene til dem som dør langsomt, eller blir født til et redusert liv?

Eller var det makten som tok regien over mediene med sine munnrappe NATO-talsmenn? Talsmenn som først nektet at DU var i bruk, for så motstrebende å innrømme at, jo, det ble visst fyrt av noen runder med raketter armert med radioaktivitet. Trettién tusen av dem.

"Problemet" med støvet fra utarmet uran er at vi ser det ikke. Det gjør seg ikke på TV. Og virkningene er snikende, gradvise. Journalistene og TV-kameraene er ikke der de irakiske mødrene føder sine misdannete barn, noen uten hjerne og hode. Vil de være der når mødre i Kosovo gjør det samme? Eller når de slitne, syke NATO-soldatene kjemper individuelt med sine erstatningskrav?

Jeg går og grunner på en kanskje umoderne tanke om avisers overlevelse. Var det ikke en idé om avisene her på berget i større grad representerte noe annet, noe som TV-mediet og andre kjapp-formidlere ikke kan gi? At avisene nettopp framstilte det alvoret som ikke er spektakulært nok. At pressen som en del av sitt samfunnsoppdrag møysommelig nøstet opp bakgrunn og årsaker til fenomener som ikke ligger så klart i dagen i første omgang, men som kommer til uttrykk i mer snikende prosesser.

Er tanken så umoderne, egentlig?

Elisabeth Eide