Nettavisen hennes kan ikke leses i hjemlandet

TUNIS (Journalisten): Tunisia søker prestisje som vert for en FN-sponset verdenskongress om informasjonssamfunnet (WSIS), men nekter egne borgere å søke informasjon.

AV ELISABETH EIDE

Ikke nok med det, journalister er blitt fengslet og torturert, og lederen for det uavhengige journalistforbundet har sultestreiket siden 18. oktober.

Den tiende september i år gikk redaktør av nettavisen Kalima, Sihem Bensedrine til Innenriksdepartementet for nok en gang å forsøke å få registrert den. I Tunisia har den lenge vært blokkert, og departementet har nektet å ta imot henvendelser. Med henne var to internasjonale observatører. Bensedrine fikk ikke en gang levert sin søknad.

Kalima kan fortsatt bare leses i eksil. Fra Norge er den lett tilgjengelig, på fransk og arabisk.

Karantene-journalister

– Her til lands er internett overvåket på en svært sofistikert måte, sier Bensedrine.

– Nettpolitiet kontrollerer alt. Ofte når e-posten meg etter en uke, ofte får jeg den ikke i det hele tatt, alt er avhengig av deres godvilje. Dissentere her er i en slags karantene, det er praktisk talt umulig å være journalist, å si sannheten.

I 2002 var Sihem i London, og da hun kom tilbake til hjemlandet, ble hun fengslet for å ha uttalt seg ufordelaktig om regimet til presidenten Zine El Abidine Ben Ali, som har regjert Tunisia siden 1987. Før 2002 var passet hennes beslaglagt i seks år.

– Nå lar de meg reise, men når jeg kommer hjem igjen, konfiskerer de dokumenter, disketter og videokassetter.

Ukentlig sensur

Den som skal gi ut en papiravis i Tunisia, må være mer forsiktig. Det finnes to opposisjonsaviser, en månedlig og en ukentlig.

Rashid Khéchèna er sjefredaktør for ukeavisa El Mawkéf, (synspunkt). Avisen har vært underlagt sensur, selv om dette er i strid med tunisisk lov.

– Hver uke kom politiet til trykkeriet og tok noen utgaver av avisen, neste dag kom de tilbake: ”Okay, du kan utgi denne”. Hver gang skrev vi om det i avisen, hvite typer på svart bunn, sier Khéchèna.

I juli tok sensuren slutt, etter ordre fra presidenten, og i det siste har han fått gi ut avisen uten at politiet har grepet inn.

– De vet at før WSIS kan de ikke stoppe den eneste opposisjonsavisen av en viss betydning, sier Khéchèna:

– Men de har saksøkt oss etter at vi anklaget jernbanen for korrupsjon i et åpent brev til transportministeren. Og nettstedet vårt er blokkert fra Tunisia.

Strengt nærradioregime

Khéchèna søkte om å få åpne en nærradio, men har ikke fått svar. De to som eksisterer, er underlagt en rekke restriksjoner. De kan ikke sende mer enn fem minutter nyheter pr. time, og de får ikke sende kommentarstoff.

El Mawkefs gullalder var i president Ben Alis første år, fra 1988 til 1991. Da hadde avisen et opplag på 10 000 eksemplarer à 50 sider ukentlig. Nå trykker de åtte sider i 5000, og har store problemer med distribusjonen. Politiet trakasserer selgere som prøver å gjøre avisen synlig i kioskene sine.

Månedsavis på dugnad

– Alle dagsavisene er i dag eid av staten eller det statsbærende partiet, eller de lar seg dirigere av regjeringen, sier redaktør Hatem Chaabouni i månedlige Ettarik Al-Jadid (Ny vei). Den blir laget av aktivister og er knyttet til det tidligere kommunistpartiet.

– Det er vanskelig å finne journalister som vil arbeide for et opposisjonsparti. Framtiden vår er uviss, sier Chaabouni.

I likhet med sin kollega er Chaabouni glad for å slippe forhåndskontroll av avisen.

– Men jeg frykter at dette bare er en konsesjon i forkant av WSIS, og at det blir verre etterpå.

Ettarik Al Jadid var ukeavis på 1980-tallet. Da torde den være mer uttalt politisk, nå er den månedsavis og mer refleksiv.

– Er det et produkt av selvsensur?

– Vi unngår noen tema – for eksempel å omtale presidenten og hans nærmeste direkte. Vi kritiserer politikken hans, som ”maktens politikk”. Slik er rammene vi arbeider under. Nevøen til presidenten ble nylig angrepet med kniv, ingen i Tunisia skriver om det. Det samme gjelder korrupsjon. Noen i presidentens nærmeste krets er anklaget for nepotisme, men det er vanskelig å skaffe bevis, så slike saker blir liggende. Vi må også være forsiktige med organisasjoner som ikke er offentlig godkjente her i landet.

----

Sultestreikende journalistleder

Sammen med seks andre er Lotfi Hajji, lederen for Tunisias uavhengige journalistforbund (Syndicat des Journalistes Tunisiens – SJT) i sultestreik fra 18. oktober.

SJT ble stiftet i fjor, etter at det offisielle journalistlaget ga en ytringsfrihetspris – Gullpennen – til president Ben Ali. SJT har prøvd å bli godkjent av myndighetene, så langt uten hell. Myndighetene forbød dem å avholde sin første ordinære kongress i september i år, og hotellet de skulle bruke, fikk plutselig behov for ”reparasjoner”.

Lotfi Hajji var tidligere en av redaktørene for ukeavisen Realités, og er nå utnevnt som lokal korrespondent for Al Jazeera. Myndighetene nekter ham pressekort.

Blant de sju sultestreikende er også den uavhengige juristen og dommeren Mokhtar Yahyaoui og Mohammed Ennouri, leder for forbundet til støtte for politiske fanger, og ledere fra to venstrepartier.

Kravene deres er:

- Organisasjonsfrihet, legalisering av alle organisasjoner og partier.

- Slutt på sensur av trykte medier og nettsteder. Åpning for ulike tankeretninger i de audiovisuelle mediene.

- Øyeblikkelig løslatelse av politiske fanger

Flere diplomater har besøkt de sultestreikende, som tidvis har blitt omringet av sivilpoliti, slik at legene ikke har kunnet se til dem.