EN UNG NASJONS HISTORIE

En syttini år gammel kvinne som helst ikke vil fortelle. En general som minnes at han sto i jungelen med fem mann mot en av verdens største krigsmakter. Tente lys for de falne. Mødre på en fangeøy som truet vokterne med kniver da brystene deres gikk tomme. Unge studenter og en krigsreporter som pusler sammen brokker av landets nyere historie.

Øst-Timor er verdens yngste nasjon. Uavhengig etter tjuefire år med okkupasjon og tre år med FN-administrasjon. Hvordan skal denne historien huskes? Og den tidligere historien, kan den bli felleseie – som noe annet og mer enn et appendiks til kolonimakten?

I Dona Franciscas hus

Historie blir så lett definert og formulert i sentra, i hovedsteder. Men nøstingen kan like godt begynne i Francisca Ximenes Soares’ hus. Hun er tante til vår øst-timoresiske venn Luis Corte Real. Under oppholdet i Baucau, landets nest største by, spiste vi der hver dag. Baucaus eldste gjenværende hus var med ett som en liten hjemmerestaurant, med friske råvarer og sunn mat. Niesene serverte, og tanten ga vennlige ordrer.

Tante Francisca nevner naboen og venninnen Rosa Vitoria, som har en historie å fortelle, fra krigens dager. Men spørsmålet er om hun vil. For det er tungt, tyngre for hver gang.

– Nei, hvis hun ikke vil, skal vi ikke plage henne.

– Kanskje i morgen, sier tante. – Vi får se.

I mellomtiden oppsøker vi andre deler av Øst-Timor. Timor betyr egentlig øst. Så landskapet vi ruller gjennom i en skranglete Microlet fylt av Bon Jovi, Britney Spears og to unge sjåfører, er altså det østlige Øst-Øst. Landsbyer med veversker som selger tais, den timoresiske varianten av sarong. Unge menn vadende med blå fiskegarn hengende etter seg på grunnene nær stranden, eldre menn som drar fisk fra båter laget av uthulte trestammer. Ungjenter sanker sjøpinnsvin i flettede korger. Bønder planter ris eller vender jorda med gravestokk, og gjetere vandrer mellom landskapets koller med store hjorder bøfler og geiter. Et rikt land kan dette bli, for det er allerede rikt på frukt, fisk og grøde. Og i havet: omstridt olje og gass som Australia krever storebrorparten av. Forhandlinger pågår, denne høsten blir avgjørende.

Rosa Vitoria Ximenes kommer ikke neste kveld heller. Vi spiser ved blafrende lys. Tante Francisca har ikke strøm. Baucau har egentlig heller ikke strøm, utenom det byen får fra brummende dieselfyrte generatorer. De er dyre, de kan ikke gå døgnet rundt. Pensjonatet vårt har strøm fra seks til elleve om kvelden. Men på Hotell Flamboyant, det rosa bygget på høyden, der rike turister, politikere og eksperter på gjennomreise bor, holder generatoren lamper, musikk og luftkjølere i gang døgnet rundt i den mørklagte byen.

Hotellets historie er knyttet til Rosa Vitoria, som bor ved dets fot. For det rosa huset var de indonesiske okkupantenes hovedkvarter i et drøyt tjueår.

Hun kommer etter lunsj neste dag, nettopp da vi er i ferd med å gi opp håpet, iført lang brunmønstret tais og svart skjorte holdt sammen av små sikkerhetsnåler. Som enke lever hun på en smal fot. Krigsårenes æresbevisninger har aldri nådd henne. Vi sitter benket i tante Franciscas forstue, tre kvinner i fortrolighet. Best slik for enkelte historier som hun nødig vil fortelle, men som hun føler bør fram.

- Mannen min var halvt portugisisk, og bygningssnekker. Da indoneserne kom i 1975, dro han til fjellene, som alle sier her, der geriljaen skjulte seg, begynner Rosa Vitoria, på portugisisk. Kontakten til mannen gikk med brev, levert av kurerer. Stafeta kaller de det, veteranene. Stafett med medisiner, våpen, mat, klær og brev. Ideelt sett skulle hvert ledd bare kjenne sine nærmeste kontakter. Rosa Vitoria tok sin plass i kjeden. – I begynnelsen av krigen besøkte jeg også mannen min. Men han sendte meg snart tilbake, helsen min var for dårlig. Jeg var jo ikke helt ung lenger, sier Rosa Vitoria, nå 79.

Så gikk noen måneder. Hun husker ikke helt hvor mange, men kurervirksomheten mellom fjellene og Baucau var intens, så omfattende at mange begynte å fatte hva som foregikk. – Jeg ble angitt av en som så at jeg samlet mat og medisiner. Dermed ble jeg arrestert. Mange ganger, stadig nye forhør. De brukte også elektrisk tortur, sjokkbehandling.

Rosa Vitoria nikker mot høyden der Flamboyant troner majestetisk. – De festet elektroder til tærne mine. De ga meg medisiner for å få meg til å snakke, de beskyldte meg for å være spion fra frigjøringsbevegelsen Fretilin. Jeg besvimte flere ganger, men de ga seg ikke. – Nei, jeg er ikke spion, svarte jeg. – Hvor er brevene? Hvor er bevisene?

Jesus på veggen

Mennene hun omtaler som de var først og fremst indonesiske soldater, med enkelte lokale hjelpere. Hun fingrer med blusen. - Til slutt rev de av meg klærne til jeg sto der, i underbuksen. Jeg husker det hang en Jesusfigur på veggen i kjellerrommet der oppe. – Som et lite barn sto jeg der, ubeskyttet. Jeg sa til den nærmeste soldaten: Ta bort hendene dine, kommer du nærmere, så begraver du din egen mor! De var fjorten, femten mann som voldtok meg. Etterpå la de meg i et badekar, vasket meg, igjen behandlet de meg som et lite barn.

- Skjedde dette med flere kvinner?

- Ja, muitas! Mange. Soldatene gjorde hva de ville. Det var umulig å rømme. Rommet var lukket, med én dør, de var mange store menn.

Rosa Vitoria, spinkel og liten, er blank i øynene nå. Marerittet fra det rosa hotellet har aldri helt sluppet taket. Etter overgrepene lot soldatene henne forlate Flamboyant, for en stund. Til neste arrestasjon. De anså henne for å være en sentral støttespiller for geriljaen. Og timoresere som samarbeidet med indoneserne, kunne hevne seg på henne, fordi hun hadde vært en vel ansett kvinne i Baucau under portugiserne.

Rosa Vitorias liv under den lange okkupasjonen er også historien om varme og kalde omslag. Da diktatoren Soeharto skulle besøke Baucau i 1978, ble hun kommandert til å organisere batuk, en danseforestilling, på flyplassen. – Jeg måtte hilse på Soeharto, jeg ble faktisk den første personen han håndhilste på i Baucau. Etter det ble folk mer redde. De som hadde angitt meg, kom nå og kysset meg på hånden. Jeg fikk i oppgave å holde dansegruppen ved like, og måtte lystre ordre.

1978 var et svart år for geriljaen. – Mannen min ble drept. Veldig mange overga seg. Noen av dem anga meg igjen, så fulgte arrestasjon og nye forhør. Hver gang en ny geriljakjemper ble tatt, måtte jeg inn igjen. Okkupantene lot meg aldri være i fred, verken når noen ble tatt, eller de skulle ha fest. Og enkelte av mine egne venner tjente penger på å angi meg.

Noen slike ’venner’ lever i Baucau den dag i dag, andre er døde. Rosa Vitoria nærer intet ønske om å straffe dem. – De har barn, derfor vil jeg ikke si hvem de er. Jeg bryr meg veldig om barn, sier hun, og røper at hun selv ikke har noen.

Men barn har hun på et vis likevel, for øst-timoresiske slektskapsbånd er sterke, fleksible og mangfoldige. I likhet med mange andre er hun i slekt med presidenten, Xanana, forteller hun med duren fra Hotell Flamboyant som bakgrunnsmusikk. – Jeg kommer til å støtte Fretilin til jeg dør!

Tribunalet

Rosa Vitorias ’venner’ har gått fri, men noen må sone for historiens redsler. Bak parlamentsbygningen i hovedstaden Dili ligger universitetet, og skrått bak det igjen Tribunal de Recurso. Her blir fanger stilt for retten, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten under de siste harde kampene i 1999, da minst to tusen ble drept og titusener ble drevet på flukt, hundset og mishandlet. Dommerpanelet er internasjonalt. Annenhver uke er rettsspråket engelsk, annenhver portugisisk, med tolking til tetum. Hittil har tribunalet behandlet 58 saker, og 55 personer, alle menn, er dømt.

To vakter fører inn en mann i håndjern. Advokatene hans er australske, dommerpanelet engelsktalende, og han blir iført høretelefoner. Det er siste dagen hans i retten. Forsvarerne sier at mannen, som har sittet arrestert et par år, straks må settes fri fordi det ikke er ført bevis for at akkurat han egentlig har drept noen. I den aktuelle episoden var de en hel gjeng! Påtalemakten tar ordet. Hun erklærer seg overraskende enig med forsvarerne. Forhandlingene varer under en time, og dommerne lover endelig dom innen tre dager. Den anklagede ser lettet ut, men våger ikke smile og beholder håndjernene på idet han blir fraktet tilbake til fengselet.

- Mange av de største krigsforbryterne er ikke til å få tak i, innrømmer dommer Oskar Gomes fra Kapp Verde. - Enten er de flyktet til Vest-Timor, eller de sitter trygt i andre deler av Indonesia.

Der er bare to dømt for sine forbrytelser, begge timoresere. De få indoneserne som fikk dommer for drap i Øst-Timor, ble benådet i juli, til forargelse for mange. Men hva kan Øst-Timor gjøre? Naboen er stor og mektig. Eks-diktator Soeharto, ansvarlig for en million landsmenns død – og 200 000 døde øst-timoresere – nyter pensjonisttilværelsen i en luksusbolig i Jakartas beste strøk.

Gomes har vært med på å dømme en del drapsmenn. - En av deltakerne fra militsen var religionslærer. Under hele rettssaken nektet han å snakke; under forhandlingene, under åstedsbefaringen, og da familien hans kom på besøk. Det var en tung sak med mange vitner. Men mannen åpnet aldri munnen. En australsk psykolog kom for å undersøke ham, og fant at han var i orden. Han fikk tolv år, sier Oscar Gomes.

På et annet kontor sitter Maria Naterce, en av dommerne i Dili distriktsrett. Hun kjenner til tribunalets forhandlinger, men vet bare om ytterst få saker tilknyttet forbrytelser mot kvinnene. Bare i to av dem er de ansvarlige dømt. Den ene gjaldt en kommandant som bortførte tre jenter til Vest-Timor og voldtok dem under drapstrusler. – Det var den første saken i sitt slag som ble regnet som en forbrytelse mot menneskeheten, sier hun. Og hun vet, i likhet med mange andre, at det finnes ofre som disse jentene i nesten alle landsbyer.

Motets overflod

For hvem skulle beskytte dem? Geriljaen var i jungelen, i fjellene, og overmakten enorm. Noen hardhauser overlevde likevel i fjellene en hel mannsalder.

I kveldingen kommer han, generalen, til hagefesten på Hotell Turismo, som har huset krigskorrespondenter og andre besøkende i over førti år. General Taur Matan Ruak leder i dag den nybakte nasjonens hær, som teller 1170 mann. I hagens dempede lys ser han ut som en trettiåring, men han er førtiåtte og nygift med ett barn. Tjuefire år av livet tilbrakte han i den geriljaen mange anså som verdens mest usannsynlige, en gjeng magre, tildels langhårete og skjeggete naivister som trodde de kunne gå på vannet og beseire verdens fjerde folkerikeste land. Dette overmotet er skildret av forfatteren Timothy Mo i romanen The redundancy of courage, der han beundrer de halstarrige, men strever med å forstå.

Ruak kjenner motet. Han har sett sine fjellkamerater bli fanget og drept. Han forteller om en av sine svarteste stunder, da han for tolv år siden befant seg i fjelljungelen nær Baucau og fikk beskjed om at geriljalederen Xanana Gusmao var tatt til fange. – Vi var langt nede, dypt sjokkerte og fortvilte. Sammen med meg var en liten gruppe, fem-seks menn. Vi var dårlig utrustet, underernærte, slitne, noen allerede middelaldrende. I denne situasjonen ga jeg dem tre alternativer: Enten overgir vi oss. Eller vi utfordrer fienden nå og slåss til døden. Eller vi trekker oss tilbake og fortsetter å kjempe.

Geriljaen var på sitt svakeste, og talte trolig ikke mer enn et par hundre mann. Gruppen valgte det siste alternativet, og ble i fjellene sju år til før de kunne innta hovedstaden som seierherrer. Men heller ikke det var enkelt. Flere av motstandsheltene opplevde i 1999 å bli arrestert av australske FN-soldater som krevde at de skulle gi fra seg våpnene. Da grep den nylig frigitte fangen Xanana Gusmao inn, iførte seg kamuflasjeuniform og dro til FNs store bestyrtelse mot Dili sammen med en gjeng godt bevæpnede veteraner. Det var en ren maktdemonstrasjon. FN-administrasjonen skulle ikke få glemme så fort hvem som hadde vist standhaftighet i hjemlandet mens generalforsamlingen i New York vedtok en forsiktig resolusjon i ny og ne.

Trehundre timer på teip

Ikke glemme, særlig ikke disse årene, det er Max Stahls prosjekt. I et nyoppusset hus langs Dilis strandpromenade sitter den svensk-britiske filmmannen og veileder unge studenter. Det audiovisuelle arkivet for Øst-Timor er nyopprettet og fattig, men de unge er frivillige og Max selv en brennende sjel. I november 1991 filmet han massakren på Santa Cruz-kirkegården, der unge ubevæpnede demonstranter ble meid ned. Mer enn tohundre døde eller ’forsvant’ i tiden som fulgte. Stahl grov ned filmen på kirkegården, for i neste omgang å smugle den ut av landet. Siden ble den vist på TV-stasjoner over hele verden, og Øst-Timor, som var havnet i Verdens store glemmebok etter seksten års indonesisk okkupasjon, fikk igjen oppmerksomhet.

Siden den gangen har Max Stahls forhold til Øst-Timor vokst i intensitet. Besøkene ble vanskeligere å gjennomføre, men likevel hyppige. Han var der i 1999, da to tusen ble drept under de siste krampetrekningene til indoneserne og deres milits-allierte. Kanskje husker noen at et par tusen livredde flyktninger søkte tilflukt innenfor FNs gjerder i Dili, mens FN fra New York ba sine ansatte om å forlate landet? Kanskje husker noen små TV-snutter om at en liten håndfull av verdensorganisasjonens ansatte nektet å forlate flyktningene med skytende milits ventende utenfor. Fire journalister valgte som dem, til flyktningene ble garantert fritt leide. Max Stahl var der, og ble i landet lenger enn de andre for å filme indonesernes retrett, militsens flukt, FNs forsinkede inntog og etter hvert en nasjons nølende, såre frihetsfødsel i brente byer og landsbyer.

Og han er her nå, under forhold som kaller på andre oppgaver. Kaller på historiene. For hvem skal vel skrive dem? spør han retorisk. – FN, som både har vært en utøver og dommer her, som har administrert landet i tre år? Nå for tiden, når folk søker støtte til et prosjekt, bør de helst ikke nevne at Indonesia invaderte Øst-Timor. Men skal den historien forsvinne?

Max Stahl har 300 timer opptak fra de siste 25 årene av Øst-Timors historie. Opptakene blir ordnet og transkribert, overført til data. – Videotape varer ikke så lenge, spesielt ikke i dette klimaet. Og er ikke dette landet et ekstremt interessant tilfelle? Hvordan kunne en liten nasjon som kjempet mot en gigant, snu verdensopinionen? Det er en stor historie, veldig relevant. Husk, her kjempet folk uten å bruke noen former for terror. Ingen andre har tatt vare på denne historien, derfor gjør vi det her.

Stahl har støtte fra regjeringen, især utenriksminister José Ramos-Horta, Nobelprisvinneren fra 1996, som selv i tjuefire år reiste verden rundt for å fremme Øst-Timors sak. Han må ha forstått hva de betydde, de få journalistiske livstegnene som kom fra et hjemland han selv ikke fikk se i alle disse årene. Nå kan Stahls filmruller bli arkiv sammen med mye annet materiale; et åpent sted der landets innbyggere kan oppsøke sin nære fortid.

Mishandling og mikrokreditt

Historien ruller videre rundt oss. Misnøyen og utålmodigheten har begynt å vise seg i gatene. Demonstranter som krever flere jobber og mer demokrati er blitt arrestert og slått ned. President Gusmao har gått ut beklaget politiets framgangsmåte i ettertid. Opposisjonspartier anklager den sittende regjeringen for korrupsjon. Øst-Timor er med andre ord ikke så spesielt.

I Dili avslutter trehundre kvinner sin andre kongress etter uavhengigheten. Til avslutningsseremonien møter de i nystrøkne bluser og ankellange vevde tais, med tente lys for å hedre landets falne. De representerer alle de fjorten distriktene i Øst-Timor, og de er fulle av forventninger om bedre utdanning og helsestell. Her får vi vite at den vanligste forbrytelsen i øyriket er vold innen familien. Og vi annammer at salen rommer energi til å ville overkomme også dette.

På første benk sitter utenriksminister José Ramos-Horta. Snart skal han til Australia for å føre nye oljeforhandlinger. Men dagen etter møter vi ham på en strand en time fra hovedstaden Dili, der han sitter i skyggen og slapper av eller samtaler med en australsk uavhengig oljerådgiver som har sympati for den underlegne forhandlingsparten.

- Hvor det er blitt av Nobelprisen? Mye er gått til å sette i gang forsøk med mikrokreditt, sier han. – Og til andre hjelpetiltak. Statsbudsjettet vårt er på rundt 75 millioner dollar, det er på ingen måte tilstrekkelig.

Her kan oljen – en rettferdig fordeling i Timor-stredet – skape en ny historisk vending for Øst-Timor, på UNDPs liste Asias fattigste nasjon. Hvis Australia lar seg bevege.

Fanger uten melk

Lederen for Timor Aid, organisasjonen som forvalter Ramos-Hortas mikrokreditt-midler, Maria do Ceu Federer, er et barn av flere nasjoner. Under det portugisiske kolonistyret ble faren hennes deportert fra Sao Tomé til fangeøya Atauro, en drøy hurtigbåt-time fra Dili. Han giftet seg med en øst-timoresisk kvinne, og de ble lenge boende på øya. Der tilbrakte Maria deler av ungdomstiden med fengslede landsmenn som naboer. Seinere ble hun gift med en chilener og bosatt i Darwin, Australia. Nå pendler hun mellom hjemlandet og døtrene i Darwin.

På Atauro er det portugisiske fengselet vi leter etter, jevnet med jorden. I dag finnes bare et uryddig jorde i utkanten av landsbyen Vila. Seinere kom lette brakker.

Da indoneserne fra 1980 begynte å fylle øya med kvinner, barn og eldre menn, ble Maria do Ceu ble som gryende voksen stilt overfor store utfordringer. I praksis var de deporterte gisler, antatt pårørende av geriljaen på ’fastlandet’. Fra Atauro kunne de vanskelig hjelpe frihetskjemperne. Maria ble fangenes venn når hun ikke var bortreist for å studere.

- Indoneserne dumpet åtte tusen fanger på denne øya, det var flere enn de fastboende. Hver gruppe på åtte til tolv familier fikk et skur på rundt femti kvadratmeter, med enkle bambussenger. Og de ga dem ingen ting. Fangene hadde ikke mat, ei heller medisiner.

– Da de ble hentet, fikk de høre at de bare skulle til forhør et par dagers tid, og de fikk beskjed om å bare ta med seg et klesskift og litt mat. Ingen kjente Atauro fra før, forteller Maria. Hun meldte seg som frivillig for Røde Kors. Legene de sendte trengte tolk, og fangene trengte noen som talte deres sak.

- Fangene fikk sjokk da de kom til Atauro. Kvinner med spebarn opplevde at melken i brystene tørket inn. Etter en uke kom kommandanten i en av leirene til meg og ba meg bli med ham: Fem kvinner truer meg med kniv! sa han, bestyrtet. De satt der, de fleste med unger på fanget. De fektet med kniver og ropte at de måtte få melk. Jeg ba kommandanten skaffe til veie melkepulver hvis han skulle berge livet: Ser du ikke at disse kvinnene er desperate, de kommer til å drepe deg! Han fikk fart på seg, sendte melding med en prest som ordnet med melk, klær og andre nødvendigheter.

Reglene var strenge. Røde Kors-folkene, inklusive legene, fikk ikke overnatte på Atauro, de ble fløyet inn på dagtid med helikopter. – Så brøt det ut kolera på fangeøya. En dag måtte vi begrave fem små barn. Selv da fikk ikke legen bli over natten. Jeg husker jeg måtte tvinge en død unge ut av morens armer. Jeg sov ikke på flere døgn etterpå.

Små ristyver

Etter hvert ble fangene bedre organisert. – Vi åpnet et kjøkken der mødrene kokte mat til barna. Røde Kors sto for forsyningene: fisk, kylling, små grønne bønner og mais. Slik fikk ungene lunsj hver dag, de voksne to ganger i uken. Mennene prøvde seg med å fiske. Det ga dem noe å gjøre. Men de fleste var fjellfolk. Ikke kunne de svømme, ikke kjente de fangstmetodene. Dessuten skapte det problemer i forhold til de fastboende.

Barn har sin egen evne til overlevelse. Når matsekkene kom med båten, kunne de forfølge bærerne iført spisse bambusstokker. Så stakk de hull i sekkene, og samlet opp ris og maiskorn i hermetikkbokser med små hull i. Slik fikk de også silt fra sanden.

Maria do Ceu smiler ved tanken. Ungene spilte også fotball, men hun kunne observere traumene deres hver gang de hørte bombingen inne fra fastlandet. Da kastet de seg ned, slik de hadde lært gjennom hele oppveksten. Hun husker selv aller best to brødre som fikk lov til å være med henne til Dili da moren ble syk og ble ført til sykehuset der, under bevoktning.

– Den eldste broren var elleve, den andre kanskje fem. De sov på samme rom som meg, hos familien min i Dili. Hver gang jeg våknet, kunne jeg se den eldste våke over lillebroren sin. Jeg tror knapt han sov før han så moren sin igjen. Han så til slutt ut som en gammel mann!

Historie på TV

Marias fortellinger er fra Øst-Timors krigshistorie. Men landet skal også ha en identitet som er bygd på århundrer, fra tider lenge før de portugisiske sjøfarerne kom hit, under jakten på krydder. I et hus leid av Loyola foundation, som lager audiovisuelle produksjoner, sitter Armando Baros (21) og tegner episoder fra Timors urtid. Han kom hit etter å ha vunnet en tegnekonkurranse. Sammen med fjorten-femten andre ungdommer lager han et ukentlig TV-magasin, Historie for framtiden. Tre av de unge komponerer enkle tegnefilmer om Øst-Timors eldre historie, blant dem en spunnet rundt sagnet om gutten og den snille krokodillen som ble symbolet for øya Timor. Andre oppsøker historiske steder sammen med en kunnskapsrik lærer, atter andre sanker folkesagn. Jesuitten Ruedi Hofmann med doktorgrad i massekommunikasjon, leder prosjektet.

- Vi krever ikke at de unge skal være religiøse for å delta. Faktisk er de ikke så veldig religiøse, selv om de er en slags katolikker, ler han. – Men vi lager program om alle religioner her, også islam.

Utgangspunktet var tynt. Da indoneserne dro, plyndret de nesten alle hus, og de fleste TV-apparater endte i Indonesia. – Her fantes virkelig nesten ingen ting. Men TV-kulturen fikk en oppblomstring under Europamesterskapet i fotball. Salget gikk i været, storskjermer ble satt opp i Dili. Her gråt folk da Portugal tapte, og butikkene var utsolgt for røde og grønne stoffer, alle ville ha et portugisisk flagg!

Ny latter. Historiens ironi; i 2004 heier man på kolonimakten. Eller nettopp ikke. For Portugal ble forandret under nellikrevolusjonen i 1974 og ga slipp på sine erobringer. Siden var regjeringen aktive støtter til Øst-Timors frihetskamp.

Loyola-stiftelsen vil løfte fram historien. – Den rommer mye vold, men det finnes veldig mye annet. Skjønnheten og musikken for eksempel, sier Ruedi Hofmann og viser en programvideo med vakker natur, et flerstemt kor og en liten gruppe studenter som drøfter, ikke bare pugger landets historie. På Hofmanns T-skjorte står det Povu nia matenek. Tetum for folkets visdom.

Øst-Timor

Befolkning: ca. 900 000. Språk: Portugisisk, Tetum. Grunnet den indonesiske okkupasjonen (1975-1999) snakker og skriver mange også Bahasa (indonesisk hovedspråk).

Ledere: President: Xanana Gusmao, statsminister Mary Alkatiry (mannsnavn), utenriksminister: José Ramos-Horta.

Næringsveier: Jordbruk, fiske. Eksport av kaffe, sandaltre, marmor, vanilje. Potensielt gass- og oljeproduksjon.

Historie: Underlagt Portugals koloniherredømme fra midt på 1500-tallet til 1975. Så opplevde landet, ledet av frigjøringsbevegelsen Fretilin, noen hektiske uker med uavhengighet da Portugal hadde skiftet farge og koloniene tok og fikk sin frihet. Men Øst-Timor hadde store, dårlige naboer. Indonesia invaderte landet og kalte det en provins. Anslagsvis 200 000 døde som følge av okkupasjonen. Australia godkjente okkupasjonen, i strid med FNs holdning. FN-resolusjonene mot okkupasjonen hjalp lite. Avsløringen av massakren på Santa Cruz-kirkegården i 1991 og Nobels fredspris til (nåværende utenriksminister) José Ramos-Horta og biskop Carlos Ximenes Belo i 1996 gjorde sitt til å snu verdensopinionen, sammen med press fra opposisjonen i Indonesia mot diktatoren Soeharto. I august 1999 fikk folket på Øst-Timor to alternativer: full uavhengighet, eller autonom status under Indonesia. 78,5 prosent stemte for uavhengighet. Etter et blodig oppgjør rykket FN inn, og tok over styringen i tre år. Fra mai 2002 er Øst-Timor uavhengig.

Timor-legenden

Legenden om krokodillen som ble til Øst-Timor: En krokodille vansmekter i et sumpområde. En dag får han hjelp av en ung gutt til å komme ut av sumpen, men blir samtidig fristet til å spise sin hjelper. Imidlertid får en indre stemme som advarer ham mot å gå til angrep på gutten, overtaket. I stedet tilbyr krokodillen gutten en svømmetur, slik at han kan se hva som finnes på andre siden av havet. Dette har gutten alltid drømt om, så de drar av gårde, gutten ridende på krokodillens rygg. De kommer til et vakkert øyrike, men så blir krokodillen sliten og sier han ikke kan fortsette. Drømmen hans er over. – Men min drøm varer evig, svarer gutten. Og mens han snakker vokser og vokser krokodillen og blir til en øy med fjell, skoger og elver. Slik får han innfridd sin drøm. Derfor er Timor-øya formet som en krokodille.