Ikke lenger kneblet
   
    
Av Elisabeth Eide, Aftenposten 5.9.2004

Time Magazine har beskrevet ham som Asias mest aktuelle kandidat til Nobelprisen i litteratur. Indonesias mest kjente forfatter Pramoedya Ananta Toer nyter friheten, etter 33 år med fengsel og husarrest.

- Jeg venter aldri noe fra andre.  Det er opp til leserne å vurdere arbeidene mine.
- Har du alltid hatt den holdningen?
- Det er slik jeg lever livet mitt, uten å vente at andre skal gjøre noe for meg.

I en landsby 50 kilometer utenfor Jakarta rusler Pram Toer i hagen sin. En vraltende kalkun truer med å gå løs på bilen hans. Rødhvite, runde fisker glir rundt i den lille dammen nedenfor huset. Et par kamphaner konkurrerer skingrende om nabolagets oppmerksomhet.

Pram Toer (79) nyter friheten nå, sammen med hustruen gjennom femti år, Maemonah Thamrin. Etter diktatoren Suhartos fall i 1999, etter 14 år i fengsel og nær tyve i tilnærmet husarrest kan han nå reise dit han vil. Men han orker ikke reise så ofte. I løpet av et langt liv har han skrevet 30 bøker, og han er oversatt til 35 språk. Et par generasjoner indonesere ble avskåret fra å lese ham under diktaturet (1965 til 1999), da rundt en million ble drept og hundretusener fengslet. Alle ble beskyldt for å være kommunister.

Toer har aldri vært medlem av noe parti. Han var også ett år i fengsel også under den tidligere lederen Sukarno. Nå finnes endelig bøkene hans i indonesiske bokhandler, men forbudet mot dem er ennå ikke formelt opphevet.

Et langt forfatterliv kan være fylt av slike paradokser. Han er fri til å skrive, men fingrene lystrer ikke så godt lenger. Da Toer var i sin beste alder, måtte han og medfangene på øya Buru, langt fra Java og Jakarta, jage rotter for å få i seg nok protein til å klare det daglige tvangsarbeidet. 

- Vi spiste alt for å overleve, mus også. Men jeg sluttet å spise rotter da jeg fant ut at de spredte farlige bakterier. På Buru lærte jeg at slangekjøtt er en delikatesse. Det samme er krokodiller, spesielt halen!

Toer kom til Buru i 1969, etter tre år i fengsel på Java. Sammen med flere tusen andre ble han deportert. Allerede da var han en etablert forfatter, men på Buru hadde han hverken penn eller papir. 

- Jeg begynte å fortelle historier til vennene mine. Jeg er ekstremt flink til å huske hendelser og detaljer. Så snart jeg skriver dem ned på papir, så glemmer jeg!

Første bindet av hovedverket Buru-kvartetten, «Menneskenes jord», ble til som muntlig fortelling. - Vi ble satt til å dyrke jorden, grave vanningskanaler og brøyte nye skogsveier, gjerne tolv timer dagen. Om kvelden kom fjorten medfanger for å lytte. Når de så dro ut for å arbeide neste morgen, formidlet de historiene videre.  

«Glasshus», det fjerde bindet i Buru-kvartetten, kommer nå på norsk. Hovedpersonen Minke er journalist i et kolonisert Indonesia rundt forrige århundreskifte. Han får gå på de beste skolene, der liberale lærere gir ham kunnskap om den friheten folket hans ikke nyter godt av. Slik blir han en opprører. Få har skildret kolonialismens psykologi som Toer, med analytisk nennsomhet. Minke er en antikolonial helt, men han lærer å bli det på en hollandsk-drevet skole.
 

- Vi var mot hollenderne, og mange av Indonesias problemer skyldes kolonialismen, sier Toer.

- Men Indonesia selv ble jo forent av hollenderne! De etterlot seg også noe godt, før hadde vi ingen lover, intet utdanningssystem, og landet var fattig. Makten var i hendene på føydalherrer. Det er den ennå. Nå får yngre generasjoner ta seg av de problemene!

- Kanskje blir Minke et ideal for dem?
- Jeg husker da en av fangene forsvant inn i jungelen på Buru, helt alene. Han bare ble borte. Da vi fant ham og spurte hvorfor han hadde stukket av - det var jo ikke mulig å rømme - så svarte han: Jeg ville være Minke! - Var dere aldri for trøtte til disse kveldene med fortellinger?

- Nei, hverken jeg eller de andre. Men vi var avhengige av sikkerhetsvaktene. Noen ganger ble stundene veldig korte.

- Har du møtt noen av disse vaktene senere? 
- Nei. Jeg syntes synd på dem. De var veldig usiviliserte, ga oss ikke lov til å merke gravene når fanger døde eller ble drept. Lederne på fangeøya mente at vi gjorde dem til martyrer. Men vi lagde tydelige innskrifter og begravde dem sammen med de døde. Nå kan familiene som ønsker det, besøke øya og finne sine.

Fra Java er det en lang reise.  Da Toer ble deportert, stuet soldatene ham og mange hundre andre sammen i en holk av en båt. De fikk knapt mat, og i et brev til en av døtrene forteller han hvordan de hygieniske forholdene gikk i
oppløsning.

 - Du skildrer hvordan dere vasset i egen skitt, med en
form for humor?!
- Det var jo latterlig. Her er vi, verdens største øyrike, og de tilbyr et så elendig skip! Vi har i dag en enorm hær, men ingen marine å snakke om.
- På Buru trente du mye, ikke minst yoga?
- Idrett gir håp. Du vinner en del ekstra tid. Neste år blir jeg åtti, for meg en høy alder.
- For tretti år siden skrev du - fra Buru - at du ønsket deg tretti år til? Og nå?
- Døden kan komme når som helst. Jeg er rede. Det har jeg vært helt fra jeg var ung. I min familie har de ikke blitt så gamle. Min mor døde da hun var 34, min far var 55.
- Ønsker du deg ikke ti år til?

Toer er ikke sikker. Helsen skranter. Han studerer sine egne litt knortete fingre. - I år 2000 kunne jeg ennå så og pløye, opptil åtte timer daglig. En dag søkte jeg ly i en liten hytte da regnet kom. Da jeg våknet, var hele verden fiolett, og da jeg skulle ta fatt på arbeidet igjen, klarte jeg ikke løfte noen ting. Jeg er ikke blitt helt bra igjen.

Fingrene duger ikke til en skrivemaskin lenger.
- Hvordan vil du karakterisere deg som forfatter?
- Jeg skriver nok innenfor den realistiske tradisjonen. Jeg har aldri tenkt på å skrive for å underholde folk. Når jeg skriver, er det til beste for nasjonen og meg selv. Litteratur er viktig for nasjonsbyggingen. Slik skiller jeg meg nok fra mange vestlige forfattere som er mer opptatt av frihet uten grenser.

Mange som har møtt Toer blir slått av hvor mild han er. Suhartos folk tok fra ham hjemmet, et bibliotek med 4000 bind, åtte upubliserte manus, og - med et tungt slag i 1965 - hørselen på det høyre øret. Han fikk knapt se de syv barna sine på fjorten år. Hvordan har han klart å holde på denne mildheten?

- Alle lidelsene jeg var vitne til,  ble en prøve. For meg var alle fangene mer kultiverte enn de som satte meg i fengsel. Derfor kan jeg betrakte alt de gjorde mot meg som æresbevisninger. Jeg kjemper, men bare som skribent. Skriften er mektigere enn geværet. Jeg er påvirket av Gandhi hjemmefra, av hans lære om fredelige aksjoner, om nøysomhet og om å være selvforsynt.

De siste årene har han fått andre æresbevisninger, fra Frankrike, fra Filippinene, Japan og USA. Våren 2004 mottok han Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris, og i august Chiles Pablo Neruda-pris. Etter sterkt internasjonalt press ga diktatoren Suharto i 1973 Buru-fangen Toer lov til å skrive. Da ga medfangene forfatteren en gave. 

- De tok over en del av arbeidet mitt, så jeg kunne skrive på dagtid. Jeg hadde fortsatt ansvaret for å hugge ved. Da jeg begynte å skrive ned Buru-kvartetten, brukte jeg blåpapir. Hver side, fire kopier. En kopi ble smuglet ut via en tysk pater.

Seks år senere ble han sluppet fri, men han kunne ikke forlate Indonesia. Hans eneste sønn var bare to måneder gammel da faren havnet i fengsel. Toer oppfordret kona til å gifte seg på ny, ikke vente på ham. Han må ha undervurdert staheten og kjærligheten hennes. I hans fravær sørget hun for familien ved å sy for andre, ved å selge kaker og leskedrikker. Maimonah sier det tok tid før barna ble kjent med faren igjen. Lang tid, fortsatt diktatur og husarrest, og forbud mot bøkene til Pram. Samtidig steg anerkjennelsen hans utenlands.

En grunn til at de er blitt  så populære - Buru-kvartettener trykt i en halv million eksemplarer - er kanskje Toers evne til å skildre kvinneskjebner og sterke kvinner. Hovedpersonen Minke elsker kvinner, og kvinnene i hans liv står på solide ben. I «Menneskenes jord» er konkubinen til en hollandsk forretningsmann - Nijai Ontosoroh - en sentral skikkelse med sjelden overlevelsesevne. I «The Girl from the Coast» beskriver han skjebnen til en annen konkubine, inspirert av mormorens liv.

- Min mors mor var «uoffisielt gift» med en japaner. Hun ble fratatt retten til å se sin egen datter vokse opp og fant henne først igjen som voksen.
- Du skriver i «Den stummes enetale» at du ble født til slit og prøvelser?
- Fra jeg var barn har jeg aldri bedt om hjelp fra foreldrene mine. Jeg har alltid tjent egne penger.
- . . . og at du aldri er blitt helt fornøyd?
- Den boken er noen år gammel. Nå har jeg vel oppnådd så mye som jeg kunne håpe på. Regjeringen liker meg ikke, men det er gjensidig. Politisk er jeg langt fra tilfreds. Hva har de som stiller til presidentvalget egentlig prestert?

Nei, ingen av de to kandidatene som gikk videre til annen valgomgang skal få hans stemme. Ikke Sushilo Bambang Yudhoyono, ei eller president Megawati Sukarnoputri, datter av det uavhengige Indonesias første president. Sendte ikke hun soldater for å knuse opprøret i Aceh-provinsen?

- Jeg har ingen makt,  organisasjon, eller medier. Men uansett hvem som krenker de universelle humanistiske grunntankene, så er jeg mot dem. Humanisme er et nytt fenomen her til lands. Den må dyrkes frem.
- Da Suharto klatret til topps, tok han alt jeg eide. Intet har jeg fått tilbake. Det er 38 år siden nå, men han er ennå ikke stilt til ansvar for handlingene sine. Jeg satt i fengsel i 14 år uten rettssak. Han burde stilles for retten. I dette landet skjer det ikke. Men kanskje på Øst-Timor?
 

FAKTA

Pramoedya Ananta Toer
Indonesias mest kjente forfatter, født i Blora på Java i 1925. Han har skrevet 30 bøker, er oversatt til 35 språk og hyppig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Han har tilbrakt 17 år av sitt liv i fangeskap, de fleste under diktatoren Soeharto. Hovedverket hans er Burukvartetten; om Indonesia under hollandsk kolonistyre for vel hundre år siden. Alle fire bind («Menneskenes jord», «Et barn av alle nasjoner», «Fotspor» og «Glasshus») foreligger på norsk, det samme gjør «Flukten», en roman om annen verdenskrig sett fra Indonesia.